I RULLESTOL: Thorvald Steens hovedperson i «Det siste fotografiet» har samme arvelige muskelsvinnsykdom som grafvis forverrer seg. I dag sitter Steen i rullestol, eller Sleipner, som han med et skjevt smil liker å kalle den. Foto: Tor G. Stenersen

En skakk perle! Bokanmeldelse: Thorvald Steen: «Det siste fotografiet»

VG:s terninger viser 6 prikker

Thorvald Steen har skrevet en sterk selvbiografisk roman om å være annerledes, skammen som kan forfølge en familie gjennom generasjoner og hva det vil si å leve med en arvelig sykdom.

  • Gabriel Michael Vosgraff Moro

«Vit at jeg ikke skammer meg over at jeg er født», skriver Thorvald Steen et sted i «Det siste fotografiet», den frittstående oppfølgeren til kritikerroste «Det hvite badehuset» fra 2017.

Fått med deg denne sekser-romanen? Glødende!

Setningen kan stå som motto for begge de to bøkene, for skam finnes ikke bare hos enkeltmennesket, men kan som gift forplante seg gjennom generasjonene. I likhet med hovedpersonen har forfatteren en arvelig muskelsvinnsykdom som gradvis forverrer seg. I dag sitter Steen i rullestol, eller Sleipner, som han med et skjevt smil liker å kalle den.

Det er litt av en familiehistorie som får sin fortsettelse i denne lille lyriske detektivfortellingen. Avsløringene fra den forrige boken – utløst av en telefon fra en kvinne som hevdet hun er hovedpersonens kusine – ledet til oppdagelsen av en hittil ukjent bestefar og onkel, som begge led av den samme muskelsykdommen som Steen, en diagnose også hans datter har arvet.

Dag Solstad romanklar - og genierklært i Tyskland

Hvorfor fortiet både bestemoren og moren deres eksistens? Og vil moren, som i romanen er sterkt svekket av kreft, endelig åpne seg og fortelle sannheten om sin utstøtte far og bror?

Disse spørsmålene driver hovedpersonen, som med hjelp fra datteren, forsøker å nøste opp historien om hva som skjedde med familien. Det er en brutal klassereise som åpenbarer seg, et sosialt fall som nærmest er utenkelig i dag, fra et lykkelig liv på Nesodden til slummen på Vaterland og videre til Oslos vestkant. Bestefaren forsvinner ut av familiehistorien, forlatt udiagnostisert av sin kone og bare kalt «fylliken». Muskelsvinnsykdommen i Steens familie ble nemlig lenge feiltolket som syfilis, den svært skambelagte, og før antibiotikaens tid, uhelbredelige kjønnssykdommen.

Fått med deg: Nå selger Karen (22) mer bøker enn Jo Nesbø

Et viktig anliggende for Steen er å vise hvordan skam kan ødelegge enkeltmenneskers verdighet, men også ansvaret som hviler på samfunnet og hvordan retorikken som brukes om dem som er annerledes, former våre holdninger. Han trekker linjer fra rasehygienens teorier til dagens såkalte «sorteringssamfunn», der mulige genfeil hos fosteret oppdages på et så tidlig tidspunkt i svangerskapet at de «uperfekte» lukes ut. 

Sentralt i romanen er samtalene jeg-fortelleren forsøker å ha med sin døende mor, en standhaftig kvinne som benytter alle sine manipulatoriske evner på å holde sin skam på trygg avstand og ikke bekjenne sine, jeg hadde nær sagt «synder».

les også

Ny svensk krimkomet: Bokanmeldelse: Stina Jackson: «Sølvveien»

Steen har i sine seneste to bøker funnet en språklig tone som treffer langt inn i hjerteroten til leseren. På fortreffelig vis blander han dokumentarisk stoff med en svært personlig fortelling om sin nærmeste familie. Romanen er på samme tid en lidelseshistorie og en fortelling om oppstandelse, en dimensjon som ikke blir mindre av at fortellingen utspiller seg i påsken.

Steen har et viktig budskap å komme med: Det er mulig å overkomme skammen over den man er. Og kanskje viktigst av alt: Ingen bør sette seg til dommer over hvilke liv som er verdt å leve. 

«Det siste fotografiet» er en perle. 

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder