Hovedinnhold

Norge bør bygge skole i Pakistan

Mediene - med VG i spissen - har satt søkelys på problematikken omkring norske barn av pakistansk opprinnelse som sendes til foreldrenes hjemland for utdannelse.

Denne saken handler om:

Foreldre som sender sine barn til Pakistan for å gå på skole, hindrer integrasjonen. Men vi kan ikke forby dem å gjøre det, skriver Abid Q. Raja.

Mitt forslag om bygging av en norsk skole i Pakistan har skapt voldsom debatt. Men før man trekker ned i skyttergravene, bør man i det minste få kartlagt omfanget av dette; hvorfor så mange foreldre sender sine barn til Pakistan og om dette er en ønsket praksis.

Foreldrene har forskjellige grunner for å sende sine barn til Pakistan. Et tungtveiende motiv er foreldrenes ønske om at barna skal lære seg mer urdu og islam. Dette danner også grunnlaget for den pakistanske kulturen som foreldrene ønsker at barna deres skal tilta.

Frykt

Mange barn blir også sendt til Pakistan fordi foreldrene nærer frykt for verdier de ikke ønsker at barna skal adoptere i Norge. Konkret: En god del pakistanske foreldre er skremt av sider ved den norske kulturen hvor både alkohol, individuell frihet og en annerledes seksualmoral er premisser i sosialiseringen. Foreldre som ikke ønsker at barn skal drikke alkohol eller være seksuelt aktive før ekteskapet, lar seg skremme av et scenario der egne barn eksponeres for dette.

En ofte brukt betegnelse blant pakistanere om pakistanere som konsumerer alkohol, eller som henfaller til seksuell umoral (ut fra en tradisjonell verdinormering), er kharab. Begrepet kan forsøkes forklart med begrepene «ødelagt», «dårlig», «uoppdragen». Forståelig nok ønsker ikke foreldrene at deres barn skal bli kharab, fordi pakistanere flest ser på et kharab-barn som et onde.

Vi nordmenn må ha i mente at pakistanere har andre vurderingskriterier for seg selv og for andre. Således er en nordmann som drikker alkohol, ikke nødvendigvis kharab ettersom nordmannens kultur tillater alkohol. Kharab er ofte den som avviker negativt fra normalen og i strid med religionen. De pakistanske foreldrenes største mareritt er faktisk frykten for at deres egne barn skal bli kharab, eller skal bli omtalt som det. Blant annet for å forebygge dette sendes mange barn til Pakistan.

Komplisert

Personlig ser jeg flere negative aspekter tilknyttet oppdragelse i Pakistan enn positive. Utvilsomt er det fordeler med utvidede kunnskaper innen eget språk, kultur og religion. Men det å oppdra barn i en spesifikk kulturkrets i utlandet, når målet er at barna på et senere tidspunkt skal vende tilbake til Norge, innebærer kompliserte og entydig negative konsekvenser. Barn som oppdras utenfor Norge, vil selvsagt ha mindre kunnskap om Norge enn barn oppdratt her hjemme. Dette gjelder absolutt alt - språk, kultur, samfunnsstrukturer og arbeidsliv.

Det betyr at norskpakistanske barn oppdratt i foreldrenes opprinnelsesland, står i fare for å bli annenrangs borgere i det landet de har sitt statsborgerskap, altså Norge, på grunn av utilstrekkelige norskkunnskaper eller dårligere utdannelse. Sannsynligheten for at de da faller utenom arbeidslivet, er stor. De vil også ha problemer med å delta i samfunnslivet. Oppdragelsen av barna i Pakistan innebærer til syvende og sist at integrasjonsprosessen nullstilles. Spørsmålet blir dermed hvordan staten, som har som tverrpolitisk uttalt mål å tilrettelegge for integrasjon, skal møte denne utfordringen.

To muligheter

Vi har, slik jeg ser det, to muligheter:

Vi kan utstede et generelt forbud mot å oppdra norske barn i utlandet. Det sier seg selv at det er en håpløs vei å gå. Juridisk meget tvilsom, dessuten.

En annen mulighet er å bygge på de erfaringer vi allerede har med norske skoler i utlandet. Det finnes i dag slike skoler ikke bare i Spania, men nær sagt verden over. Dersom staten er interessert i å investere tilsvarende i fremtidens norske borgere med pakistansk bakgrunn, kunne en altså vurdert å bygge en norsk skole i Pakistan for norske statsborgere. En skole fullt på høyde med en hvilken som helst norsk skole. Med norske lærere, norsk pedagogikk og et innhold tilpasset elevenes spesifikke situasjon og fremtidsutsikter i Norge.

Dette ville være en investering i fremtiden, både økonomisk og sosialt. Staten har en forpliktelse overfor norske borgere. Dersom staten forsømmer sitt ansvar, kan en i tillegg til individuelle erstatningssaker også stå overfor betydelige samfunnskostnader knyttet til etteropplæring av norske borgere i språk. De som faller utenfor, vil kvalifisere til arbeidsledighetstrygd eller ulike stønadsprogrammer - budsjetter som allerede er overbelastet. Vi vet også at unge mennesker som ikke får seg jobb, som faller utenfor sosiale nettverk og som i tillegg opplever å bli stemplet som annenrangs borgere, er lett å rekruttere til kriminalitet. Dette er kostnader det faktisk går an å forebygge.

Utvilsomt kan en slik skole gi legitimitet til fortsatt å sende barn til utlandet. Det vil også være usikkert, i hvert fall til å begynne med, om foreldre vil benytte seg av et slikt tilbud, siden en motivasjon for å sende barna ut av Norge er å redusere «faren» for å bli korrumpert av norsk kultur og moral. Jeg tror likevel at de dette måtte gjelde, heller vil at barna deres skal gå på en god norsk skole i Pakistan enn en dårlig pakistansk skole.

Men alt dette bør nå utredes. Dersom det er slik at så mange som 3000 norske barn til enhver tid oppholder seg i Pakistan, må det være i alles interesse at fakta og implikasjoner av dette kommer på bordet. Dersom staten velger å se bort fra hele problemstillingen, står vi overfor en utvikling hvor en stor gruppe ungdommer vender hjem til et land de ikke vet så mye om.

Kostbart, men viktig

Først og fremst må foreldre av pakistansk opprinnelse bosatt i Norge, motiveres til å ta del i det norske samfunnet og til å sende sine barn til norsk skole.

Men dersom man hverken med informasjon eller lovpålegg kan hindre oppdragelse av barn i utlandet, må man sørge for å ha et alternativ. Dette vil utvilsomt koste penger. Mye penger. Men kostnadene med ikke å gjøre noe vil være større - både på kort og lang sikt.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger