Hovedinnhold

Patent og potent

MÜNCHEN (VG) I sommer blir Mick Jagger 60 år. The Rolling Stones har holdt på i 40 år. Likevel blånekter de å bli patetiske - takke djevelen for det!
Europa-première: The Rolling Stones
Sted: Olympiahalle, München
Publikum: 12000

For fanden sjøl har et ord med i laget når Stones nok en gang fornekter tidene og ruller ut rock 'n' roll-løperen i bandets førtiende år. Det var djevelen som var basis for rocken, og det er denne basisen og urkraften Stones hyller på «The Licks Tour», ikke minst når de bestemmer seg for å være ordentlig intime, beveger seg ut på en scene midt blant publikum mot slutten av konserten og serverer låten (og mannen) som ga gutta et navn tidlig på sekstitallet, «Mannish Boy» av Muddy Waters.

Og det er det jordnære som slår en Stones-publikummer i år 2003. Apparatet rundt Stones er større enn noen gang før, men selv fremstår de enklere og mer basiske enn noen gang tidligere. Derfor tar de også et dypdykk i sin egen gylne historie utenfor klassikerne. Under Europa-åpningen i går var fokus lagt på «Let It Bleed» - da Stones startet verdensturneen i fjor høst i Boston, var «Exile On Main Street» mimre-kjernen.

Og det funker.

Helt fra Mick Jagger dukker opp i enkel T-skjorte og Keith Richards drar det første riffet til «Street Fighting Man» med gitaren hvilende på kneskåla. Jagger har en ustoppelig energi - den gode, gamle arrogante snerten med femi tilsnitt er på plass gjennom konsertens to fulle timer, og sammen med Ron Wood og Keith Richards får de en publikummer til å tenke på markeringene av høydedrag på et orienteringskart når storskjermene fanger opp detaljene og furene i ansiktene deres.

Fenomen

Du kan elske eller stille deg fullstendig likegyldig til fenomenet The Rolling Stones. Fra scenen låter de som de garvede arenaartistene de vitterlig er, men også som et mediokert pub-band til tider. Likevel tror vi på disse middelaldrende gutta - ærligheten skinner gjennom, samme hvor lite djevelen krafser med klørne i forhold til på sekstitallet.

OK, så tar de seg lovlig lange pauser mellom sangene. OK, så er kontakten mellom The Glimmer Twins - Jagger og Richards - minimal som vanlig, med unntak i den psykedeliske trip'en «Can't You Hear Me Knockin'», hvor de faktisk berører hverandre. Men disse gutta kjenner hverandre så godt at de vet hvordan de skal levere et nesten fullendt show til publikum. Men jeg tror nok alle de 12000 i den varme Bayern-natten i går skal være glad for at det var en hallkonsert. Hadde konserten funnet sted på Olympiastadion, ville nok resultatet vært et helt annet.

Men Stones kjenner sin besøkelsestid. Derfor gir de for tiden sine fans både arenakonserter, hallkonserter og intimkonserter. Mulig det bare er rock 'n' roll, men vi liker det ennå!

STEIN ØSTBØ

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk