INNHENTET AV FORTIDEN: Den tidligere SS-vakten Bruno Dey (93) er tiltalt for medvirkning til 5230 drap i kraft av å ha hindret fangene i konsentrasjonsleiren Stutthof å flykte. Foto: GØRAN BOHLIN

Johan Solbergs (97) vitnemål lest opp i nazi-rettssak – barna tok farens fangevokter i hånden

HAMBURG (VG) Det sterke vitnesbyrdet fra norske Johan Solberg (97) ble fredag lagt frem som bevis i Stutthof-rettssaken. 97-åringens barn ga den tidligere fangevokteren Bruno Dey (93) et forsonende håndtrykk.

Like etter klokken 11 fredag formiddag ble den tiltalte 93-åringen Bruno Dey trillet inn i salen i rullestol, og retten satt i Hamburg.

Det 97 år gamle norske vitnet Johan Solberg er ikke i stand til å selv møte i retten på grunn av sin helsetilstand, men hans sønn Gunnar Solberg og datter Ingrid Hellerud, i tillegg til bistandsadvokat Patrick Lundevall-Unger, var på plass i retten. Også flere andre av Solbergs familiemedlemmer var til stede i salen.

Solberg er den siste norske overlevende fra dødsleiren Stutthof.

– Far var først i tvil, men valgte å vitne for å fortelle sin historie, for at dette ikke skal skje igjen, sier sønnen Gunnar Solberg (66) fra vitnebenken.

– Han er veldig opptatt av det som kommer til slutt i erklæringen. Det var det han ville fortelle. Det gikk 50 år før han begynte å fortelle. Han har holdt foredrag om dette for mange skolebarn i Norge, men også i Tyskland. Han er ganske syk nå, men helt klar i hodet, og er spent på dagen i dag. Denne dagen er 75 år siden han fikk beskjed om å forlate leiren og legge ut på dødsmarsjen. Den begynte 25. januar 1945, forteller Gunnar Solberg til retten.

EMOSJONELT: Johan Solbergs sønn Gunnar og datter Ingrid i trøstende omfavnelse etter opplesingen av farens vitnemål i nazi-rettssaken. Foto: GØRAN BOHLIN

En preget sønn forteller retten at det er ikke mulig å fortelle hvordan det var i virkeligheten.

– Detaljene kom først frem i 1995, og far har skrevet ned et intervju han hadde på radio i 1995. Da fikk jeg et skriv på rundt 90 sider med hans minner fra oppholdet i konsentrasjonsleiren, forteller Gunnar Solberg.

Dommeren spør om bakgrunnen for hvorfor han ventet så lenge med å fortelle. Sønnen svarer:

– Han hadde inngått et taushetsløfte da han gikk inn i motstandsbevegelsen, og han ville skåne oss fra krigens grusomheter. Han har også fortalt meg ganske mye som ikke står i dette skriftet. Jeg har fått et ganske godt innblikk i situasjonen.

Dommer Anne Meier-Göring leser opp Johan Solbergs skriftlige vitnemål oversatt til tysk. Tiltalte Bruno Dey sitter alvorlig, uttrykksløs og lytter. Han er tiltalt for medvirkning til 5230 drap i Stutthof, men har nektet straffskyld.

Vitneerklæring

«Under 2. verdenskrig ble jeg med i motstandsbevegelsen i Norge mot okkupasjonsmakten. Jeg var kurer. Jeg ble arrestert våren 1944, og etter hvert sendt til Grini i nærheten av Oslo. 10. august 1944 ble 44 menn og 18 kvinner sendt med båt fra Oslo til Gdansk i Polen, og den 13. august 1944 ankom de Stutthof.»

«Møtet med leiren var sjokkartet. Magre, uthungrede menn dro på en vogn med kister, som det stakk armer og bein ut av. De gikk mot et rødt murhus med en høy pipe.»

«En søtaktig røyklukt lå over området. Vi skjønte snart at her ville det bli helt opp til oss selv om vi skulle ha sjanse til å overleve. Det ble sagt oss at den som kom inn gjennom leirporten, kom bare ut gjennom den pipa. Utenfor en brakke lå det 10–15 lik, og en mann gikk og trakk ut de tennene som det var gull i. Da var det nok ingen som var særlig høy i hatten.»

VG har møtt Johan Solberg. Dette sier han om rettssaken:

«Jeg kom først til mottagelsen i Gamleleiren, men ble overført til hovedleiren, og innlosjert i brakke nr. 5 sammen med de andre norske mennene. Kvinnene ble innlosjert i kvinnebrakken i Gamleleiren. Vi ble kalt politiske fanger. Det var mange fanger i leiren og behandlingen av jødene var spesielt ille. Alle friske måtte jobbe, og det var hardt arbeid.»

«Vi norske fikk en fordel da leirkommandanten i vår leir hadde bodd på Lillehammer og hadde likt seg godt der. Fordelen var at vi ikke ble snauklippet – det betydde at det ikke var anledning til å slå oss – og at vi fikk anledning til å ta imot små pakker fra hjemlandet. Dette var avgjørende for at jeg overlevde oppholdet.»

Se Solberg fortelle rystende historier om hvordan det var i leiren:

Gasskamre

«Antagelig var det ca. 50.000 i alt. Hovedleiren besto av 32 brakker som var beregnet på cirka 300 fanger hver, men det var stuet inn ca. 1000–1500 mann i hver brakke. Bortenfor lå jødekvinneleiren, 7 brakker eller skur uten inventar, hvor det var så mange at de ikke engang hadde plass til å legge seg ned. De satt nærmest i fanget på hverandre bortover gulvet. Hver dag i flere uker ble 100 av dem sendt i gasskammeret. Vi så dem da de gikk forbi brakken der vi bodde. Noen marsjerte med stivnet blikk. Mange gråt, og noen sakket akterut og ble pisket eller slept med av de kvinnelige vaktene. Alle visste hvor de skulle hen. Der var også en del barn som gikk samme vei.»

«Jeg så ikke direkte at menneskene gikk inn i gasskammeret, men de gikk den veien og ingen kom tilbake. Og den søtaktige røyklukten lå i luften hele tiden.»

les også

Norske vitner om Stutthof-leiren: Så nazistene mishandle og drepe kvinner og barn

EMOSJONELT: Johan Solbergs barn Gunnar og Ingrid gir hverandre en klem etter opplesingen av farens vitnemål. Foto: GØRAN BOHLIN

Sultrasjoner

«Matsituasjonen var beregnet på å sulte fangene ut på kortest mulig tid.

Frokost: En skive brød med litt margarin eller marmelade.

Middag: En liter tynn suppe.

Kveldsmat: Det samme som til frokost.

For dem som ikke fikk pakker hjemmefra, var det en sikker vei til tilintetgjørelse.»

«Når noen skulle avstraffes, ble hele leiren utkommandert for å se på avstraffelsen. Det kunne være alt fra piskeslag til henrettelse. Jeg så selv 11 henrettelser. Den som gjorde mest inntrykk på meg var henging av to russiske gutter fjerde juledag 1944. De to ble hengt ved siden av juletreet. Det var makabert og grotesk.»

«Jeg deltok også på dødsmarsjen, som startet 25. januar 1945, i snøstorm og sterk kulde med minimale matrasjoner. Vi var ca. 1300 fanger fra vår blokk som gikk, ca. halvparten overlevde. De som ikke orket å gå, ble skutt og etterlatt i veikanten. Vi norske som hadde fått matpakker hjemmefra, klarte oss bedre enn andre. Etter frigjøringen lå jeg flere måneder på sykehus, det siste stedet i Lübeck. Jeg kom tilbake til Norge 7. august 1945.»

les også

Siste norske overlevende avgir vitnemål i Stutthof-rettssaken: – Viktig for mange nordmenn

Forsoning

«Det er viktig for meg å si at jeg ikke ønsker hevn. Mange tyskere visste ikke hva de gikk til når de engasjerte seg i dette. Når de først var inne i systemet, så var det ingen vei ut igjen. Hvis de ikke ville være med lenger, ville de bli skutt.»

«Det er det nazistiske systemet jeg hater, jeg hater ingen enkeltmennesker. Hevn løser ingen problemer, det bare eskalerer nye problemer. Gjentatte hevnaksjoner øker voldsspiralen. For å jobbe mot fred i verden må vi tilgi og forsone oss med det som har skjedd og se fremover. Vi kan ikke endre det som allerede har skjedd»

«Jeg forteller min historie for at disse grusomme handlinger ikke skal bli glemt. La oss sammen forhindre at det gjentar seg.»

TØFT: Gunnar Solberg puster lettet ut etter å ha vitnet i nazi-rettssaken i Hamburg. Foto: GØRAN BOHLIN

Varige mén

Etter opplesingen av Johans Solbergs vitnemål, ble sønnen Gunnar Solberg avhørt som vitne i retten.

– Far var heldig, han kom hjem igjen til en sterk familie. Han har fått varige mén. Han var syk i over et år etter at han kom hjem. Han kom hjem i august 1945, og trodde han skulle dø. Så tenkte han for å komme videre i livet, må jeg legge bort hatet, forteller Gunnar Solberg i retten.

– Han hater nazismen, men ingen personer. Han la vekt på å være en omsorgsfull person. Mange av hans kamerater fra oppholdet fikk psykiske og fysiske plager som fulgte dem hele livet. Min far klarte gjennom sin beslutning om å ikke hate og ikke ønske hevn, å få et godt liv sammen med min mor. Jeg tror det var avgjørende at han tok den beslutningen, sier Gunnar Solberg fra vitnebenken.

På vei ut av rettssalen, tok Gunnar Solberg og søsteren Ingrid Hellerud farens tidligere fangevokter i hånden, og for første gang under hele rettsmøtet smilte Bruno Dey.

– Han satte veldig stor pris på det håndtrykket, sier hans forsvarer Stefan Waterkamp til VG.

INTERVJU: Tyske medier var svært interessert i Johan Solbergs historie. Her blir sønnen Gunnar intervjuet av TV-kanalen NDR. Foto: GØRAN BOHLIN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder