I Storbritannia krangler partitopper om EU: De er partifeller. De var venner. Nå er David Cameron og Boris Johnson erkefiender

LONDON (VG) Britenes statsminister David Cameron ville holde folkeavstemning for å roe EU-bråket i sitt eget konservative parti. I stedet ble det uforsonlighet og fiendskap.

Partifeller har sluttet å hilse på hverandre, det konservative partiet ligger nærmest i ruiner, og Camerons tidligere medelev fra Eton og nære partifelle, bråkmakeren og populisten Boris Johnson, er blitt hans verste fiende.

– For å roe EU-skeptikerne i det konservative partiet, og skape ro og enhet, lovet Cameron folkeavstemning om EU. Litt ironisk at det var for å skape fred i partiet. Nå er det full krig, sier Ros Taylor, redaktør for bloggen Brexitvote fra London School of Economics, til VG.

BAKGRUNN: Lurer du på hva Brexit er? Britene er også forvirret!
Selv ikke de mest pessimistiske trodde det skulle gå så ille som det nå har blitt. Det som skulle bli en sivilisert debatt om fordeler og ulemper ved EU, er blitt en drittkasting, språkbruk og personkamp man sjelden forbinder med britisk etikette.

LES OGSÅ ARTIKLENE I DEN STORE BREXIT-SPESIALEN «SLAGET OM EU»: 23. juni går britene til urnene for å bestemme om de vil forlate Den europeiske union. Slaget om EU i Storbritannia kan få enorme konsekvenser for hele Europa.

– Omgir seg med spyttslikkere

Andrew Rossindel er parlamentsmedlem for de konservative, men har særdeles lite til overs for sin egen statsminister - og legger heller ikke skjul på det overfor VG.

– Cameron omgir seg med noen spyttslikkere som bare er enige med ham for å sikre sin egen karriere, påstår han.

Han mener det konservative partiet er delt på midten i EU-spørsmålet.

– Cameron tror ikke på EU selv, han tenker bare det er enklest og best å bli, fordi han er redd for den jobben som må gjøres når vi går ut av EU.

Rossindel forteller at selv om de prøver å være høflige, så er det blitt slik at partifeller ikke lenger hilser på hverandre i gangen, selv på ministernivå.

– Denne konflikten sitter dypt, dette er fundamentalt, mener Rossindel

Les også: Den nye avtalen Cameron fikk med EU

Pragmatiker mot populist

Ifølge The Independent varslet Boris Johnson Cameron via SMS, ni minutter før han avslørte nyheten til resten av verden:

Han skiftet side fra EU-tilhenger til EU-motstander. En rolle han har gått lidenskapelig opp i siden kuvendingen 21. februar i år.

Hvis britene virkelig stemmer landet ut av EU, må Cameron etter all sannsynlighet forlate statsministerboligen, og kanskje se at erkerivalen Boris Johnson flytter inn.

– Konflikten mellom de to kamphanene er både politisk og personlig, sier professor Tim Bale ved Queen Mary universitet i London, til VG.

– Cameron er genuint overbevist om at det er galskap å forlate EU, og han er først og fremst en pragmatiker. Johnson er populist: Han tror på å gi løfter først, og ordne opp i detaljene etterpå. Det skal skje når han har nådd sitt altoverskyggende mål i livet: Å bli statsminister.

Hvorfor krangler de konservative?

Tim Bale, som er ekspert på det konservative partiet, trekker opp skillelinjene:

• De ideologiske: Vil ut av EU fordi de er opptatt av suverenitet, vern av det britiske, politiske systemet og holde utlendinger ute.

• Superglobalistene: Tror den raskeste veien til økonomisk suksess er ut av EU, som de mener regulerer altfor mye.

• De økonomiske liberalistene: Ser ingen grunn til å forlate et stort, indre marked. Særlig ikke nå når de har fått forsikringer om at Storbritannia ikke vil bli dratt mot mer integrasjon og føderalisme.

• Karrierejegerne: Og for noen handler det rett og slett om deres egen partifremtid.

Les også: Brexit kan være smittsomt

– Full krig

Redaktør Ros Taylor mener det alltid har vært konflikt i det konservative partiet om EU. Helt siden Winston Chruchill tok til orde for De forente europeiske stater etter 2. verdenskrig.

– Margaret Thatcher ville ha Storbritannia inn i EU fordi hun trodde på frihandel. Men hun ble desillusjonert da hun så at unionen gikk mer og mer mot føderalisme. Til slutt ble hun fjernet av de i partiet som var EU-tilhengere, sier Taylor.

Hun forklarer at da landet åpnet grensen for arbeidsinnvandring i 1994 fra de nye EU-landene i øst, var det fordi de trengte arbeidskraften.

– Noen tiår senere er lønningene lavere, mange briter opplever å ikke få barna sine inn på den nærmeste skolen og helsekøene er enorme. Mange mener dette skyldes den enorme innvandringen fra øst.

Les også: Om britenes interesse i den norske EU-løsningen