Sterk ungdomsroman! Bokanmeldelse: Harald Rosenløw Eeg: «Gutten i mørket»

Harald Rosenløw Eeg (50) er tilbake med en ny ungdomsroman, og igjen viser han at han er følelsenes mester. Og at ungdomsårene er vanskelige på ordentlig.

Året er 1942 i Oslo, og gutten i mørket er Johan 15 år. Det er sjelden kost å lese en ungdomsroman så melankolsk, og etter hvert destruktiv som dette.

«Gutten i mørket» er et taust skrik som sitter i leseren lenge.

Den kommunistiske sabotøren Konrad er ikke en eplekjekk gutta på skauen-type. Han stinker brennevin og skitt, bor hvor som helst – ute, i boder og forskjellige dekkleiligheter – og virker som å ha brutt kontakten med alle mennesker. Det er vanskelig å få tak i motivasjonen hans, og han er uforsiktig på oppdrag. Allikevel logrer Johan etter.

Konrad er en malstrøm i destruktivitet og død, og snart er Johan med i virvlene nedover. 

Forfatteren har skrevet flere overbevisende romaner om tenåringsgutter som bærer tunge bør og ikke passer inn. Nå møter vi Johan som vasser i motgang.

Han bor med moren sin i en bygård øst i byen, og de har dårlig råd. Sulten som gnager konstant, er overbevisende beskrevet. Budjobben bringer med seg mye kjeft og lite driks. Skolegangen var et mareritt. Det er sjelden folk snakker sammen, og dialogene i boka er ytterst få. Så kan man heller ikke stole på noen, heller ikke dem som er på samme side. 

Johan er mye alene og en vandrende sansemaskin. Særlig når det er fare på ferde. Blir han for eksempel tilsnakket av en tysker, er det som at forsterkeren i hodet skrus flere hakk opp. Detaljrikdommen blir enorm, og landskapet antar dimensjoner som i et av Munchs bilder («Skrik» eller «Aften på Karl Johan»).

Fremmedfølelsen og ensomheten er til å ta og føle på. Og spenningen stiger.

Forfatteren streker litt lettvint opp hvem som er på rett og gal side. En tyster har «tettsittende øyne som aldri blinker og en munn som alltid er halvåpen», og tyskertøsene har blondt hår og røde, høyhælte sko. Etter så uendelig mange norske bøker om andre verdenskrig som allerede finnes, forventer man av en ny at den bringer noe annet til torgs enn stereotypier.

«Gutten i mørket» virker lenge i leseren. Det er lett å se for seg den tynnkledde Johan på den alt for store og tunge budsykkelen i slaps og snøvær. Mest sannsynlig med et blekt og alvorlig ansikt. Romanen bretter ut hva som foregår inni Johan, og byr leserne på et vell av farger, følelser, lukter og lyder.

Eeg skriver så godt om følelser, at leseren overtar dem. Som historisk roman føles den litt gammeldags, men som roman er den et eksistensielt og menneskesmart prosjekt. 

Anmeldt av: Kristine Isaksen