Hovedinnhold

Bokanmeldelse: Merethe Lindstrøm: «Arkitekt»

Nye nytelser fra Nordens novellemester

BEFRIENDE: - Merethe Lindstrøm skriver med et befriende og gjennomgripende alvor, både på litteraturens og handlingens vegne. Hun gir oss små univers fra helt vanlige menneskers liv, uten å lesse på med hverken virkemidler eller språkbilder, mener VGs anmelder Mari Nymoen Nilsen om Lindstrøms nye novellesamling. Foto: EIVIND GRIFFITH BRÆNDE
BEFRIENDE: - Merethe Lindstrøm skriver med et befriende og gjennomgripende alvor, både på litteraturens og handlingens vegne. Hun gir oss små univers fra helt vanlige menneskers liv, uten å lesse på med hverken virkemidler eller språkbilder, mener VGs anmelder Mari Nymoen Nilsen om Lindstrøms nye novellesamling. Foto: EIVIND GRIFFITH BRÆNDE
Du skal lese denne novellesamlingen fordi ingen skriver som Merethe Lindstrøm.

Denne saken handler om:

Noveller
Kr. 349,-
192 s.
Aschehoug

Dette er hennes første utgivelse etter at hun i fjor mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Dager i stillhetens historie».

Hun har tidligere vist seg som en novellemester, og hun gjør det igjen. I disse seks novellene møter vi helt vanlige mennesker i dagligdagse situasjoner, men med en forskyvning som skaper friksjon og uro.

Det sås små dryss av tvil underveis, og det handler om tillit, om å stole på omgivelser og mennesker.

Et par strander på en campinghytte etter motorstopp. Kvinnen går inn i en altoppslukende uro som mannen står helt utenfor, da en mystisk gruppe kommer til nabohytta. I «Bill Viola i ørkenen» blir vi usikre på hva som egentlig foregår hos den hyggelige familien med den litt underlige og utagerende guttungen.

Mellom linjene spørres det: Er dette noe vi skal bry oss med? Felles for alle novellene er en knitrende taushet som får komme til orde gjennom hvordan vi er sammen, hva vi sier og hva vi antar. Det beste eksempelet er «Interiør», hvor det skal ryddes ut etter en avdød bror og venn.

Marcel Proust omtalte sitt romanverk «På sporet av den tapte tid» som en uavsluttet katedral. Merethe Lindstrøm har andre arkitektoniske prinsipper nærmere det funksjonalistiske: rene linjer uten bruk av unødvendig dekor.

Det er nærliggende å sammenligne henne med både Kjell Askildsen og Helle Helle. Det er en sylskarp balansegang mellom å avsløre for mye eller for lite i noveller av dette formatet, men Lindstrøm faller aldri til den ene eller den andre siden.

Noen veldig få steder savner jeg en litt større tydelighet, gjerne knyttet til konkrete hendelser fra fortiden.

Lindstrøm skriver med et befriende og gjennomgripende alvor, både på litteraturens og handlingens vegne. Hun gir oss små univers fra helt vanlige menneskers liv, uten å lesse på med hverken virkemidler eller språkbilder.

Og likevel føler vi uroen, angsten, nysgjerrigheten og ensomheten som om den var vår egen.

MARI NYMOEN NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Bok

Se neste 5 fra Bok