MISTET TALEN: 85 år gamle Medina Mohamed el-Hussein er så syk at hun ikke lenger kan snakke. Hennes familie, som er syriske flyktninger, sier de frykter hatet mot dem i Libanon.

MISTET TALEN: 85 år gamle Medina Mohamed el-Hussein er så syk at hun ikke lenger kan snakke. Hennes familie, som er syriske flyktninger, sier de frykter hatet mot dem i Libanon. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Brann, sinne og oppbygd hat: Slik ble 600 flyktninger angrepet av lokale landsbyboere

DEIR AL-AHMAR (VG) En brann i en flyktningleir utløste en spiral av vold i en liten landsby. Her forteller en av angriperne, og syrere som føler seg hjelpeløse, om hendelsene som er blitt fremhevet som bevis på hatet mot flyktninger i Libanon.

Alt er borte.

For tre uker siden bodde det 120 syriske familier i telt her, ved foten av en ås i utkanten av den libanesiske landsbyen Deir al-Ahmar.

De var 600 mennesker, som etter at krigen i hjemlandet brøt ut, tok seg over grensen til nabolandet og søkte tilflukt på et jorde.

Nå er alt revet vekk eller brent ned. Det er bare rester av liv igjen – et skall av en utedo og noen blikkbokser med mat. Ingen her vet hvor beboerne er blitt av.

Når VG går gjennom restene av den provisoriske flyktningleiren, dukker det plutselig opp en SUV med mørke vinduer. En stor, middelaldrende mann lener seg ut av vinduet.

«Hva gjør dere her?»

FORBANNET: Michel Rahmeh (53) var en av mennene i en gruppe på 200 landsbyboere som angrep en leir for syriske flyktninger. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Mannen kommer ut av bilen og går mot oss. Han peker på restene av leiren.

– Jeg vil kjempe til den siste dråpen med blod for at de ikke skal komme tilbake, sier han og knytter neven.

Han presenterer seg: Michel Rahmeh (53), innbygger i landsbyen.

Deretter begynner han å fortelle sin versjon av en historie vi allerede har hørt. En rekke internasjonale medier har omtalt det som skjedde her. Flere organisasjoner, som Amnesty International, har skrevet opprørte pressemeldinger.

«Brenn her og i helvete»

Kortversjonen er slik: Den 5. juni forårsaket en ulykke en brann i teltleiren og beboerne meldte fra til brannvesenet. Først to timer senere, får VG høre, kom det lokale brannvesenet til stedet, noe som førte til at flyktningene klaget på den sene responsen.

Det oppsto en heftig krangel mellom flyktningene på den ene siden og brannvesenet og lokale innbyggere på den andre. Innbyggerne truet med å brenne leiren til grunnen.

Senere samme natt, ankom et stort antall lokale menn, de satte fyr på tre telt og raserte de andre. Amnesty har blitt fortalt at mennene skrek «Dere skitner til jorden her, kom dere til helvete vekk. Brenn både her og i helvete.»

De libanesiske sikkerhetsstyrkene som var til stede skal, ifølge organisasjonen, ikke ha grepet inn for å stoppe mennene.

Flyktningene som hadde levd sine nye liv her, flyktet i all hast.

RESTER: Slik ser det ut der leiren var frem til natten den 5. juni. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Angrepet ble raskt trukket frem som et brutalt eksempel på hvordan en bølge av fiendtlighet rammer syriske flyktninger i Libanon.

Det er derfor VG har reist til landsbyen nord i Bekaadalen: For å forsøkte å finne ut av hva som skjedde den 5. juni, hvor de 600 flyktningene er blitt av, og å forsøkte å få noen av landsbyboerne i tale, de som dannet en mobb og jaget flyktningene vekk.

«Ikke lov til å være her»

Etter angrepet forbød de lokale myndighetene flyktningene å komme tilbake, «for deres egen sikkerhet». I tillegg godtok ingen av de nærliggende landsbyene å ta dem imot. Vi hadde likevel hørt at 70 av familiene hadde endt opp på et jorde i en landsby 15 minutter unna.

Vi kjører dit først, men der rister en lokal libaneser på hodet. «De er ikke her, de har ikke lov til å være her».

Lenger ned langs samme vei, i nærheten av det romerske oldtidstempelet Baalbek, som er et av Libanons fremste turistmål, står en klynge med telt. Vi stopper og spør.

– Velkommen inn, sier syrerne som bor der.

LIV PÅ FLUKT: Syrere VG møter forteller at de opplever at sinne fra lokale libanesere blir «verre og verre». Foto: Amund Bakke Foss/VG

Det er nå åtte år siden den katastrofale krigen i Syria startet, og flyktninger begynte å strømme ut av landet. Mange har siden kommet til Europa, men den klart største andelen flyktet så kort som mulig – til det norske politikere kaller «nærområdene».

Over 900.000 syrere er FN-registrerte flyktninger i det lille landet Libanon, men landets myndigheter sier at ytterligere 550.000 er der uregistrert.

Nasjonalisme og populisme blant libanesiske politikere har de siste årene i økende grad ført til hat mot flyktningene her.

Landets utenriksminister gikk nylig ut med en rekke tweets rettet mot syrisk/utenlandsk arbeidskraft. Det fikk en gruppe libanesiske aktivister, akademikere og journalister til å reagere kraftig på det de kalte «rasistisk hysteri».

Myndighetene er likevel klare på at ønsker at syrerne skal returnere til Syria, der president Bashar al-Assad, etter år med massedrap, igjen har et jerngrep om makten i de aller fleste byene i landet.

REISE ELLER BLI? Nermin (9) har levd mye av livet på flukt i Libanon. Til høyre sitter Alaa (19), som ønsker å returnere til Syria. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Hatet vokser – familien reiste tilbake

I det enkle teltet vi blir invitert inn i, sitter Alaa. Han tror han er 19 år, men er usikker. Han kom til Libanon for syv år siden og har siden bodd her, uten skole, jobb, eller noe å gjøre. Familien hans fikk til slutt nok.

– Min kone og våre to barn reiste tilbake til Syria i går, sier han.

På grunn av pengemangel ble han igjen, men han ønsker å følge etter dem, hjem. Den unge mannen sier han og alle rundt ham er sultne hele tiden i Libanon, de får ingen hjelp.

– Vi er ikke velkomne her. Vi merker at hatet mot oss blir verre og verre. Derfor vil jeg tilbake til Syria, selv om jeg må bo i telt også der. Huset mitt er ødelagt i krigen, sier han.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Hvilken fremtid? Jeg har mistet min sjanse. Men kanskje min sønn kan få gå på skole. Hans fremtid må jo være i Syria. Den kan ikke være her.

MENNENE ER DREPT: Gazaeriya Mustafa og moren Turkiya Mustafa har mistet mannlige familiemedlemmer i krigen i Syria. De er alene igjen i Libanon og tør ikke returnere. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Flere mennesker kommer inn i teltet og vil snakke.

– Det er ikke som vi ønsker å være her, vi var tvunget til flykte. Mannen min er forsvunnet. Tre av brødrene mine er drept i krigen, sier Gazaeriya Mustafa.

Hun er helt resignert. Hun sier hun ikke lenger tenker fremover.

– Har dere hørt om brannen og angrepet i nabolandsbyen?

– Ja, så klart. Vi frykter jo det samme. Vi vet ikke helt hvor de som bodde der, dro. Jeg hørte noen dro tilbake til Syria, men jeg vet ikke.

Før vi går, fører en av kvinnene i teltet oss ut, og inn i et nabotelt. Der sitter den 85 år gamle moren hennes, Medina Mohamed el-Hussein, som ikke lenger kan snakke.

Mens barn på flukt ofte får mye oppmerksomhet, lider mange eldre i stillhet. Medina lever ikke i noen organisert leir, hun får ikke mat fra FN, hun har ikke tilgang på medisinene hun trenger.

Datteren hennes snakker på veiene av henne, fordi hun selv ikke får frem ordene hun ønsker:

– Vi lever helt på kanten, sier datteren.

HARDT LIV: Mohammed (4) er en av mange barn på flukt som lever under svært vanskelige forhold i provisoriske teltleirer i Bekaa-dalen. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Frykter de er de neste

Vi reiser inn i landsbyen Deir al- Ahmar. I en teltleir, noen hundre meter fra den som ble angrepet, er det mange som vet hva som skjedde.

– Da hæren og landsbyboerne angrep, kjørte flere av deres kjøretøy rett inn i telt i leiren. Vi frykter at vi blir den neste leiren som angripes, sier en mann, som ikke ønsker at hans identitet skal bli kjent, fordi han frykter for konsekvensene.

Menneskene vi møter, sier at de lokale innbyggerne her i flere tilfeller har blokkert nødhjelp i å komme frem til dem.

– Ingen her ønsker at vi skal leve komfortabelt. Vi får ofte høre: «Gå tilbake til landet ditt, vi vil ikke at dere skal være her», sier han.

SINNE: Michel Rahmeh (53) og John Attalh (73) beskylder syrerne for kriminalitet og vold. De vil sende syrere i Libanon tilbake. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Angriperen snakker

Mot slutten av dagen, ved de nedbrente restene av leiren, møter vi en av angriperne, Michel Rahmeh.

Han snakker raskt og opphisset.

– Syrerne i denne leiren var som mafia, som en kriminell gjeng. De stjeler vann og elektrisitet. Vi vet det var skytevåpen blant dem – to AK 47 – Kalasjnikov.

Han sier videre at han og 200 andre menn gikk inn i leiren på natten sammen med soldater fra den libanesiske hæren.

– Hva tenker du om at disse menneskene nå er borte?

– Jeg er så glad, sier han.

Beskyldningene mot syrerne fortsetter. Vennen hans, John Attalh (73), som står ved siden av, begynner å si at syrerne her har deltatt i krigen.

– De er som IS, sier han.

– Hva tenker dere om situasjonen for flyktninger her i landet?

– Du vet, vi har hatt problemer før i historien. Først kom de palestinske flyktningene hit, og de brant jo ned landet. Vi vil ikke at det samme skal skje igjen, sier Attalah.

De to snakker nå i munnen på hverandre, og bruker argumenter mot flyktninger, som brukes verden over: Rahmeh sier at flyktningene stjeler jobbene i landsbyen.

– FN kommer med så mange grusomme løgner om alt disse flyktningene trenger, sier han.

– De har jo flyktet fra krig. Hva mener du er løsningen?

– De må enten komme seg tilbake til Syria, eller så må de vente på grensen. Hvis ikke kommer ikke dette til å være den siste leiren som angripes!

De to mennene setter seg tilbake i SUV-en og kjører. Stedet der 120 familier nettopp bodde, står tomt igjen.

Og hvor er familiene nå?

Vi fant dem aldri.

RESTER: En knust toalett ligger igjen i ruinene av teltleiren i Deir al-Ahmar. Foto: Amund Bakke Foss/VG

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder