searchChevron down

VG

Hvilken skilsmisseordning fungerer for deg?

270.000 barn i Norge har foreldre i to hus - en firedel deler tiden hos far og mor i to. «Jeg føler at jeg bor i en bag», sier Rebekka (17). Hvilken erfaring har du med deling av skilsmissebarn?
Opprettet 15. april 2015

68 innlegg

Filtrér:
Fylke og kommune:
18. april 2015

50/50

Har nå hatt en 50/50 ordning i ca 2 år med min datter som nå er blitt 4 år. Denne ordningen går helt fint. Jeg skjønner ikke denne greia med å pakke ting hele tiden. Hun er mitt barn og skal da ikke behøve å pakke noe som helst. Jeg kjøper alt hva hun trenger av klær og andre ting. Som jeg måtte ha gjort om hun bodde hos meg hele tiden. Så hun har ikke noe behov for å pakke noe som helst når hun bytter boplass fra mor til far, eller omvendt. Syns det er helt naturlig. Det må evt bare være noe småtteri som en bamse hun liker å ha i sengen når hun skal sove.

Varsle
17. april 2015

Du er (u?)heldig

Jeg forstår at det kan være slitsomt å pakke frem og tilbake. Men jeg skulle gjort alt for å ha samme ordning som deg. Nå er jeg voksen, men da mine foreldre gikk fra hverandre, så satt jeg å prøvde å telle timer til neste gang jeg skulle se pappa. Det er litt vanskelig for en 4 åring å telle hvor mange timer det er i 14 dager, så det ble ofte feil. Jeg så veninner som var så heldige å hadde 50/50 ordning, de var de heldigste jeg visste om. Ikke fordi det var to rom osv, men fordi de fikk se begge foreldre oftere.

Så hadde jeg vært i din situasjon, så hadde jeg nok pakket til krampa tok meg.

Varsle
17. april 2015

Luksusproblem

Jeg har vært borti det samme, og hadde null problem. Du ska være glad du har foreldre og tak over hodet.

Varsle
17. april 2015

Har hvertfall både mor og far

Mine foreldre skiltet seg da jeg var 3 år gammel. Og har levd 50/50 til jeg begynte på videregående. I og med at de kun bodde 10 min fra hverandre fra jeg var 6 år gikk det veldig greit. Da jeg begynte på videregående var det lett for meg å tenke at nå giddet jeg ikke å flytte hver uke. Da endte det med at jeg kanskje bodde lengre hos den ene den ene gangen og hos denne andre en annen gang. Jeg syns ikke at 50/50 ødelegger barn. Det som ødelegger barn er at de enten ikke får se mor eller far. At folk klager på at de må bo annenhver uke gjør meg faktisk ganske irritert. Det er så mange som har det så mye verre enn det. Ja, det er utrolig kjipt at ekteskapet ikke fungerte. Men sånt skjer. Men de har nå hvertfall begge i livene deres. Når jeg leser sånt som dette, synes jeg ikke synd på dem i det hele tatt. For nå er det faktisk sånt at noen har ikke foreldre i det hele tatt. Men noen takler å være 50/50, og andre gjør ikke. Jeg var hvertfall glad for at jeg fikk bo like lenge hos begge.

Varsle
16. april 2015

Ødelegger barn

Jeg synes det er flott at dette blir snakket om i dag, da dette er en forferdelig løsning. Jeg har vært skilsmissebarn i 8 år, har helt til i fjor hatt 50/50 ordningen. Husker spesielt godt barnepsykologene som jeg måtte prate med da skilsmissen begyne, de fortalte meg at jeg måtte velge mellom mamma og pappa. For meg var det et mareritt, jeg kunne da ikke velge hvilken forelder jeg var mest glad i? Jeg elsket jo begge like høyt. Jeg klarte ikke, og ville ikke velge mellom foreldrene mine. Fra mine barneøyner så forlot jeg livet til den foreldren jeg ikke valgte, noe som var uaktuelt. 50/50 løsningen fungerte helt greit de to første årene. Etterhvert da jeg ble gamlere så ble det mer slitsomt, jeg klarte aldri å ha ordentlig styr på tingene mine. Ark som måtte leveres hjemme, deretter taes med tilbake til skolen. Skolebøker ble gjenglemt. Jeg bodde i en bag, rakk aldri å pakke ut av bagen før jeg måtte pakke den ned igjen. Hva slags liv er dette? Nå sitter jeg som 18 åring og er irritert over at denne løsningen er lovlig. Min barndom var preget av stress, pakking, kjøring frem og tilbake. For meg var dette tidenes nederlag.

Nå er jeg 18 år, og er snart klar for å forlate de begge to. Men jeg slet i fjor også med å ta det endelige valget med å bo kun hos mamma. Det gjør jeg nå, og det fungerer greit. Skulle bare ønske noen kunne ta det valget for meg da jeg var 12 år.

Varsle
16. april 2015

50/50 bor jeg hos mamma og pappa.

jeg bor 50/50 hos mamma og pappa og jeg liker det sånn vi har et organisert program. Jeg har noen ting hos pappa og noen ting hos mamma men jeg har så mye ting så jeg pleier ikke å savne noe hvis noe forsvinner men hvis kosebamsen min kosa forsvinner så er det R.I.P jeg greier ikke å sove uten henne hun er den beste kosebamsen EVER!

Varsle
16. april 2015

Det tar aldrig slut.

Jag var väl runt 12 när jag började flytta mellan mamma och pappa. Varje söndag packade jag (även om jag idag, 14 år senare avskyr att packa var inte det problemet) och stressade så osynligt jag kunde. Jag kände mig så splittad. Det var inte långt mellan mina hem. Eller, mammas hem och pappas hem. Jag var antingen hos mamma, eller hos pappa. Aldrig bara hemma.

Det är inte långt mellan mina föräldrars hem. Jag visste att jag när som helst kunde gå till vem som helst av dem och vara där, men likaväl kändes det fel. Fel för att jag visste ju hur mycket det betydde för mamma när jag var där, och för pappa likadant. Det handlar inte om att packa, eller att ha dubbla uppsätt av smink, kläder och sängar. Det handlar om att man, vad man är gör och var man än är, har valgt en annan före den ena.

Jag var 19 första gången jag sov i en och samma säng i 21 dagar i sträck. Efter 7 år av packning, flytting, stress och dåligt samvete visste jag bokstavligen inte hur jag skulle känna. Idag, 8 år sedan flyttandet tog slut knyter det sig i magen. Det river lite i halsen och minnet av den speciella stressen är egentligt lite för mycket. Mina föräldrar kan fortfarande inte, 15 år efter skilsmässan ha ett normalt samtal. Det är enklare att bo i ett annat land än att bo nära dem för att var ärlig. Vi är splittrade, kommer alltid att vara. Det har tagit lång tid för mig att överhuvudtaget känna mig hemma där jag bor idag. Bara tanken på att resa hem till mina föräldrar i Sverige gör ont. Sanningen är den, att jag genom åren faktist valde mamma förran pappa, på grund av olika anledningar.

I norge märks inte det. Men när jag reser till Sverige, och bor hos mamma och vet, att trots om relationen till pappa är ansträngd, så är ha ledsen över att vi inte väljer att sova i hans hus.

It never ends.

Varsle
16. april 2015

Værre

At folk klager på at det flytter mellom foreldrene skjønner jeg, er kjedelig og hele tiden endre seg etterfor hvor man er, men samtidig er det ikke så ille. Jeg bodde hos mamma fra jeg ble født til jeg var 14. Da jeg var et år flyttet pappa tilbake til oslo og jeg og mamma ble værende i nordnorge. Så i 13 år levde jeg hos mamma, 150 mil unna pappa. Hadde ferier hos pappa, sommerferier, juleferier, og etter jeg flytta til pappa når jeg var 14 ble alt snudd på hodet. Da skulle jeg plutselig kun se mamma i ferier, og har gjort dette nå i 8 år med den varianten, totalt 22 år. Så det og kunne ha begge foreldrene mine i nærheten, og kunne når du vil besøke hvem av dem. Det er ikke noe nødvendigvis skal klage over, for i en sånn situasjon der man er "skillsmissebarn" så er det en trøst at man har begge parter i nærheten tenker jeg.

Varsle
16. april 2015

Rett og slett lei, i en alder av 14

Mine foreldre skilte seg når jeg var seks år gammel. Det gikk rett på sak med 50/50 ordning. I starten kan jeg ikke huske at dette var et problem, eller at jeg brydde meg så mye. Selvfølgelig kunne jeg savne pappa når jeg var hos mamma, og motsatt. men reagerte vell ikke så mye mer over det. Skjønte vell at dette var et valg de hadde tatt og jeg hadde ikke annet valg enn å følge med.

Nå som jeg er blitt eldre begynner jeg å skjenne følelsen av å gå lei. Det å måtte planlegge alt, og ja egentlig bo i en bag. Jeg spiller da fotball, og må da tenke på alt treningstøy som skal være med, og som skal være ferdig vaska dagen før osv. heldigvis bor ikke mamma og pappa langt unna hverandre, det tar bare fem min. men det kan ofte hende at det blir en ekstra tur eller to siden det alltid er noe man glemmer. Det er alt fra en jakke som ikke passer til det været jeg trudde det skulle være den uken, til å huske å ta med en ekstra bukse, siden jeg ikke har nok. Det er ikke ofte, men kan også høre innspill om penger. Det at mamma kanskje er lei av å kjøpe alt, og prøver å nevne at nå er det kanskje pappa sin tur å kjøpe nye joggesko, også omvendt.

Den følelsen av å ha ett dobbel liv. selv om mamma og pappa har snakket om regler og prøvd å holde seg til de samme tingene, er det alltid annerledes. Begge har nye kjærester, og det har gitt en stor betydning for meg. det at det skal komme nye, som også har egne regler til sine barn da.

Jeg er rett og slett ganske lei, og vil egt ikke flytte hver uke mer! Men det største problemet er da hvem jeg skal flytte til. Min bror som er 18 har tatt valget og bor bare hos den ene 100% mens jeg har en stor skyldfølelse og tørr rett og slett ikke flytte til en. Hva vil da mamma, eller pappa da eventuelt tenke . . .

Varsle
16. april 2015

Hva er rett?

Ikke alltid like lett å vite hva som er rett, eller best. Litt lettere er det å vite hva som er bra. Av de i underkant 30 000 skillsmissebarn i året, velger ca 7500 likedelt omsorg. Det er mange tause stemmer. Alle jeg kjenner har 50/50 og alle (barn og foreldre) virker tilfreds. Det er fred og samarbeid. Barna har heldigvis egne rom og klær hos begge, og "flytter" ikke. Muligens opplevelsen er annerledes fordi de har søsken og har levd slik fra de var mindre enn 3 år. Det vi har til felles er at det finnes ingen konflikter mellom de voksne, barna har samme skole- og vennekrets, og får like mye omsorg fra begge foreldrene. Nå vil moren til mine barn flytte sammen med ny kjæreste. Det reagerer vår datter 15 år på som vil fortsette å bo i samme område 100%. Hun begynner på videregående og vil ikke lengre ha noen skoletilknytning. Likevel er hun tydelig på at dette vil hun ikke. Jeg som far er selv skillsmissebarn, og forsvarer mors valg. Ser at flyttingen gjør at vi blir litt mindre fleksible enn tidligere men sånn er livet. Litt må vi lære, og noe må vi tåle når vi ellers har det godt sammen. Annen fordelingsordning fungerer sikkert det også, men er ikke så sikker på at det er bedre. Annen fordelingsordning enn 50/50 frarøver barnet rett til å vokse opp med 2 like tilstedværende og gode foreldre som omsorgspersoner. Likestilling får vi også kanskje først når vi bli likestilte og ansvagligjorte som foreldre.

Varsle
16. april 2015

Mamma-unge

Jeg har bare bodd hos mamma siden jeg var 12, og besøkt pappa i feriene. Dette har fungert bra, men jeg har bare fått mindre og mindre kontakt med pappa; noe som gjør at jeg bor fullt og helt hos mamma. Selv om mine søsken besøker han hver ferie skylder jeg hele tiden på jobb, så jeg heller kan være hjemme hos mamma; der jeg trives best.

Varsle
16. april 2015

Annenhver helg + hver påske + annenhver jul + 3 ukers sommerferie hos pappa

Det var rett før advent da mamma, jeg og søstra mi flyttet 6 mil unna pappa. Broren min ble igjen, fordi han ville. Jeg var 7 år når det skjedde, akkurat begynt på skolen og fått nye venner.

Ettersom jeg ikke var 50/50 hos pappa, men de gangene jeg var hos han var jeg sentrum den aller meste av tiden.

De snakket aldri et vondt ord om hverandre til eller over meg, takk og lov for det. De var siviliserte, respekterte at de faktisk hadde noe sammen en gang. De var også bedre med hverandre etter skilsmissen enn før og vi var aldri ett tema som kom opp foran oss.

Derimot var de åpne når vi ville flytte og bytte tider og steder.

Selv om midt i adventstiden og hele pakka, elsker jeg selv julen og påske. Først når jeg ble voksen og fått egne barn jeg stiller spørsmålet: hva gjorde de i jula når vi var hos den andre eller i ferier.

Hilsen

Lykkelig skilsmisse barn

Varsle
16. april 2015

100/0 - berre hos mamma

Siden mamma og pappa bur under en halvtime fra hverandre, har eg budd hos mamma i vekene og annankvar helg, medan eg har budd hos pappa annankvar helg. Dette har eg gjort siden eg var 11 år. På grunn av litt krangel og uenighet, har eg slutta med denne ordninga og er berre ute en gang i blandt.

Varsle
16. april 2015

hvem bestemmer egentlig?

mine foreldre skilte seg da jeg var 1-2 år. I begynnelsen bodde jeg med min mor et kvarter fra min far, og besøkene i begynnelsen var at jeg var mer hos mor enn far. Mor møtte en mann 3 timer vekke fra far, og hun flyttet da jeg var fem. Jeg hadde stesøsken hos far, og bestemte selv at jeg ville flytte til far. foreldrene mine var da enig om at jeg kunne bestemme selv som 4 åring. etter noen år i en alder av åtte, flyttet mor tilbake til byen og jeg ville flytte til henne og ha en 50/50 ordning, far sa nei, og slik ble det. som åtte åring er det ingen som vil sette opp krangler eller i iverstefall rettsak opp mot en som man elsker. han mente han gjorde dette for barns beste - ser den nå i voksen alder, der å da var det mye skjult hat ute og gikk. I en alder av 13 sier loven at barn kan bestemme, hintet om det, far ble sint. barn ble lei seg, knust og hadde en utrolig depresiv ungdomstid - ingen la noen gang merke til det, men arrene taler for seg selv....

Følelsen av å bo i en bag er ikke god, å kontroll på ting er umulig! sleit selv med regler, fikk konstant kjeft fordi jeg gjorde ting feil, og "burde ha lært dette til nå". For eksempel: mor skulle ha noen dører i huset alltid åpne, far skulle ha de samme lukket- glemte konstant hvem som ville hva, og foreldrene ble sinte fordi jeg ikke husket. Ting som andre barn husket klarte ikke jeg, fordi fokuset mitt var konstant på "hvem blir sint, hvorfor er alle sinte, hva har jeg gjort.. HVORFOR KAN JEG IKKE BARE HUSKE DE JÆ**** REGLENE?!". Skolen sa det samme "jane er søt og snill men vimser" - alltid det samme. Den dag i dag er fokuset mitt bedre, men jeg klarer enda ikke å huske muntlige beskjeder med mindre jeg skriver dem ned og har en altfor stor "æresfryk" for eldre og autoritet. sier en voksen hopp, så gjør jeg det, hever en voksen stemmen så begynner jeg bare å grine, blir jeg sint begynner jeg å grine - jeg er 23 år!

Jeg er lykkelig nå, har vært det siden jeg flytet ut, jeg elsker mor og far! jeg ser ting nå i et annet lys! far gjorde alt for mitt beste. kommenter hva du vil på det, gjort er gjort. forholdet til far er også nytt, vi ler sammen! det har aldri skjedd før. Har selv et barn og barnefaren kommer fra samme type familie som meg -pleier og si at vi er like "ødelagte". Jeg sliter med hukommelse og konsentrasjon, han med å utrykke emosjonalitet - og ja vi skylder det på skilsmissen. Vi har lovet å aldri skille oss, og om vi gjør så kjøper vi oss et dobbelt hus og bor vegg i vegg - igjen våres valg.

når du er barn er tanker som "hvorfor" veldig vanlige. Hvorfor flytter mor vekk, hvorfor er far så sint, hvorfor skal mine steforeldre få lov til å bestemme over meg? Jeg følte meg mye forlatt og alene igjennom oppveksten, jeg var det aldri, men jeg kunne ikke sankke med noen om mine problemer, for jeg var redd for å såre en av mine foreldre. Men far skulle aldri ha nektet meg å flytte, og mor skulle aldri ha stått på andre siden og "lokket" med "en rettsak kan fikse dette fort vennen". DE skulle ha snakket sammen, DE skulle ha tenkt på meg, for fan - jeg hadde "4 foreldre" noen må da kunne sette seg inn i et forvirret barnesinn?

Steforeldre ja, jeg drev dem til vannvidd med vilje av og til. jeg hatet dem! ikke fordi de var sammen med mor eller far, men fordi de begynte som min "venn" og deretter gikk over til å "bestemme og kejfte på meg". Det har de ikke rett til mener jeg! de kan ta opp saken med den biologiske foreldreren, men har de ikke bodd sammen med deg i 10 år så kan de holde kjeft rett å slett. de visste hva de gikk til, de kunne velge mine foreldre PLUSS meg. Jeg hadde ikke valg...

Varsle
16. april 2015

Nei til delt omsorg !

Første bud er at foreldrene kan samarbeide etter et brudd, det er ungene selv det går utover i det store og det hele! Det er tragiskt og vondt og se ungene lide seg igjennom ei uke her og ei uker der, når ungene ikke engang blir hørt eller sett! Synes det er på tide at ungene selv kan få en medbestemmelse i slike tilfeller, å hvilken rett domstolene har til å fordele en 50/50 ordning mellom foreldrene, når de ikke kan samarbeide, er noe av det verste de kan gjøre mot unger!! Jeg håper inderlig ikke noen av mine ender opp med traumer i voksen alder, etter hva de har måttet gjennomgå, bare for at en forelder ikke kan være såpass voksen i en slik sak, å se ungene fremfor å være mest mulig stygg mot den andre av forelderen!

Varsle
16. april 2015

50/50 i en alder av 16

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 12 år gammel. Altså, fire år siden. Jeg har to brødre, en på 13 og en på 20. Vi har sammen flyttet fram og tilbake fra mamma og pappa, hver eneste fredag. Det er et strev, med store bagger som ikke engang får plass i bagasjerommet i bilen. Det er ganske stress hvis jeg for eksempel skal til en veninne etter skolen på en fredag, hvor jeg da må innom mamma på veien hjem for å hente alle baggene, og så kjøre videre til pappa. Det er ganske frustrerende, og gjør meg veldig stressende. I tillegg er det vondt å tenke på at mamma sitter hjemme alene mens vi er hos pappa og han jobber, og har ingenting å gjøre selv. Jeg har aldri kontroll på tingene mine, jeg har ikke råd til 2 av alt. Jeg må derfor flytte omtrent hele rommet mitt fram og tilbake.

