Krim i toppklassen! Bokanmeldelse: Unni Lindell: «Nabovarsel»
Unni Lindell (63) matcher sitt eget toppnivå i denne velskrevne krimromanen.
Forlagsbyttet fra Aschehoug til Stordalens Capitana ser ut til å ha gitt Lindell ny giv i forfatterskapet. Høstens krim ligger i hvert fall på klassisk, høyt Lindell-nivå.
Med «Nabovarsel» er forfatteren Unni Lindell tilbake der hun trives best: I mørke kjellere og skumle hus der kvinner trues på livet.
Sannelig introduseres vi ikke også for en ny kvinnelig hovedperson, med tung privat bagasje men også velutviklet faglig handlekraft: Møt Lydia Winther, som helst vil kalles Snø av sine kollegaer i Oslopolitiet.
Når den unge jenta Sonja Jansen ser en skikkelse i nabohuset som skulle stått tomt denne sommeren, blir det Snø og kollegaen Marit Nilsen som pliktskyldigst tar en titt på saken. I første omgang er det ingenting å finne, men leseren vet allerede bedre:
For huset fungerer som åsted for grusomme ting, i stikkordsform kidnapping, likvidasjon og deretter effektiv fjerning av alle fysiske spor. I spissen for dette ganske ulekre arbeidet står den eldre kvinne Esme Madsen og hennes nevø (eller er han egentlig det?) Hansi.
Og en vakker sommernatt forsvinner også Sonja Jansen.
Fått med deg? Unni Lindell går til Petter Stordalen-forlag
Det skaper ugreie for Snø, som egentlig skal ha fokus på helt andre saker, inkludert den forsvunne kvinnelige ingeniøren Janni Kristoffersen som arbeider for sin fars oljeselskap.
Skjebnen til de to kvinnene skal etterhvert kobles sammen med en storstilt svindelsak som involverer sertifisering av borerigger og kritiske rapporter som er blitt borte. Og, skal det vise seg, et påfallende høyt antall kvinnelige petroleumsinspektører som også er forsvunnet de senere årene.
Det er snakk om en konspirasjon av mørkeste sort.
Historien er fortalt i korte, effektive kapitler som holder fremdriften oppe. Det er Snø og hennes kjekke, mannlige kollega Hans Arnold Ytrefjord, «Hay», som får spille helterollene denne gangen. Marian Dahle, kjent fra tidligere Lindell-bøker, spiller en mer tilbaketrukket lederrolle.
Unni Lindell om krimdronninglivet: Bor ikke med mannen, lever på brødskiver, går ikke ut
På tradisjonelt vis nøstes altså historien opp fra flere kanter samtidig, og typisk for Lindell så spiller hun tilsynelatende med helt åpne kort overfor leseren. Det betyr at vi har følelsen av å til enhver tid vite like mye som forfatteren, og mer enn hovedpersonene.
På denne måten kan ting kanskje bli i overkant grundig forklart, men på den andre siden så risikerer jo ingen å falle av lasset underveis. Spenningskurven er uansett godt ivaretatt, og topper seg nøyaktig på riktig tidspunkt.
Fått med deg denne terningkast 6-boken? En perle av en bok!
Unni Lindells bøker karakteriseres ofte ved at de handler om kvinner som kjenner seg utsatt og forfulgt, gjerne i kombinasjon med mørkeredsel og en snikende alene hjemme-uhygge. Slik er det også i «Nabovarsel», på samme måte som et annet kjent Lindell-grep er på plass: Nemlig en fortellerstemme fra fortiden - eller kanskje er det graven - som med jevne mellomrom griper inn og skapet ekstra melodramatisk uhygge.
Denne gangen går det utover Snø. Det er også hun som må bære den mørke innsikten som typisk nok åpner seg helt mot slutten av boken.
Kanskje gjør disse velprøvde grepene, i kombinasjon med litt firkantede dialoger, at fortellingen til tider kan bli noe skjematisk.
Men slike innvendinger blir ganske pirkete i forhold til helhetsinntrykket. Med «Nabovarsel» forsvarer Unni Lindell sin plass på toppen av norsk samtidskrim.
Anmeldt av: Sindre Hovdenakk
