LESER HVER BOK 8 GANGER: Ferrante-oversetter Kristin Sørsdal leser hver bok opp i åtte ganger i arbeidet med å oversette Elena Ferrantes Napoli-kvartett til norsk.
LESER HVER BOK 8 GANGER: Ferrante-oversetter Kristin Sørsdal leser hver bok opp i åtte ganger i arbeidet med å oversette Elena Ferrantes Napoli-kvartett til norsk. Foto: Trond Solberg VG

Mysteriet Ferrante

Ferrante-oversetter Kristin Sørsdal om spekulasjonene, suksessen - og skittkastingen i hjemlandet

BOK

Gåtefulle Ferrante. Mysteriet Ferrante. Fenomenet Ferrante.
Det hele startet med en idé om en eldre kvinne som ville forsvinne uten å sette spor etter seg, og nå lurer hele verden på hvem Elena Ferrante er.

Publisert: Oppdatert: 28.03.16 13:34

I forrige uke var ventetiden over: Bok tre i Elena Ferrantes Napolikvartett, «Dei som flyktar og dei som blir», er ute på norsk - og fikk terningkast 6 i VG og strålende kritikker over hele linja. Boken ligger nå på andreplass på bestselgerlista, og Samlaget kan juble over 80.000 solgte Ferrante-bøker totalt.

I kulissene sitter en oversetter og jobber på spreng med fjerde og siste bok om det livslange vennskapet mellom Elena og Lila. Kristin Sørsdal sluttet i jobben som lærer for å fullføre den enorme jobben med å oversette Ferrantes storverk på totalt 1700 sider.

– Jeg sitter hver dag fra tidlig til sent for å bli ferdig. Mulig jeg bare er en langsom leser, slik Elena i bøkene selv sier hun er. Men det tar tid, og av og til orker jeg bare ikke mer og må ta nødvendige avbrekk. For disse bøkene kaster seg over deg, det er omstendig, det er tett, det er klamme ting som foregår. Ferrante har en innvaderende måte å ta leseren på, sier Kristin Sørsdal som i motsetning til en vanlig leser, leser hver bok opp i 8 ganger underveis i arbeidet.

Les også: Elena Ferrante-bøkene blir TV-serie

– Den første gangen er den mest spennende. Da prøver jeg å la være å tenke på oversettelse. Den beste gangen er når alt er helt ferdig, alt av språkvask er unnagjort, og manuset er printet ut - og jeg kan lese den ferdige norske versjonen i ett. Det er helt fantastisk. Da er det nesten som å lese den på nytt - for jeg blir jo blind i arbeidet underveis, sier Sørsdal.

Det herjer en Ferrante-feber i store deler av bokverdenen. Sett en hashtag foran ferrantefever og sjekk selv. En av anmelderne USA skrev at «alle burde lese alt av Elena Ferrante» og sjefredaktør Davis Remnick i The New Yorker sa i fjor til Dagens Næringsliv at det er tre forfattere som virkelig har kapret den amerikanske litterære bevisstheten: Roberto Bolano, Karl Ove Knausgård og Elena Ferrante.

Og mens leserskaren bare vokser, og Ferrante er blitt et globalt fenomen, vokser mysteriet Ferrante seg bare større. For ingen vet hvem hun er. Helt siden debuten i 1992 har hun skrevet under pseudonymet Elena Ferrante: Hun ønsker ikke å være en person i media, og til tross for massive spekulasjoner både i hjemlandet og internasjonalt, vil hun ikke stå frem. Hun har etterhvert gitt flere intervjuer, men kun på epost via hennes forleggere - som er de eneste som vet hvem hun faktisk er.

– For meg er hun en dame på 66 år som har skrevet bøker siden 1992. Hun er anonym fordi hun heller vil at vi skal snakke om selve bøkene. Elena Ferrante er jo nærmest blitt fiksjon i seg selv. Elena er fortelleren i boken, men etterhvert blir man forvirret - for hvem er hvem? Er det egentlig Lila som er Ferrante, spør Sørsdal.

Hør på bokpodden Pocket: Hør alt om mysteriet Elena Ferrante!

Og mens vi beveger oss mot den siste boken, så blir mysteriet bare større. Ferrante er glad i knuter og tråder. Sørsdal beskriver det som Ariadnes tråd som går gjennom alle bøkene.

– I den siste boken går det nesten i stå. Jeg fikk en klaustrofobisk følelse - og måtte nesten kikke meg over skulderen. Står Lila bak meg nå? Hvem er det egentlig som snakker her? Jeg tror ikke Elena Ferrante er anonym som en gimmick for å selge mer bøker, men det gjør dette verket mer gåtefullt.

Men i hjemlandet Italia er mange sinte.

– Kritikerne er skarpe mot henne fordi hun ikke står frem. Det er mange gode forfattere i Italia som ikke har fått en internasjonal anerkjennelse, og plutselig er det en som er overalt - og som ikke vil ta i mot anerkjennelsen. Hun har måttet tåle mye skittkasting, og mange mener hun har konstruert dette for å selge. I tillegg er napolitanerne sinte - på grunn av det bildet Elena Ferrante skaper av Napoli. Hun er ikke grei mot Napoli, byen er som en syk pasient, sier Sørdal som ikke mener det er noen overdrivelse.

– Napoli er i trøbbel, og absolutt den dag i dag. Det som er så bra med Ferrante er at hun avmystifiserer de stereotypene som er skapt av camorraen, hun gir oss noe annet enn Hollywood-versjonen av Italia. Historien om de to kvinnene Lila og Elena utvikler seg ikke til noen solskinnshistorie, akkurat. Det er ikke noe eventyr hun forteller. Dette er ting som har skjedd.

Både i Italia og internasjonalt spekuleres det i hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Senest denne uken skrev New York Times en større artikkel etter at den italienske avisen Corriere della Sera sist søndag skrev at Ferrante kunne være en professor i Napoli ved navn Marcella Marmo. Noe Ferrantes forlag, Edizioni E/O, var raske med å benekte, slik de også har gjort ved flere tidligere spekulasjoner. Også når det gjelder Anita Raja - som veldig mange mener at det må være:

– Anita Raja er en dame på rundt 60 år, hun er oversetter og konsulent hos forlaget som gir ut Ferrante. Hun er også gift med den napolitanske forfatteren Domenico Starnone - som mange mener skriver på en måte som ligner på Ferrante. Noen tror det kan være de to sammen som utgjør Ferrante, til tross for at de selv benekter dette, sier Sørsdal.

Årets mest solgte bøker: Ferrante på boktoppen

En annen teori går ut på at det kan være Ferrantes forleggere, ekteparet Sandro og Sandra Ferri - eller til og med hele forlaget.

– Slike konspirasjonsteorier er typisk for Italia. Ferrante har gitt ut bøker i 23 år uten skittkasting, men nå har alle en mening. Noe av det gåtefulle her er vel at det faktisk er mulig i vår tid og holde noe skjult. For bydelen Gianturco i Napoli, der alle tror denne historien utspiller seg, ligger jo der, og den er bitteliten, sier Sørsdal.

Det var Gyldendal som ga ut Ferrantes debutroman «Hjemreise» på norsk i 1994. Etter det skjedde det ingenting før det nynorske forlaget Samlaget ga ut «Mi briljante venninne» i fjor. Og det etter flere år med mas fra nettopp forfatter og oversetter Kristin Sørsdal - som i sin tid oppdaget Ferrante, mye som følge av å ha bodd en lengre periode i Napoli da hun var ung. Etter å ha utgitt sin egen debutbok, «Makabre bikkjer» på Samlaget i 2010 begynte hun for alvor masingen. Og akkurat da forlaget var på gli, tok det av for Ferrante ute i verden. I 2013 startet de, men ingen visste da at det skulle bli fire bøker og hele 1700 sider.

– Nå er vi snart i mål. Det er helt utrolig. Ikke en gang Elena Ferrante visste hva dette skulle bli. Hun har fortalt at den første tanken hennes om ideen til boken var en eldre dame som ville forsvinne uten å sette spor etter seg. Ikke dø, men forsvinne. Etterhvert skapte hun en person til - for å speile Lila, og det ble fortelleren Elena - som faktisk også spør seg i boken: Hvordan er det mulig å skrive Lilas historie når hun glipper mer og mer for meg?

I bok 3 skal vi til 60- og 70-årenes opprør, kvinnekamp, studentopprør og klassekamp. Historien ligger som et bakteppe hele veien.

– Ferrante har sagt at hun ikke er så opptatt av historien, men hun reflekterer den i aller høyeste grad gjennom karakterene. Som oversetter tenker jeg at dette er boken med de manglende fotnoter. Det er så mange historiske hendelser her, som vi ikke automatisk kobler. Terrorbombingen av espresstoget Italicus i 1974, for eksempel. I det hele tatt: Terror preget Italia nesten hvert år fra 1969 til 1984 - i perioden bok tre foregår - og den ligger som et truende bakteppe i alt som foregår, sier Sørsdal.

VG møter henne hos Samlaget som har invitert henne til italiensk lunsj i forbindelse med slippet av bok tre. På forlaget jobber nå flere ansatte kun med Ferrante. Og i oversetter Sørsdals veske ligger bok fire på italiensk, allerede godt lest. Hun har satt livet på vent, for etter den fjerde boken som kommer 10. oktober, skal hun gå løs på tre av Ferrantes tidligere bøker.

– Oversetterjobben er ikke akkurat glamorøs. Det er egentlig dobbelt så mye jobb som min vanlige jobb, for dobbelt så lite penger. Sånt kan man jo begynne å grine av. Men så er det jo også friheten ved å kunne ta med seg PCen overalt, å kunne jobbe i Italia, sier Sørsdal.

Dessuten har hun innfridd det litt hårete målet hun satte seg som ung litteraturinteressert: Å bare oversette kvinnelige forfattere, og helst bare kvinnelige forfattere fra Napoli.

Her kan du lese mer om