JAGLAND-MEMOARER: Thorbjørn Jagland er ute med bind to av det som etter planen skal bli tre bøker om ham selv. Her kommer det blant annet frem at han stemte SV i protest i 2013.

Fiker til Jens! Bokanmeldelse: Thorbjørn Jagland: «År i fred og ufred»

Thorbjørn Jagland deler ut ørefiker til gamle motstandere i bind to i trilogien om seg selv. Særlig Jens Stoltenberg får svi.

Publisert:
Artikkelen er over ett år gammel
VG:s terninger viser 3 prikker

Så er katta ute av sekken: Arbeiderpartiets tidligere partileder og statsminister Thorbjørn Jagland stemte SV ved Stortingsvalget i 2013!

Den utløsende årsaken var den rødgrønne regjeringens medvirkning til bombingen av Libya i 2011.

Og for å fortsette med det de fleste vil være interessert i:

Nei, Thorbjørn Jagland er ikke ferdigsnakka om Jens Stoltenberg, mannen som for 20 år siden skjøv ham ned fra maktens tinder.

Stoltenberg får virkelig høre det:

I tillegg til å være medskyldig i bombingen av Libya og dermed den etterfølgende borgerkrigen, har han som NATOs generalsekretær vært en pådriver for Donald Trumps krav om en sterkere økning av militærbudsjettene i medlemslandene, skriver Jagland.

FIKER TIL JENS: Jens Stoltenberg får høre det i Jaglands memoarer. Her er de to i september 2017

Kritikken av Stoltenberg omfatter også mer hjemlige forhold. En ting er at Jagland selv følte seg gradvis satt på sidelinjen. Under Stoltenbergs ledelse beveget dessuten Arbeiderpartiet seg langt i retning Tony Blairs New Labour og deres mer markedsorienterte tenkning.

Dette bruddet med tradisjonell sosialdemokrati har Thorbjørn Jagland bare forakt til overs for.

Men han nevner ikke at dette var en politikk som sikret Labour 13 sammenhengende år ved makten. Og Jens Stoltenberg til sammen ni år som statsminister.

Les også

Omkamp på overtid! Les bokanmeldelsen av første bind

Thorbjørn Jagland utkjemper gamle politiske slag om igjen, tyve år på overtid og helt på egen hånd.

Thorbjørn Jagland er mer opptatt av å ha rett enn av å forstå sine meningsmotstandere. På den andre siden er det forfriskende hvordan han virkelig slår til enkelte steder:

Jagland fillerister tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen, og hans moralisering over de fattige. Hanssen var en mann som manglet «både politisk ansvar og personlig moral», skriver han. 

Mens tidligere stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen fra FrP ikke akkurat var «den skarpeste kniven i skuffen».

Også Martin Kolberg må finne seg i noen stikk, det samme gjelder Carl I. Hagen som flere steder nærmest blir latterliggjort.

Les også

Martin Kolberg om Jaglands første bok: Ikke en riktig fremstilling

Tidligere Ap-sekretær Martin Kolberg reagerer skarpt på Thorbjørn Jaglands beskrivelse av bruddet mellom de to høsten…

I det hele tatt er boken såpass pepret med personkarakteristikker og gammelt fiendskap, at det skygger for det som kanskje er Jaglands hovedanliggende.

Nemlig å tenke store og prinsipielle tanker om politikk, og særlig da utenrikspolitikk. Men her kommer forfatterens evner som stilist til kort. Thorbjørn Jagland skriver stivt og omstendelig om konflikter som har preget verden i hans tid som politiker: Afghanistan, Midtøsten, Balkan og krigen i Irak.

En ikke spesielt inspirerende historietime.

Det samme gjelder hans tid som medlem og leder av Nobelkomiteen. Han gjør samvittighetsfullt rede for alle fredspristildelingene han har vært med på, men dette blir mer en gjennomskrivning enn en egentlig fortelling. 

Også her er det personkonfliktene som fanger det meste av interessen. Jagland nærmest nagler komitesekretær Geir Lundestad som ansvarlig for de stadige lekkasjene av prisvinnernavnene til NRK. Ved en annen anledning mer enn antyder han at Kaci Kullmann Five sto bak en tilsvarende lekkasje til TV2. Til gjengjeld opplevde Thorbjørn Jagland selv en gang å bli beskyldt av Lundestad for å lekke til NRK!

PRISUTDELING: Nobelkomiteens formann Thorbjørn Jagland under utdelingen av fredsprisen i 2010 - da den gikk til Liu Xiaobo.

Litt av et samarbeidsklima, med andre ord.

Thorbjørn Jagland er en mann som så vidt jeg kan lese ut av denne boken alltid har gjort det som er riktig. Selvkritikk er ikke hans sterkeste side, for å si det forsiktig.

«Jeg var aldri selv del av en maktkamp», understreker han for sikkerhets skyld allerede på side 17.

Fire sider senere er maktkampen i full gang.

Det er en memoarforfatters privilegium å være unyansert. Men det er forlagets ansvar å se til at han ikke blir unøyaktig. Boken er skjemmet av enkelte helt unødvendige blemmer. Noe er forhåpentligvis rene korrekturfeil, som når Jagland skriver at stormingen av den amerikanske kongressen fant sted i 2020. Det samme gjelder vel når det står at borgerkrigen i Sierra Leone førte til 200 millioner flyktninger(!). 

Men en våken redaktør bør i det minste vite at Emmanuel Macron ikke var president i Frankrike i 2014, det var Francois Hollande. Enda verre er det at Thorbjørn Jagland selv mener å ha vært utenriksminister i 1999. Den jobben fikk han ikke før i 2000.

På den andre siden: Dette er blant de få stedene i denne boken der Jagland er for tidlig ute.

For stort sett er «År i fred og ufred» som så mange andre politiske memoarer: Et forsinket oppgjør.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Kjøp boken

Thorbjørn Jagland «År i fred og ufred: memoarer fra et politisk liv, bind II»

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no