Det norske coronateamets feltnotater fra Italia

De er spesialtrente og vant til å jobbe i kriseområder. Men ingen i det norske helsetemaet i Nord-Italia var forberedt på hva de hadde i vente.

  • Ingeborg Huse Amundsen

Artikkelen er over 37 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

15. april 2020: «Én fridag og to pasienter er borte når vi kommer tilbake ... er ikke overrasket. De var svært syke. Det var forventet. Vi blir likevel triste. Dette er mennesker som for bare noen uker siden var friske, hjemme med familiene sine og hadde det bra. Nå har de ligget alene her på sykehuset i dages- og ukevis. Kun med personell kledd i fullt verneutstyr rundt seg.»

Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold (51) fra Bergen skriver på bloggen sin fra et hotellrom i småbyen Seriate utenfor Bergamo i Nord-Italia.

Hun er én av 19 nordmenn som har takket ja til oppdraget om å være Norges utsendte til ett av de områdene i verden som er hardest rammet av coronapandemien.

I fire uker skal kriseteamet behandle virussmittede på sykehuset Bolognini di Seriate. Hvorfor dro de, hvem er de og hvilke inntrykk gjør de seg?

Dette er deres feltnotater og opplevelser.

«Familiene har sittet hjemme, uten mulighet for å kunne besøke dem, hele tiden med håp om å få se sine kjære igjen. De dør uten sine kjære rundt seg og selv etter at de er døde får ikke familien komme og ta et siste farvel. Det tas bilde av kisten og så kjøres den til krematoriet. Asken begraves senere. Tilbake sitter nok en sorgfull familie i Bergamo.

Det er tøft å være sykepleier i dette, men vi støtter hverandre og er et team som vet å ta vare på hverandre», skriver Sjøvold videre.

Foto: Arild Ødegaard/DSB

Hun hadde nylig 25-årsjubileum som sykepleier ved Haukeland universitetssjukehus. Så lenge hun kan huske har hun hatt et brennende ønske om å reise utenlands for å hjelpe der det trengs mest. Men først måtte de fire barna bli store. I 2012 dro hun på første feltoppdrag til Zanzibar for å behandle brannskadede barn. I desember i fjor jobbet hun med skudd- og knivtraumer i en township i Sør-Afrika.

Og nå: Covid-19 i Italia, et land som tidligere ikke ble ansett som høyaktuelt mål for Norges spesialtrente kriseteam Norwegian Emergency Medical Team (NOR EMT).

– Hjertet gjorde et ekstra hopp i brystet da telefonen kom. Jeg visste med en gang at jeg ville si ja. Men først måtte jeg spørre mannen min og barna mine. De syntes det var skummelt, men alle var stolte av meg og ville ikke hindre meg i å reise, forteller Sjøvold til VG i telefon fra Bergamo.

– Jeg ønsker å være til stede når ting skjer. Jeg liker å bli utfordret og å stå i nye situasjoner. Det er både spennende og skremmende, og det er slik jeg utvikler meg, utdyper hun.

Kriseteamet visste til dels hva de kom til; sykehus som er blitt rene behandlingssentre for coronapasienter; utslitte italienske sykepleiere, leger og ambulansepersonell; svært syke pasienter tilkoblet respiratorer som kjemper for livet. Men helt forberedt kunne de likevel ikke være.

les også

Bergamo-pasient til VG: – Epidemien overgår min mørkeste fantasi

– Jeg har jobbet med alvorlig sykdom og død før, men omfanget her nede er noe helt annet. Her i Bergamo sier de at alle har mistet noen. En venn, en nabo eller et familiemedlem. Ingen er uberørte.

– Vi jobber med de sykeste av de syke. Prognosene deres er ikke gode. De er intubert og sedert, forteller sykepleieren fra Bergen.

MAKKERE: Janecke Sjøvold (t.h.) er makker med Cathrine Aanensen i felt i Italia. De to har et spesielt ansvar for å passe på hverandre. Bildet er tatt med en smarttelefon innpakket i plast. Foto: Privat

Men det finnes lyspunkter.

En eldre coronapasient, som sov da de kom og knapt åpnet øynene, har våknet. Han har begynt å bevege på armene, smiler litt og forsøker å si noen ord. Sjøvold smører og masserer de hovne armene hans og endrer liggestillingen.

Hun skriver på bloggen:

«Jeg stryker ham lenge over panne og kinn, holder hånden hans i min...»
«...og tenker at jeg hadde satt pris på om noen hadde gjort dette for mine kjære om jeg selv hadde vært forhindret fra det.»

For første gang på flere uker fikk den eldre mannen se kona si. De pakket inn en iPad i flere lag med plastfolie og ringte henne på FaceTime.

Sjøvold og kollegene sto stille og så på.

Alle gråt.

GJENFORENT: En av det norske teamets pasienter får se sin kjære via FaceTime på et skjermbrett. (PS! Det er ikke samme pasient som omtalt over) Foto: DSB

17. april 2020: «Opplevelsene og inntrykkene har allerede rukket å bli mange, men setningen: “Grazie per la visita” har for alltid fått en spesiell betydning for meg. Det er disse ordene jeg får høre hver gang jeg tar meg fem eller ti minutter til å lytte til den gamle mannen som er lagt inn på det samme sykehuset som sin kone og sin sønn – med den samme sykdommen.»

Det er sykepleier Kaja Flatøy (41) fra Sandnessjøen som beretter på bloggen sin om den første perioden i Italia.

Foto: Arild Ødegaard/DSB

Sønnen til pasienten overlevde og fikk reise hjem. Men kona døde.

«Nå ligger han i sengen og gråter sårt flere ganger om dagen, mens han kikker på bildene av sin kone som han har i en liten skinnmappe – ett bilde fra hun var ung, og ett tatt for ikke så lenge siden. Han har også et bilde av paven inni mappen si», skriver Flatøy.

les også

Italiensk lege til Norge: – Vær så snill. Forbered dere.

41-åringen har de siste 19 årene jobbet ved både akuttmottaket og akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) ved St. Olavs hospital i Trondheim, der hun også er hjerte- og lungeredningskoordinator. I desember var hun med NOR EMT til Samoa på meslingutbruddet.

En av utfordringene i Italia er språkbarrieren. Men Flatøy lytter taus til den sørgende eldre mannen, og forsøker å være der for coronapasientene.

«Vi er fullstendig påkledd...»
«...bare øyne vises gjennom brillene.»

– Jeg må prøve å kommunisere med det lille jeg har; bare være der, gi et kort blikk, holde litt i hånden, sier Flatøy i telefon til VG.

– Når jeg teller respirasjonsfrekvensen tar jeg meg selv i å holde hånden på pasientens bryst i både tre og fire minutter, bare for å holde litt på dem. For å vise dem at de ikke er helt alene til det siste.

Bjarte Askeland (60) har behandlet norske soldater i Afghanistan og meslingsyke barn på Samoa. I starten av mars ble anestesioverlegen ved Haukeland universitetssjukehus selv smittet av corona, med det han beskriver som «ganske alvorlige symptomer».

Nå er det 60-åringen som behandler de coronasyke.

På sin Facebook-side forteller han om en utfordrende situasjon på jobb.

16. april 2020: «Vi som er helsearbeidere gjør vårt beste for å støtte og behandle, men ikke sjelden påvirkes vi av små og store drama. I dag fikk jeg vite at en av de flinke og smilende sykepleierne på "min" avdeling har en av sine kjære innlagt i etasjen under, kritisk syk. Det var et emosjonelt øyeblikk da kollegene hvisket det til meg og jeg så en tåre i øyekroken hennes. Jeg krysser fingrene og håper det beste ...»

– Det er mange skjebner inne på sykehuset. Min kollega har i det minste den lille fordelen at hun får sett den syke. Det går ganske bra med vedkommende, så det er håp, sier Askeland til VG.

