STØTTE: I Over to år har Kari Hilde French vært i Kongo for å støtte sønnen Joshua. Foto: ENDRE ALSAKER-NØSTDAHL

Tør ikke lenger håpe på å få sønnen hjem

Kari Hilde French om:

Skuffelsene

Ensomheten

Hjemlengselen

Etter snart syv års kamp er Kari Hilde French i ferd med å gi opp drømmen om å få sin dødsdømte sønn hjem til Norge med det første.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

– Jeg tør ikke håpe lenger. Det har vært så mange skuffelser, så mange ganger der vi har trodd at vi var nær en løsning før døren har blitt stengt på nytt. Nå orker jeg ikke flere skuffelser. Smerten blir for stor. Nå innstiller jeg meg på at jeg og Joshua må bli her i Kongo hvis det ikke skjer et mirakel, sier Kari Hilde French til VG.

Den vonde erkjennelsen har vokst frem gradvis de siste tre månedene.

– Det er vanskelig å sette ord på hvordan det føles å oppleve slike skuffelser gang på gang, man blir så fortvilet. Nå må jeg begynne å innstille meg på at jeg kan bli værende her i lang tid fremover. Den tanken er vanskelig å venne seg til.

BAKGRUNN: Turen til Kongo som endte i tragedie

På sykehus

I over to år har hun bodd i Kongo for å støtte sønnen som sitter med dødsdommer og en livstidsdom i Ndolo-fengselet i Kinshasa, samtidig som han har slitt med store helseproblemer. Siden midten av januar har han ligget på sykehus etter at han over tid har blitt stadig dårligere. Til slutt kollapset han på cella nyttårsaften.

Har du lest? Sjåførens enke til VG: French må få reise hjem

Kari Hilde French har hele tiden vært sikker på at sønnen er uskyldig i de grove forbrytelsene han er dømt for. Helt siden han og kameraten Tjostolv Moland ble pågrepet i 2009 har hun kjempet en hard kamp for å få han ut av fengsel. En rekke ganger har hun møtt sentrale myndighetspersoner i Kongo for å snakke sønnens sak.

Samtidig jobber norske myndigheter med å finne en diplomatisk løsning på den fastlåste situasjonen.

Nær løsning

Ifølge French har det flere ganger vært svært nær en løsning for å få sønnen tilbake til Norge. I juni i fjor hadde hun fått klare signaler om at han skulle benådes i forbindelse med Kongos frigjøringsdag. Noen dager før ble hun innkalt til et møte hos det norske ambassaderådet.

– Jeg trodde vi bare skulle diskutere praktiske detaljer rundt hjemreisen, så fikk jeg beskjed om at det likevel ikke ble noe av. Det var et forferdelig slag, sier hun.

DIPLOMAT-DRAMA: Kai Eide sparket som Kongo-utsending etter intern strategistrid.

Flere ganger tidligere har hun hatt lignende opplevelser. Våren 2014 ble French flyttet ut av fengselet på grunn av sin dårlige helsetilstand, og fikk sone i et hus sammen med moren. Etter det VG forstår var også norske myndigheter da svært optimistiske med tanke på å få den dødsdømte nordmannen overført til Norge, men det lyktes ikke.

EN MORS KAMP: Les hele historien om Kari Hilde Frenchs kamp for sin fengslede sønn på VG+

Senest like før jul hadde Kari Hilde French fått signaler om at hun snart kunne forlate Kongo sammen med sønnen, men nok engang ble håpet knust.

Sliten

To ganger om dagen besøker hun sønnen på sykehuset. Hun har byttet bolig utallige ganger etter at hun kom til Kongo for drøye to år siden. Forholdene er ofte kummerlige. Der hun bor nå har det ikke vært vann i vannkranene siden jul.

Nå er hun fullstendig utslitt.

– Jeg er så sliten nå at jeg ligger rundt 15 timer i døgnet. Det er en ekstra seng på rommet til Joshua som jeg bruker når jeg besøker ham. Det er viktig å være hos han, både for å holde ham med selskap, og for å passe at på han blir fulgt opp, men jeg vet ikke hvor lenge kreftene holder, sier hun.

Les også: Ingen løfter om bedre fengselsforhold for Joshua French

Kari Hilde French legger ikke skjul på at ensomheten er stor.

– Jeg føler meg alene på mange måter. Både med de avgjørelsene som må tas og fordi jeg nå er så sliten at jeg orker ikke så mye mer enn å være på sykehuset. Jeg har en bibelgruppe jeg går i, men ellers ser jeg stort sett bare fangevoktere og sykehuspersonale.

To ganger i året er hun tilbake i Norge for å hente nye krefter.

– Kongo er ikke noe lett land å bo i. Hverdagen her nede er ofte frustrerende og stressende, og årsaken til at jeg er her tar på både fysisk og følelsesmessig. Samtidig lengter jeg hjem. Vi har familie og venner som venter på oss der. Jeg har en datter jeg skulle sett mye oftere. Jeg kjenner på dårlig samvittighet overfor henne. Også hennes liv er preget av denne saken.

– Er du bitter?

– Ikke bitter, men jeg kjenner på mye sorg over alle disse tapte årene, ikke bare for Joshua, men for hele familien. De årene Joshua har sittet her er viktige år i et ungt menneskes liv. Det er da man gjerne etablerer seg og stifter familie. I stedet ligger han her på et sykehus, omgitt av væpnede vakter. Han har blitt frarøvet så utrolig mye.

– Hva som skjer fremover vet ingen. Vi vet ikke hvor lenge vi kan klare å betale for sykehusoppholdet. Det er et privat sykehus og kostnadene er høye. Samtidig er han for syk til å være i fengsel. Jeg frykter at det vil bli veldig vanskelig for ham å overleve hvis han blir sendt tilbake til fengselet.

UD: Har ikke gitt opp

Utenriksdepartementets spesialutsending Arild Øyen understreker at norske myndigheter ikke har gitt opp å få French overført til Norge.

UD-utsending om French: Situasjonen er svært alvorlig

– Jeg har full forståelse for den vanskelige situasjonen moren er i. Erfaringene har vist at dette er komplisert. Det er det fortsatt, men vi har fortsatt stor oppmerksomhet på denne saken, og arbeider med det vi har for å få til en løsning, sier Øyen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder