Foto: Harald Henden

Kidnappet. Hjernevasket. Tvunget til å drepe.

1 av 2Under folkemordet IS utførte i Irak, ble to brødre bortført og tvunget til det utenkelige – å bli barnesoldater for terrororganisasjonen som hadde drept deres familie.

Publisert:Oppdatert: 21.11.19 kl. 11:26

DOHUK, IRAK (VG) Han hadde overlevd lenge, men i fjor var IS i en desperat kamp for sine siste territorier, og i frontlinjen øst i Syria løp den trente barnesoldaten Daoud, og det var da, i et uoppmerksomt øyeblikk, at et skudd kom mot ham bakfra.

Skuddet gikk inn i venstre, nedre del av nakken, tvers gjennom kroppen og ut ved kragebenet. Daoud ble slått i bakken.

Den nå 19 år gamle tenåringen knepper opp skjorten og viser fram skuddarrene.

– Jeg var sikker på at jeg var død.

Søndag ble IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi drept da amerikanske spesialsoldater etter mange års intens jakt, fant hans skjulested i Idlib-regionen i Syria.

Historien til de to brødrene Daoud (19) og Azad (17), fra jesidi-minoriteten i Irak, er bare ett eksempel på de ødeleggende konsekvensene av Baghdadis og IS’ brutalitet i regionen.

Etter den fem år lange krigen har hele samfunn problemer med å komme seg på bena – og tusener klarer ikke å finne tilbake til noe som ligner på normalitet.

Den siste tiden har VG reist i regionen for å beskrive disse konsekvensene: Vi har møtt kvinner som var sexslaver og IS-kvinnenes ofre, og vi har møtt de gjenlevende familiene av drepte IS-krigere, som nå frykter for livet. Og nå, i et telt utenfor den nordirakiske byen Dohuk, møter vi to unge menn med en helsvart fortelling:

De ble sammen med flere hundre andre kidnappet fra sine familier, tvunget til å konvertere til islam, hjernevasket og trent til krig og drap. Mange av de overlevende, som Daoud og Azad, var unge gutter da de ble tatt, og lever nå i et mareritt av angst og traumer.

For jesidiene, en religiøs minoritet her, regnes datoen 3. august 2014, som den mørkeste dagen i deres historie.

IS rykket inn i deres områder rundt Sinjar-fjellet ikke langt fra grensen til Syria, og terrorhæren gikk etter det svakeste målet. Mange av minoritetens menn ble omringet, ført inn i skolegårder og henrettet i kaldt blod i hundretalls, samme dag. Kvinnene og barna kunne høre skuddene, idet de selv ble kjørt vekk i lastebiler.

Ifølge kurdiske myndigheter ble om lag 6000 mennesker bortført i live. Kvinnene ble i stor grad gjort til sexslaver i husholdningene til IS-krigere i både Irak og Syria, mens mange av minoritetens unge gutter ble tatt med inn i spesialskoler opprettet av IS.

3000 er fortsatt savnet.

Den dagen, 3. august, ble Daoud og Azad sammen med to andre yngre brødre tatt med til byen Tal Afar.

Daoud var da 14 år, mens Azad var 12. Uten at de fikk vite hva som hadde skjedd med resten av familien, begynte de daglig undervisning i IS-ideologi. Fra tidlig på morgenen til sent på kvelden måtte de øve på å resitere koranen og studere IS-propaganda.

Mens broren hans ser ned i mobiltelefonen, sier Daoud stille:

– Vi ble også, så klart, tvunget til å konvertere til islam. De som ikke gjorde det, ble drept.

I flere slike leirer, der barnesoldatene ble trent opp, skal IS-lærerne ha vist barna instruksjonsvideoer om hvordan man skjærer et hode av en kropp, ved å ta tak i fangers hår for så å skjære over halsen. Ifølge Time Magazine, som også har intervjuet overlevende gutter, ble mange også instruert i å kappe av hender, armer og ben på andre, som straff for det IS mente var «kriminalitet». Guttene beskriver hvordan barna ble vist slike avskjæringer på ekte fanger foran dem i teaterlignende saler.

Noen gutter skal også ha blitt opplært i å korsfeste andre barn som ikke fulgte terrorgruppens regelverk. Slike henrettelser skal ha funnet sted ukentlig i flere IS-kontrollerte byer. De døde skal ha blitt hengene på korsene i solen mens de råtnet – som en advarsel til andre.

Daoud går ikke inn på slike detaljer, og vi spør ham heller ikke.

Traumene til mange av de overlevende er så alvorlige at det å gjenfortelle detaljer fra sin tid med IS kan gjøre alt verre. Vi forsikret oss også på forhånd om at Daoud var i stand til – og ville – fortelle deler av sin historie.

Hans 17 år gamle bror Azad synes det er greit å snakke om sin nåværende situasjon, og om fremtiden, så lenge vi ikke spør han om hva han opplevde under tiden som barnesoldat.

Om IS-utdanningen Daoud og de andre barna gikk igjennom, sier han:

– Lærerne våre visste virkelig hvordan de skulle motivere studentene. Deres hjernevasking var effektiv. Mange av de andre guttene ble raskt overbevist om at IS hadde rett, at deres kamp var rettferdig.

– Hva med deg selv? Begynte du også å tro på det de sa?

– Nei. Jeg visste hva de prøvde på, og jeg klarte å holde hodet klart. Men jeg måtte gjøre som de sa, hvis ikke ville også jeg blitt drept. Jeg så mange henrettelser, folk som ble skutt i hodet og fanger som ble kastet i døden fra tak, sier han.

Daoud sier han forsøkte å rømme tre ganger, uten å lykkes. Han ble straffet hver gang, en gang var han i et IS-fengsel over lang tid, men likevel trengte IS ham.

Mens de to yngre brødrene, som var under 11 år, ble ført til et annet sted, ble de to eldre brødrene trent i bruk av våpen. Sammen med andre bortførte tenåringsguttene begynte de skytetrening med Kalasjnikov-geværer. De ble forberedt til krig.

Da to år var gått, i 2016, ble han sendt ut av Irak, over grensen til Deir Ezzor i Syria, der IS lå i krig med de kurdiske bakkestyrkene. Den internasjonale koalisjonen bombet IS-kontrollerte byer fra luften, og forholdene ble verre og verre i de IS-kontrollerte områdene.

Det var der, i en landsby langs Eufrat-elven, at Daoud ble skutt. Han og de andre IS-krigerne, mange av dem barnesoldater tvunget til å delta, forsøkte å drive de kurdiske militsene vekk da han plutselig ble slått i bakken av kulen.

1 av 2Han overlevde – men stygt skadet ble han aldri i stand til å krige igjen.

Til slutt endte han opp i Baghouz, den lille landsbyen på grensen til Irak, der IS til slutt var omringet av de kurdiske styrkene, og det endelige slaget sto.

– Vi hadde så lite mat og drikke, noen dager gikk vi helt uten mat. Jeg befant meg i et hus som ble bombet av koalisjonen, men jeg overlevde.

Da IS var på sitt aller mest desperate, klarte flere titalls tusen IS-krigere, kvinner og barn å evakuere ut og overgi seg. I denne strømmen av mennesker på randen til kollaps, var Daoud.

Han ble ført bort av de den gang USA-støttede kurdiske styrkene, og fengslet.

På den andre siden av grensen, i Irak, jobbet jesidi-aktivister og gjenlevende familiemedlemmer med å finne ham, og smugle ham ut.

Til slutt, for bare knappe to måneder siden kom han til Dohuk-området i nordlige Irak, til leiren der VG møter ham. Der møtte han sin bror Azad, som han ikke visste om levde. Azad hadde, også med skuddskader, kommet seg ut ett år tidligere.

– Jeg var så lettet over å se ham, sier Daoud.

Gleden var likevel svært kortvarig.

Daoud fikk nemlig med en gang vite at hans foreldre, fem brødre og en søster, var drept av IS. Også hans to yngre brødre, som hadde vært med ham over grensen til Syria, fortsatt var savnet.

19-åringen forsto hva dette betydde: Familien hans var utslettet.

Når han snakker om dette, bringer Daoud frem en plakat til oss, som viser brødrenes drepte familiemedlemmer. Daouds bilde er også der, for de gjenlevende i familien trodde at også han var drept da de lagde plakaten.

Hva møter barn som Daoud og Azad da de kommer tilbake i trygghet?

Organisasjonen SEED som jobber med å gi psykologisk terapi og støtte til tidligere barnesoldater her, forteller til VG at mange av guttene som kommer tilbake er aggressive, voldelige, sliter med å tilpasse seg og i mange tilfeller har glemt morsmålet.

– De sliter med sin egen identitet, fordi de har mistet sin religion, sitt språk og sin familie. De er trent av IS til å hate sitt eget folk – jesidiene, sier organisasjonens president.

Hun sier videre.

– Det er vanskelig å forestille seg det ekstreme voldsnivået de har vært vitne til.

Azad, som under nesten hele intervjuet i teltet utenfor Dohuk har sett ned i telefonen sin, sier at han er ufattelig glad for å ha broren tilbake.

– Se på oss nå. Vi er ofrene etter IS, og vi vil at verden skal vite om oss. Jeg ber om at IS aldri vil gjenoppstå og at de aldri vil være en fare for oss igjen, sier 17-åringen.

– Hvem er det du tekster med på telefonen?

– Det er kjæresten min, det er en jesidi-jente som har klart å flykte til Australia. Jeg vil gifte meg, men ikke her i Irak. Det finnes ingen fremtid for oss her, sier han, og legger til, nå litt smilende:

– Kanskje jeg kan reise til Australia og gifte meg der.

Publisert:Oppdatert: 21.11.19 kl. 11:26