Foto: Arild Ødegaard/DSB

Noe annet som gir håp, er situasjonen på sykehuset der det norske kriseteamet jobber. Før var det en «totalt kaotisk katastrofesituasjon» der coronapasienter døde fordi det ikke var kapasitet til på hjelpe dem, ifølge Askeland. Nå er det mindre kaotisk og noe færre pasienter.

– Det er ikke begravelsesstemning på sykehuset lenger. Folk er optimistiske, de ser slutten på dette. Det er oppløftende for andre deler av verden som ennå står midt oppi krisen.

Askeland jobber tolvtimersvakter på sykehuset i Seriate, fra klokken 08 til 20. Nordmennene ønsker å bidra så mye som mulig når de først er der nede.

Etter de lange vaktene møtes de til debrifing. De snakker om dagens små og store hendelser. Alle har fått tildelt sin makker i felt, som de skal passe ekstra godt på.

Fritiden for øvrig er strengt regulert. Det er fortsatt portforbud i Lombardia-regionen, der politiet patruljerer i gatene.

– Vi kan se at Seriate er en vakker by fra bussvinduene når vi kjører til jobb. Men vi kan ikke nyte den denne gangen. Det var vi innstilt på. Vi har avtalt med våre italienske kolleger å komme tilbake når dette marerittet er over, sier Janecke Sjøvold.

Foto: DBS

Innendørs på hotellet må de bruke munnbind i fellesområdene. De får ikke besøke hverandre på rommet.

Frokost, lunsj og middag får de servert sittende ved hvert sitt bord i spisesalen. Teamet er alltid beredt på å være fullstendig selvforsynt i felt, men denne gangen kan pallene med tørrmat som de har med seg fra Norge ligge urørt.

Foto: DBS

På påskeaften var de ekstra heldige. Da disket byens Michelin-restaurant opp med en helt spesiell kake, som takk for at nordmennene har kommet for å hjelpe i krisetider.

«Håp, samarbeid og takknemlighet overstrømmer oss og lover godt for livet etter covid 19. I ettermiddag når vi hadde vår daglige gjennomgang kom en restauratør fra byen til oss og leverte en gave til oss, med stor takknemlighet. Det rørte oss alle dypt!», skriver Askeland på Facebook.

Hver dag møtes det norske teamet til trening på gressplenen i bakgården på hotellet. De rullerer på å være instruktør, og noen dager er det yoga, andre dager tabata, en form for høyintensiv intervalltrening.

– Vi er innpakket i kjeledresser, briller, visir, hansker, hetter og doble munnbind på jobb. Det er utrolig fysisk krevende å stå i slikt utstyr en hel dag. Derfor er den fysiske treningen viktig for oss, forklarer Sjøvold.

Foto: DBS

De blir møtt av «grazie» hvor enn de går. Pasientene takker dem, det samme gjør italienske kolleger og lokalsamfunnet.

Sjøvold, Flatøy og Askeland er alle opptatt av å vise solidaritet i praksis i en tid der hele verden har en ny og felles fiende: Coronaviruset. Når de ser hvor mye det italienske sykehuset minner om det hjemme, slår det dem at den totale krisen like gjerne kunne ha rammet Norge.

«Jeg ønsker meg å kunne komme tilbake til Italia en dag, og kunne gå rundt i gatene her og trekke frisk luft, spise fra restaurantene som i dag er stengt, hilse på folk i de nå folketomme gatene – og kanskje høre noen si: «Grazie per la visita» igjen – og kunne smile tilbake uten munnbind!» avslutter Kaja Flatøy på bloggen sin.

Foto: DBS

Mer om

  1. Coronaviruset
  2. Coronaviruset internasjonalt
  3. Italia
  4. Visuell fortelling

Flere artikler

  1. Kristeteam returnerte fra corona-episenteret i Italia: – Som å komme inn i en apokalyptisk skrekkfilm

  2. Norsk kriseteam mottatt med åpne armer i Italia: – Takknemligheten er enorm

  3. Slik skal det norske kriseteamet hjelpe Italia

  4. Bergamo-pasient til VG: – Epidemien overgår min mørkeste fantasi

  5. Misforstått om smittevern

  6. Slik behandles coronapasienter på norske sykehus

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder