MISTET ALT: I snart en uke har Randy Greb (61) bodd sammen med sønnen og sønnens kjæreste Jessica McFarlen (22) i en teltleir på en Walmart-parkering. Nå blir de og de andre evakuerte beordret vekk fra parkeringsplassen når potensielt farlig regn snart treffer regionen.
MISTET ALT: I snart en uke har Randy Greb (61) bodd sammen med sønnen og sønnens kjæreste Jessica McFarlen (22) i en teltleir på en Walmart-parkering. Nå blir de og de andre evakuerte beordret vekk fra parkeringsplassen når potensielt farlig regn snart treffer regionen. Foto: KLAUDIA LECH / VG

Til 90-årig veteran fanget i flammene: – Kryp ut til bilen som om du var i krigen igjen

UTENRIKS

BUTTE COUNTY, CALIFORNIA (VG) Randy Greb (61) sa til sin 90-år gamle venn Fred som sitter i rullestol at hvis han skulle overleve brannen, måtte han krabbe ut til bilen.

Publisert: Oppdatert: 20.11.18 07:20

VG treffer 61-åringen utenfor Walmart i Chico, omtrent 20 minutter fra Paradise hvor Camp-brannen, Californias dødeligste brann, har herjet i over en uke. Så langt har 77 personer mistet livet og 993 er fortsatt savnet. I områdene rundt har luftkvaliteten denne uken blitt målt til å være verdens verste luft å puste i. Dette gjelder også storbyen San Francisco, som ligger flere timers kjøring unna.

På parkeringsplassen til butikkjeden har det dannet seg en midlertidig teltleir med evakuerte. Randy Greb (61) er en av hundrevis som mistet huset sitt i brannen i forrige uke. Nå er han i ferd med å pakke ned teltet etter ordre fra bydelen.

– Som alle andre her, har vi mistet alt vi eide. Det er hundre prosent borte. Nå prøver vi bare å holde oss varme. Det har vært OK for oss, vi fikk et varmeapparat. De fleste her fryser, det er iskaldt nå, sier han.

– Som en vulkan

Randy forteller om svært dramatiske scener da han forrige uke våknet til masse røyk.

– Det føltes som en vulkan hadde brutt ut. Det var grusomt, du kunne ikke se hånden foran deg, forteller han.

Randy satte seg raskt på elsykkelen sin og tråkket til den andre siden av byen for å se til fire 90-åringer han kjente. Da han kom frem, så han en rekke overtente hus.

– De var alle midt i de verste brannene. Jeg visste at en av dem hadde en brukket hofte og ikke kunne gå. Men da jeg nærmet meg, måtte jeg stoppe. Det var umulig å fortsette innover. Hele veien var i full fyr og folk døde der på flekken.

Han forteller hvordan han måtte bistå folk og redde dem som var i livsfare, men at han ikke kunne slutte å tenke på sin venn Fred.

– Jeg ringte ham og sa at han måtte krabbe til bilen.

Da vennen sa at han ikke klarte det, visste Randy at han måtte fortsette å presse ham til å prøve. Hvis ikke, ville ikke Fred overleve:

– Han er en gammel veteran, så han har alltid fortalt meg historier fra krigen. Så jeg sa Fred: «hvis de historiene stemmer, så må du krype ut til den bilen akkurat som om du var i krigen igjen».

Jeg ba ham komme seg ut på veien så noen kunne se ham.

Randy forteller at Fred gjorde som han sa, og at Freds datter, som bor i nærheten, kom. De fikk startet bilen, men den tok fyr.

– Datteren gjorde en fantastisk jobb og de kom seg heldigvis begge ut.

Regn kan gi ny katastrofe

Greb har bodd fem dager i telt sammen med sønnen og sønnens kjæreste.

Ifølge lokalavisen Mercurey news har kommunen i flere dager forsøkt å transportere evakuerte vekk fra den midlertidige teltplassen, men da VG besøker parkeringen, står det fortsatt rundt 100 telt der.

Årsaken til at beboerne blir bedt om å forlate området, er at det er meldt nedbør fra midten av uken, og da er det ikke lenger forsvarlig å bo ute. Regnet kan nemlig føre med seg farlige situasjoner som jordskred og flom. Temperaturen i regionen har i tillegg falt kraftig, ned til 7–8 grader på nattetid. Flere VG har snakket med forteller de ikke har noen andre steder de kan dra. Greb og sønnen er mer heldige, de har fått et tilbud fra en fremmed.

– En veldig hyggelig dame har tilbudt oss plass på en ranch. Så vi skal prøve det. Vi skal treffe henne i morgen, forteller Greb håpefullt.

Den morgenen alt sto i flammer, fortsatte Randy videre til to andre 90-åringer, men da han kom frem, var begge husene overtent.

– Helvetes skummelt

– Det så ikke bra ut. Jeg prøvde å rope, men ingen svarte. Jeg tror min venn Marge er borte. Jeg er ikke helt sikker, men hun bodde med assistert pleie. Mange som var avhengige av assistert pleie, er døde. Tenk å klare seg til 94 og så dø i en skogbrann. Det er ikke riktig å dø sånn, sier han.

Randy bisto med å hjelpe andre i to timer, og da han kom hjem var hans eget hus overtent.

– Det var det verste i hele verden, det var ingen steder å kjøre. En rekke med 15–20 biler begynte å bevege seg sammen. Alle skrek: «Bare kjør den filen nå!». En kvinne som kjørte først fikk panikk og bråstoppet, og alle bilene krasjet i hverandre. Bilen min er helt knust.

Han forteller at de så hele byen brenne ned.

– Jeg var ikke redd. Eller jo, jeg var redd. Når du dør, blir du ganske redd. Det var helvetes skummelt. Vi holder oss sterke, vi er dyktige campere, forteller han.

Store deler av Paradise er ennå ikke åpnet for andre enn brann- og letemannskaper, men for hver dag som går åpnes én og én sone. De som velger å reise advares mot giftig aske og avfall fra de nedbrente husene, i tillegg til at det fortsatt er fare for at trær og kraftstolper kan velte.

– Sønnen min hadde heldigvis kreditt og fikk finansiering på en campingbil som vi har skaffet oss, forteller Randy.

Frykter for fremtiden

Ved et av Røde Kors sine evakueringssentre stårJames Rose (58) i en blå pysjpukse og lufter hunden. Han forteller han ikke lenger tenker på det han har mistet, men heller på det som skal komme.

– Det jeg virkelig bekymrer meg for, er hva som skal skje med meg nå. Det er det jeg går gjennom nå. Jeg fikk nettopp vite at jeg kan få et hotell fra katastrofeinnsatsene, men det er ingen hoteller her. De vil jeg skal dra 100 kilometer unna, og det kan jeg ikke. Jeg hører hjemme i dette området og må være her nå på jakt etter jobb, forteller han.

Et gavekort på om lag 2000 er alt han har å rute med, og han forteller VG at han er dypt bekymret for hva som skal skje når Røde Kors stenger evakueringssenteret.

– Jeg har ingen steder å dra. De tilbyr oss hotell nå fordi de har fått finansiering. Men hva skal skje etter det? Jeg må være her, det er ingen ting annet for meg noen annet sted. Jeg håper å få en jobb, i opprydningsarbeidet og bygge opp byen, så derfor må jeg være her. Familien min er i New Jersey, og jeg har hørt veldig lite fra dem. Jeg vil ikke bli såret hvis de avviser meg heller.

Myndigheten må komme inn og hjelpe oss, det er ingen annen utvei, bønnfaller han.

Her kan du lese mer om