Varsle
16. april 2015

En dag i uka og annenhver helg

Foreldrene mine flyttet fra hverandre da jeg var ca 5 år og jeg reagerte ikke på det. De bodde fortsatt i samme by og jeg fikk den gamle ordningen med hver onsdag og annenhver helg. Fungerte helt fint.

Men skulle ønske at barna ble mer hørt uten at en av foreldrene blir lei seg eller at det blir favorisering.

Det skulle vært lov å ønske mindre tid med en av foreldrene. Unger har gjerne en favorittforelder tro det eller ei..

Jeg ble så møkklei av å gi beskjeder frem og tilbake og baksnakking og stefamilie man ikke liker..

Hadde jeg hatt 50/50 ordningen nå så hadde jeg blitt sprø!

Varsle
16. april 2015

3 uker her, 3 uker der.

Sånn gjør vi det, får litt mere ro over det da.

Dette passer oss:-)

Varsle
16. april 2015

50/50 til det ble nok, men fremdeles fornøyd

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 4 år og i starten var jeg og søstera mi 60% hos mor og 40% hos far. I begynnelsen var det 4 dager hos mor og 3 dager hos far. Etter hvert ble det litt mye og vi fikk 50/50 ordning og flyttet mellom far og mor hver uke. Når jeg var var 9/20 år startet vi med 2 uker hos hver forelder, noe som passet bra etter som at moren min startet å jobbe i Nordsjøen og hun måtte være borte i 2 uker uansett. Når jeg begynte på ungdomskolen begynte jeg å tenka på hvor mye stress det var å flytte, for etter hvert ble det mye å ta med seg frem og tilbake og jeg hadde alltid en fast koffert, men jeg fortsatte med 50/50 ordningen og det fungerte fint. Når jeg var 15/16 år startet vi ordningen med å være hver 3 uke hos hver forelder. Men det året jeg fylte 17 ble ting for mye for meg. Det var tungt å måtte pakke en hel koffert og tenke på at jeg ikke måtte glemme noe. I tillegg ble det mye å måtte omstille seg i og med at far og mor sine hjem er utrolig forskjellige. Alt ble veldig stress. Så det året jeg fylte 17, altså i fjor, valgte jeg å bo bare hos mamma.

Jeg er utrolig glad for at jeg og søstera mi hadde 50/50, og det har fungert veldig bra helt frem til nå. Søstera mi bor fremdeles 50/50, og jeg tror det fungerer bra for henne. Det jeg syntes var bra med vår ordning var at sko og kler hadde jeg eget hos mamma og eget hos pappa, dermed ble det hvertfall litt mindre å pakke. Det har også vært et pluss at mamma og pappa bare har bodd 7 minutter fra hverandre ved hjelp av spasering. Men jeg tror at det var bra for meg å bo et sted nå ettersom at jeg er blitt såpass voksen. Det er lettere for meg å konsentrere meg om skole og jeg er ikke like stresset lenger.

Varsle
16. april 2015

Hat mellom foreldrene

Mine foreldre skiltes da jeg var fem eller seks. Det var tungt, jeg slet mye med mareritt og migrene de første årene, men jeg ser likevel på deres skillsmisse som det beste for vår familie.

Problemet etter skillsmissen var at forholdet mellom mamma og pappa var så ille at de kunne ikke være i samme rom, og de snakket uhorvelig stygt om hverandre til meg.

Da de skiltes, flyttet pappa ut, og jeg bodde kun hos mamma. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt det bedre om jeg bodde litt fast hos pappa, ikke bare besøkte han sånn en helg i mnd, kanskje, men det var i tillegg et problem med at jeg ikke opplevde at pappa var en pappa. Det var ikke noe vondt med han, men han har vært fraværende psykisk så lenge jeg kan huske på grunn av depresjon.

Så for meg har det negative med ordningen vært samarbeidet og kommunikasjonen mellom foreldrene mine som var ekstremt dårlig, i tillegg til at jeg ikke følte meg hjemme hos pappa. Men helt klart, jeg tror det viktigste er hvordan foreldre forholder seg til hverandre og barna etter skillsmissen.

Varsle
Vis flere