NEIL I VISIRET: Merkelig nok finnes det ingen gode foto av Neil Armstrong på månen. I dette bildet av Buzz Aldrin kan Armstrong skimtes i visiret til Aldrin.

NEIL I VISIRET: Merkelig nok finnes det ingen gode foto av Neil Armstrong på månen. I dette bildet av Buzz Aldrin kan Armstrong skimtes i visiret til Aldrin. Foto: NASA

Kommentar

Mannen som ikke ville være berømt

Neil Armstrong skjønte tidlig at han aldri kunne gi noe godt svar. For det var stort sett bare en ting folk ønsket å høre fra den første mann på månen: Hvordan var det? Hva følte du?

Uansett hva han forsøkte å svare, så kunne han likevel aldri tilfredsstille drømmene og forestillingene og forventningene til oss andre her på jorden.

Tolv menn fikk oppleve å sette sine ben på månen. I 2019 er det bare fire tilbake, alle i alderen 83 til 89 år. Det er 47 år siden den siste måneferden. Om få år vil det ikke være et eneste levende menneske som har opplevd månen på nært hold.

Månelandingen 20. juli 1969 kom på det tidspunktet amerikanerne – og verden – trengte den mest. 60-tallet var et vondt tiår. USA var preget av både borgerrettighetskamp og krigen i Vietnam.

Den unge president John F. Kennedy som hadde lovet å vinne verdensrommet ble brutalt myrdet. Bare i løpet av det siste drøye året hadde både Martin Luther King og presidentens bror Bobby Kennedy falt for snikmorderes kuler. Månelandingen ga amerikanerne tilbake troen på seg selv.

Denne kommentaren ble første gang publisert i VG 27. august 2012.

APOLLO 11: Mannskapet fra Apollo 11, fra venstre Neil Armstrong, Michael Collins og Buzz Aldrin. Foto: NASA

Superstjerner

De tolv som fikk oppleve å gå på månen ble superstjerner. Alle som en fikk de livene sine endret – på godt og på vondt.

Verden ble aldri den samme for den som hadde satt sine ben på en annen klode.

Noen fikk sterke religiøse anfektelser. Jim Irwin (åttendemann på månen) dro ut for å finne Noahs ark. Charlie Duke (tiendemann) dro hjem og plagde kone og barn, før han møtte Jesus. Edgar Mitchell (sjettemann) viet seg til paranormale tankeeksperiment.

Buzz Aldrin strevde med å leve i den evige skyggen av Neil Armstrong som andremann på månen – så nær og dog så fjern. Det ble mange år med alkoholmisbruk og piller og depresjon, før han endelig fikk stablet et nytt liv på bena.

OSLO-BESØK: Neil Armstrong ble intervjuet av Erik Tandberg etter sitt foredrag i Oslo i 2006. Foto: Bjørn Thunæs, VG

Alle de tolv, og nå er de altså fire, har hele tiden vært sterkt ettertraktede. Som foredragsholdere, som inspiratorer, men mest som seg selv – som representanter for en eksklusiv klubb som det er umulig å bli medlem av.

Jeg har selv hatt gleden av å møte og intervjue flere av dem. Det er en egen aura rundt mennesker som har spasert på et annet himmellegeme.

Det er et underlig paradoks at det ikke finnes et eneste godt foto av Neil Armstrong fra månens overflate.

I det ikoniske bildet av en bredbent Buzz Aldrin kan man i Aldrins visir skimte en gjenspeiling av fotografen. Det er faktisk det beste fotografiet som finnes av den første mann på månen.

Mange har i årenes løp hevdet at Aldrin, den evige toer, med vilje unnlot å ta flere bilder. Selv har han forklart at han ikke rakk å tenke over det, oppgavene var så mange, og tiden så knapp.

Gode til å beskrive sine opplevelser var ingen av de tolv. De var menn av få ord, yrkesmilitære, de fleste med erfaring fra Korea-krigen. Hvordan skulle de kunne gi episke skildringer av utenomjordiske opplevelser?

ETTERTRAKTET: Da Neil Armstrong sluttet å skrive autografer, steg prisen kraftig. Foto: Jan Ovind, VG

Nektet autografer

Neil Armtrongs «Et lite skritt for mennesket, et stort sprang for menneskeheten» får stå som essensen av hans opplevelser. Men Buzz Aldrins første ord da han steg ned på måneoverflaten en halvtime senere er ikke mye dårligere. «Magnificent desolation» – «Storslått ensomhet». Smak på den.

Neil Armstrong ble en av verdens mest ettertraktede personer, men selv ønsket han aldri å være kjendis.

I 1994 sluttet han å skrive autografer, da han så hvordan de ble solgt videre for stadig høyere summer. Han gikk til søksmål da frisøren hans solgte de avklippede lokkene hans.

Armstrong valgte et liv utenfor rampelyset så godt det lot seg gjøre. Han holdt foredrag og forelesninger, men gikk ikke på premierer. Han stilte opp for NASA når de trengte ham for å kaste glans, men ga ytterst sjelden intervjuer og åpnet aldri sitt hjem for media.

I 2006 holdt han et foredrag i Oslo konserthus, og ble intervjuet av Erik Tandberg på scenen etterpå. Det kostet en million å få ham til Norge. Billettprisen var nær 7000 kroner.

LIKTE IKKE RAMPELYSET: Neil Armstrong i Oslo Konserthus i 2006. Selv var han ikke spesielt glad for all oppmerksomheten. Foto: Bjørn Thunæs, VG

Ikke karismatisk

Neil Armstrong var en interessant person med en ekstraordinær erfaring, men ingen karismatiker.

I den autoriserte biografien «First man», skrevet av historieprofessor James R. Hansen, sier Armstrongs første kone Janet (som han livet ut hadde et godt forhold til):

– Han har definitivt levd et interessant liv. Men han tok det for seriøst.

Biografien ble også brukt som grunnlag for den kritikerroste kinofilmen med samme navn (First Man) fra 2018, med Ryan Gosling i hovedrollen.

Neil Armstrong avslo flere tilbud om å gå inn i politikken.

25. august 2012 døde han, 82 år gammel, etter at det hadde oppstått komplikasjoner etter en hjerteoperasjon to uker tidligere.

Mange har ment at Armstrong var for beskjeden, for anonym og tilbaketrukket, og at NASA burde gitt oppgaven som den første utenomjordiske ambassadør til en mer utadvendt person.

Tja. Når alt kommer til alt var det kanskje like greit at NASA ikke gjorde det. Kanskje var romfarten likevel best tjent med en utilnærmelig, tilbaketrukket månefarer. Like utilnærmelig og myteomspunnet som månen selv.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder