TROLSK: Ingebjørg Berg Holm (34) skriver om en lensmann med blodangst som må løse et drapsmysterium på en gård på Hurumlandet I 1875 – og som samtidig vikles inn i både overtro og lukkede mystiske miljøer.
TROLSK: Ingebjørg Berg Holm (34) skriver om en lensmann med blodangst som må løse et drapsmysterium på en gård på Hurumlandet I 1875 – og som samtidig vikles inn i både overtro og lukkede mystiske miljøer. Foto:Jan Petter Lynau,VG

Krimdebutant trygler om slakt: – Gi meg terningkast jeg ikke ville tatovert på rumpa engang

Publisert:
BOK

TRONSTAD GÅRD/HURUM (VG) Ingebjørg Berg Holm (34) trygler om slakt når hun nå debuterer med en historisk kriminalroman fra Hurumlandet.

«Slakt meg, kritiser meg, kall meg banal eller uoriginal, gi meg terningkast jeg ikke ville tatovert på rumpa engang. Les meg feil, les meg vrangt, les meg baklengs om du vil. Men les meg, noen,» skriver Ingebjørg Berg Holm på sin egen blogg i forbindelse med at hun i disse dager debuterer som krimforfatter med boken «Stjerne over, mørke under».

ANMELDT: Les hva VG mener om boken.

– Jepp, jeg står for det. For heller det, enn fullstendig stillhet, slik mange debutanter og forfattere opplever, sier Ingebjørg som skiller seg ut av mengden debutanter med en historisk krim fra 1875.

Det hele startet da interiørarkitekt Ingebjørg Berg Holm var i mammapermisjon med sitt andre barn – og kjedet seg litt.

– Ja, vi hadde på en måte vunnet i babylotteriet. Hun var så grei og bare lå i en krok og sov. Så bare falt det ned i hodet mitt at det hadde vært morsomt å skrive en krim, forteller hun fra bilbaksetet da VG tar henne med på en liten roadtrip til Hurumlandet.

Det er nemlig her krimromanen «Stjerner over, mørke under» utspiller seg. I 1875. På en gård, med en sjarmerende belest og nerdete lensmann som har angst for blod, med koner som tror på de underjordiske, et kvekersamfunn – og selvsagt, et drap. Mysteriet utspiller seg i på en avsidesliggende gård i Hurum – der menneskene helst holder seg for seg selv.

– Så hvordan ender en interiørarkitekt fra Larvik og bosatt i Bergen opp med å skrive en krim fra 1875 på Hurum?

– Hehe, da jeg hadde bestemt meg for å skrive krim, sa mannen min at han syntes jeg skulle skrive om Hamskifteperioden, om bondesamfunnet som var i drastisk endring – og da landet vårt endret seg til et mer moderne samfunn. Det er både en interessant brytningsperiode i vår historie, og så er det ikke så mange som vet så mye om den tiden, og da blir det jo ikke så lett å oppdage eventuelle feil, sier Ingebjørg – som fikk det motsatte av skrivesperre da hun først satte i gang med romanen.

Agatha Christie-inspirert

– Jeg skrev slutten først, og så bare rant det ut. Det var nesten som å spille skuespill med seg selv. Jeg var inne i hodene på dem jeg skrev om. Men samtidig leste jeg mye om perioden og dro på researchtur til Hurum. Alt fra hvordan de slipte en ljå, og enda mer spesifikt, hvordan slipte de ljå på Hurum på den tida, forteller Ingebjørg som til daglig lever med mann og to barn i Bergen sentrum.

– Vi lever jo et moderne byliv, så det var et utfordrende prosjekt, men jeg ble fryktelig glad i historien. Det var befriende også å skrive om en annen tid.

Selv beskriver hun «Stjerne over, mørke under» som en slags «Markens grøde» med mord – og inspirasjon har hun hentet fra Agatha Christie og klassisk oppbygde kriminalromaner.

– Den har et klassisk krim-skjelett. Samtidig handler det mer om hvorfor mordet er begått enn hvordan det er begått. Det er en langsom, men god historie – og jeg håper «slow reading» kan bli like populært som «slow food» og «slow TV», sier krimdebutanten – og lar seg begeistre av landskapet vi kjører gjennom.

Reise inn i egen bok

Tåken henger tungt og lavt over jordene, og skogen lurer trolsk i bakgrunnen. Omtrent akkurat som motivet på forsiden av hennes egen krimbok.

– Det blir jo som å reise inn i sin egen roman. Det er veldig fint, og det føles hjemme. Jeg valgte Hurum fordi området gjenspeiler tidsperioden. Kontrastene mellom det gammeldagse bondesamfunnet i innlandet og det moderne livet i havneområdene er typisk for denne perioden.

Da hun begynte på jobb igjen etter endt mammaperm, var ikke boken helt ferdig, men så fikk hun hjelp av skjebnen: En skolestil hun skrev som 14-åring, havnet plutselig i de nasjonale prøvene – og en god månedslønn tikket inn på kontoen.

– Stilen het «Fredrik Flue» og var en grøsser. Jeg tror jo ikke på skjebnen, men dette førte til at jeg kunne ta meg en måneds permisjon fra jobben for å skrive ferdig boken, ler Ingebjørg som markerte at hun var antatt som forfatter på en noe spesiell måte.

– Jeg har alltid hatt lyst til å begynne å gå med hatt, men har tenkt at jeg må vente til jeg blir eldre. Da jeg fikk boken min antatt, flesket jeg til. Jeg liker å markere nye faser i livet. Nå er jeg gammel nok, jeg er forfatter – og jeg vil gå med hatt.