Hovedinnhold

En roman som har alt!

Bokanmeldelse: Jenny Erpenbeck: «Alle dagers ende»

<p>PRISBELØNNET: Jenny Erpenbeck har mottatt en rekke priser for sine bøker – og VGs anmelder karakteriserer hennes nye roman for et mesterverk.</p>

PRISBELØNNET: Jenny Erpenbeck har mottatt en rekke priser for sine bøker – og VGs anmelder karakteriserer hennes nye roman for et mesterverk.

Foto: © Katharina Behling
Uhyre velkomponert og interessant roman fra en av Tysklands skarpeste forfattere: Et mesterverk, konkluderer VGs anmelder

Denne saken handler om:

Det er en anmeldersykdom å utrope årets beste bøker allerede i januar, men jeg er temmelig trygg på at «Alle dagers ende» vil komme høyt opp på listene over årets fineste oversatte romaner når bokåret 2018 en gang i desember skal oppsummeres. Med sin andre roman på norsk, er Jenny Erpenbeck nemlig i ferd med å befeste posisjonen som en av de mest spennende tyskspråklige forfattere de seneste årene.

Norsk sensasjon: Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017

Befester sin posisjon

<p><i>«Alle dagers ende»</i></p> <p><i>Oktober forlag</i></p> <p><i>Oversatt av Ute Neumann</i></p> <p><i>265 sider</i></p> <p><i>Kr. 379</i></p> <p><i>Roman</i></p>

«Alle dagers ende»

Oktober forlag

Oversatt av Ute Neumann

265 sider

Kr. 379

Roman

I 1902 dør et lite spedbarn et sted i Galicia i det østerriksk-ungarske keiserriket. Moren er jødisk, faren katolsk. Han rømmer til Amerika, hun dør i fattigdom. Eller? Nei, for romanen vil det annerledes, eller som Erpenbeck skriver: «Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.»

For hva om moren hadde lagt en håndfull snø på barnets bryst den natten? Ja, da kunne hun ha overlevd. Og det er nettopp det hun gjør. Etter et intermesso som beskriver hvordan tilfeldighetene like gjerne kunne ha ført til et annet utfall, overlever jenta og lever videre. I løpet av romanen skal hovedpersonen dø hele fire ganger til: som tenåring i Wien etter første verdenskrig, i en fangeleir i Sibir, som berømt forfatter i DDR og til slutt i et gjenforent Tyskland, der hun forlater verden for siste gang i en alder av enognitti år på et pleiehjem i Berlin.

Dansk sterk snakkis: Dødevaskeren

Form og innhold henger tett sammen

Form og innhold henger tett sammen i denne romanen. Erpenbeck skriver en neddempet, nydelig prosa. Uten klisjeer eller store fakter, fanger hun avgjørende øyeblikk i et menneskeliv. Synsvinkelskiftene er elegante og forfatteren gir stemme ikke bare til hovedpersonen, men også hennes mor og far, besteforeldre, søster, ektemann og sønn. Romanen utforsker tilfeldighetenes betydning og hverdagslivets utfordringer under de politiske maktkampene på 1900-tallet. Ikke minst er dette et inntrengende, sårt og til tider svært rørende portrett av en jødisk kvinnes livsreise gjennom et århundre fullt av farer og forførende politiske vekkelser. Det skjer mye tragisk på hennes vei gjennom livet, men teksten er ikke blottet for ømhet og små glimt av humor.

En raffinert språklig stilist

Erpenbeck fremstår som en raffinert språklig stilist med full kontroll over virkemidlene. Toneleiet, de presise observasjonene og poetiske vendingene, er glimrende oversatt til norsk av Ute Neumann.

Fra et litterært ståsted er dette en roman som «har alt». Den er ambisiøst tenkt, utsøkt skrevet og klarer på mesterlig vis å forene enkeltmenneskers skjebner med Europas turbulente historie i det 20. århundre. Hva mer kan man ønske seg?

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Bok

Se neste 5 fra Bok