KLISJÉPREGET: Norske Jaran Dammann er ambisiøs i sin nye krimthriller «Dødstimen», men det blir for mange klisjeer. Dammann debuterte som krimforfatter på Aschehoug med «Mørkets ansikt» i 2012. Dette er hans andre krim.
KLISJÉPREGET: Norske Jaran Dammann er ambisiøs i sin nye krimthriller «Dødstimen», men det blir for mange klisjeer. Dammann debuterte som krimforfatter på Aschehoug med «Mørkets ansikt» i 2012. Dette er hans andre krim. Foto: Foto: Agnete Brun

Bokanmeldelse: Jaran Dammann: «Dødstimen»

Publisert:
BOK

«Dødstimen» er tidvis spektakulær og har vakre naturskildringer, men Jaran Dammanna bruker for mange klisjeer i denne ambisiøse krimthrilleren.

Valdres blir sentrum for et drama på liv og død i Jaran Dammanns andre krimroman. Drapet på en ung jente setter i gang en rekke voldsomme hendelser, og midt i det hele befinner den forfyllede uteliggeren Claus seg. Han blir urettmessig mistenkt for drap og må flykte fra både politi og en leiemorder, mens han samtidig forsøker å løse drapsgåten.

STOR KRIMGUIDE: Ti krimbøker å merke seg denne våren

Bokens andre hovedrolle er lensmannen Georg Bråten. Han har flyttet til Valdres fra Oslo for å forsøke å legge stress og utbrenthet bak seg, men han må avbryte den planlagte ferien for å lede etterforskningen av drapet. Det skal vise seg å bli utfordrende, Georg har fiender på politikammeret og blir etter hvert degradert mens Spesialenheten undersøker anklager mot ham. Mye står på spill for mange.

Fått med deg? De beste bøkene i 2017

Dammann skriver også inn et lokalt sagn fra 1600-tallet og bruker ravn og kråke som symboler for å gi deler av handlingen et overnaturlig anstrøk.

«Dødstimen» kan beskrives som om filmen «Jaget» møter «Menn som hater kvinner» med et anstrøk av Jo Nesbø. Dammann sparer ikke på noe og tar i bruk en rekke av thrillerens trekk for å drive leseren videre i handlingen. Det er imidlertid i bokens roligere passasjer han er på sitt beste. Skildringene av natur og landskap er glitrende, og viser en forfatter med blikk for de små ting.

Terningkast 5: Nifs krim!

Men klisjeer og overforklaringer ellers i teksten trekker ned. Det er for mange forslitte uttrykk, og en utbrent politimann på kant med kolleger er noe vi har lest en rekke ganger tidligere. Leiemorderen virker å være skrevet inn for å høyne spenningen, men blir ikke troverdig i en krimroman som har nok andre elementer forfatteren kan dra veksler på.

Overgangene i teksten kunne vært smidigere, de virker av og til anstrengt. Her er også flere tilbakeblikk som kunne dannet basis for spennende scener, men hvor leseren blir avspist med en kort gjenfortelling av det som fant sted. Det løsner i slutten av boken, hvor Dammann byr på flere overraskelser.

Ny fransk krim: En av de ypperste krimforfatterne!

Men her er også logiske brister, som når en av karakterene er fanget i en kjeller og forsøker å gi livstegn. Det viser seg umulig å få sendt sms, og vedkommende må ta i bruk et forum på Internett. Tekstmeldinger bruker faktisk mindre data og får raskere dekning enn Internett, kan også sendes over 2g, ikke bare 4g.

Med mer fokus på troverdighet og foredling av de gode observasjonene og detaljene, kan dette bli et spennende forfatterskap å følge videre. Dammann kan thrillersjangeren, og Valdres er et flott åsted for mørke krimhendelser.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei

VGs krimguide: Disse krimbøkene bør du få med deg i vår:

Denne artikkelen handler om