God gammeldags krimbok

Jørgen Gunnerud: «Til odel og eie»

Et ektepar kan ved første øyekast se ut til å ha begått selvmord. Mannen er sprengt i biter, mens kona dagen etter blir funnet hengende. Moen finner en rekke merkelige omstendigheter som får ham til å tenke at noen kan ha stått bak dødsfallene. Dermed bærer det ut i en møysommelig etterforskning blant bondebygdas innbyggere.

Moen selv bodde der da han var liten, og det er ikke noe spesielt hjertelig gjensyn, og som vanlig i litteratur lagt til et småsted er det mye grums under den idylliske overflaten. Gunnerud skriver en noe umoderne krim, her er det i liten grad det spektakulære som pisker handlingen fremover. I stedet er det en rolig avdekking av konfliktlinjer, med sitt utspring i arv og odelsrett. Her skal man som leser bli kjent med miljøet, og være med på lange tankerekker som skal lede fram til hvilke karakterer som faktisk kan ha motiver til å drepe. Og det fungerer bra, det blir ikke kjedelig, selv om det tar sin tid. Handlingen er lagt til begynnelsen av åttitallet, og pussig nok så virker altså boken som den er skrevet for en stund siden, særlig jamført med dagens krimstorselgere som Anne Holt og Jo Nesbø, som pøser på med effekter i et høyt tempo i sine bøker. Her og der er det lovlig tett ved å bli for seigt, men «Til odel og eie» eksellerer i miljøbeskrivelser av den norske bygda og til tross for et temmelig massivt persongalleri, så klarer forfatteren å gi nok liv i karakterene, slik at de ikke flyter over i hverandre.

Dette er boken for dem som ikke helt henger med på den retningen som krimbøker har tatt, som savner den mer klassiske varianten der oppklaringen er det sentrale, uten nye drap og sjokk på hver side.