Banalt og voldsomt trøttende! Bokanmeldelse: Isabelle Eriksen: «Innsatt nummer 19/227»
Isabelle Eriksens dagbok fra de 80 dagene hun tilbragte i Ravneberget kvinnefengsel burde nok forblitt nettopp en dagbok.
For du må være spesielt interessert i Isabelle Eriksen for å få noe særlig ut av hennes bokdebut fra innsiden av Ravneberget kvinnefengsel.
I 2019 ble nemlig bloggeren, Youtub’eren og den tidligere «Paradise Hotell»-deltageren dømt til 120 dager i fengsel for to tilfeller av vold. «Insatt nummer 19/ 227» er en bearbeidet dagbok fra de 80 dagene hun satt inne.
Eriksen havnet i fengsel fordi hun ved to anledninger var voldelig mot menn.
Hendelsene blir rimelig nøkternt beskrevet, boken er ingen lang forsvarstale om at hun er uskyldig dømt. Hun forteller derimot om et overgrep hun opplevde i ungdommen og forklarer litt mer om bakgrunnen for at hun reagerte såpass voldsomt som hun gjorde i de situasjonene som oppstod.
I dagbokteksten repeteres det til det kjedsommelige at Eriksen skammer seg over både å ha gjort hva hun har gjort, og for at hun har havnet der hun har havnet.
Isabelle Eriksen åpner opp: – Jeg har skammet meg så fælt
Dette leder henne igjen inn på en indre reise i fengselet, nemlig å lære seg å akseptere seg selv for den hun er.
Det er jo et prisverdig prosjekt. Og Eriksens barndom beskrives som en rimelig hjerteskjærende prosess, der det definitivt ikke ble lagt til rette for å lære nettopp selvaksept. Hun ble mobbet og utestengt helt fra starten av barneskolen. Skolebytter hjalp lite.
Hun kanaliserte derfor alle sine krefter inn i turn, som hun til gjengjeld ble veldig god i – men var så beskjeden og isolert at selv da hun ble norgesmester i bom turte hun ikke å si det til en eneste sjel på skolen. Da hun ga seg med turn i tenårene var hun mer eller mindre venneløs og villig til å gå til ekstreme, selvutslettende lengder for å få innpass hos andre.
Det gikk ikke alltid så bra.
Fullt bransjeopprør: Varsler at forlag kan bli ekskludert
Disse skildringene av barndom og oppvekst, om hvordan utenforskap både kan ødelegge et menneske, er de gode tingene ved denne boken. Men hovedhandlingen om livet på innsiden av Ravneberget kvinnefengsel, er på sin side voldsomt trøttende.
Det går stort sett i beskrivelser av hvor kjedelig og monotont livet på innsiden er, som igjen er like kjedelig, og banalt, beskrevet.
Små hendelser blåses voldsomt opp inne i fengselsbobla, men for leseren fremstår de like fullt som små. Det nærmeste man kommer interessant systemkritikk, er når Eriksen belyser forholdene i kvinnefengsler sammenlignet med fengsler for menn. Blant annet får de besøk av en mannlig foredragsholder, en tidligere innsatt, som bare ler i vantro når han hører det fortsatt finnes firemannsrom i kvinnefengsler.
Anniken Jørgensen med ny bok om angst: – Jeg er min egen muse
På innsiden lærer Eriksen seg at du ikke skal skue hunden på hårene. Alle slags folk viser seg nemlig å sitte bak murene på Ravneberget.
Det vil helt sikkert være fint for henne å i fremtiden kunne se tilbake på innsikten hun opparbeidet seg i fengselet, men denne dagboken burde forblitt nettopp en dagbok.
Emnene hun reflekterer rundt er såpass florlett behandlet at det kun er de som er interessert i Isabelle Eriksen som vil klare få noe ut av «Insatt nummer 19/227». Og med drøyt 131 000 følgere på Instagram og 118 000 abonnenter på Youtube er det åpenbart at forlaget øyner et stort salgspotensial.
For det skyldes ikke kvalitet at denne boken i det hele tatt utgis.
Anmeldt av: Oda Faremo Lindholm
