Frontlinjen i Ukraina: Soldatene er lei krigen

DEBALTSEVE (VG) Tre år med krig har skapt splittelse, fattigdom og krevd 10.000 menneskeliv i Øst-Ukraina.

Ved frontlinjene lengter soldatene etter familie og hverdagsliv.

Brigadesjef « Maestro» tar av seg luen og viser at han har åtte arr fra skudd i skallen. Han peker ut over et åpent øde og sier «halvparten av dette er vårt område, halvparten er deres».

«Maestro» ber oss innstendig om å ligge lavt i terrenget.

– En mann ble skutt her så sent som i natt, sier han.

Hver eneste dag blir våpenhvileavtalen mellom de prorussiske opprørerne og den ukrainske hæren, brutt. Etter en periode med et stabilt gjennomsnitt på rundt én drept hver dag, har de blodige kampene blusset opp igjen i vinter.

Dagen etter VG besøkte frontlinjen, ble fire ukrainske soldater og en prorussisk opprører drept i dette området.

LES OGSÅ: Krigen i Øst-Ukraina: Mister troen på eget forsvar

Tett opp mot fienden

Bataljonen som VG besøker ligger 17 km fra Debaltseve. Vi er i den østlige delen av Ukraina, opp mot grensen til Russland, hvor flesteparten har russisk som morsmål og ser på seg selv som russiske.

De nærmeste posisjonene til opprørerne som bataljon 54 kjemper mot, er bare én kilometer unna. Tidvis har de prorussiske styrkene vært bare 100 meter fra de ukrainske soldatene, forteller øverstkommanderende i leiren.

Rett bak frontlinjen hvor de 372 soldatene i bataljonen kjemper, ligger landsbyer. På vei inn til militærleiren ser vi eldre mennesker ute i ærend. De trekker trekjelker bak seg over tettpakket snø, forbi fabrikkpipene som slipper hvit røyk mot vinterhimmelen, og videre langs en barneskole med fargerike tegninger av Peppa Gris langs inngangsporten.

– Fienden skyter fra skoler og barnehager, sier soldatene.

Men innbyggerne i disse bygdene som de forsøker å beskytte, holder i stor grad med de prorussiske styrkene.

– Nitti prosent av innbyggerne i landsbyene vil ikke ha oss her. De holder med russerne og skjønner ikke verdien i å holde landet vårt ukrainsk, sier pressesjefen for bataljonen til VG.

LESTE DU DENNE? Ukrainere frykter at Trump vil eskalere krig

Ti tusen drept

Siden den væpnede konflikten mellom Ukraina og russiskstøttede grupper begynte i april 2014, har minst ti tusen mennesker blitt drept. Opp mot halvparten av dem er sivile.

– Russerne trodde at dette skulle gå kjapt, som på Krim, at de ville komme, og at vi bare ville overgi oss og gi områder til dem. Men her reiste det lille landet seg mot det store. Og nå er ressursene deres i ferd med å ta slutt og folk er lei, sier sjefen «Maestro» til VG.

MER OM RUSSLAND: Slik prøver Russland å påvirke norsk politikk

De kamuflasjekledde leder veien, raskt joggende, over hvit snø inn mot det som er regjeringsstyrkenes fremste posisjon. Landskapet er åpent og gir liten beskyttelse mot angrep. De russiskstøttede separatistene og de ukrainske regjeringssoldatene har i tre år nå skutt granater og raketter mot hverandre.

Russland nekter

Kampene har vært tøffe for begge parter og har også betydd noen nederlag for de ukrainske styrkene. I fjor ble Debaltseve tatt av prorussiske styrker, noe som fortsatt preger krigen.

– Du vet når noen stjeler dama di fra deg? Da lener du deg ikke tilbake og bare lar det skje, sier en ansatt i den ukrainske nasjonalgarden, til VG.

Russisk militær innblanding i Ukraina har ført til at vestlige land har innført sanksjoner mot Russland, noe som har bidratt til en ytterligere forverring av et stadig mer iskaldt forhold mellom Russland og Vesten.

Russland avviser at de støtter separatistene og har bare innrømmet at «frivillige» og soldater på perm på eget initiativ har tatt seg inn i krigssonen.

Soldatene er lei av krig

Like ved styrkenes fremste posisjon blir vi ønsket velkommen inn i en bunker, bygget av stabler med sandsekker og dekket med jord, snø og filtbiter i samme farge som landskapet rundt. Her sover soldatene tett i en fuktig varme. De er stablet to i høyden.

Roman (23) synes krigen har vart lenge nok nå. Han drømmer om å reise hjem til kona i hjembyen Zaporizhzhya. Det er «321 kilometer å kjøre herfra, jeg teller hver eneste kilometer på veien hjem», sier han til VG.

– Alle vil bare tilbake nå, at krigen skal slutte fort. At man kan våkne om morgenen, ikke på grunn av eksplosjoner, men fordi du har ringeklokken på og skal på fabrikken. Du våkner opp med kona og barna dine rundt deg, og skal sende de små på skolen. Jeg har drømmer for fremtiden, sier 23-åringen lavt i det lumre soverommet.

– Alt har endret seg

Ukraina-konflikten har utviklet seg til å bli en av de blodigste konfliktene i Europa siden krigene på Balkan på 1990-tallet.

I bunkeren stryker Roman seg oppgitt over det svette håret. Det var ikke slik han så for seg tilværelsen som nygift 23-åring.

– Så mye har endret seg disse årene. Før pleide vi å leve sammen som venner i fred, vi tenkte ikke så mye over hva som var av likheter og ulikheter mellom oss og russerne. Nå er det annerledes. Krigen har fått frem det verste i folk.

Tre ganger om dagen får Roman og de andre mat av kokken Andrej. Den kortvokste mannen med gulltenner ser ut som han er 20 år eldre enn sine 44 år. Tidligere jobbet han for den ukrainske marinen i Sevastopol på Krim, men da han ikke støttet overtagelsen av russerne, ble han sparket derfra. I likhet med flere andre som led samme skjebne, endte han opp her, øst i Ukraina.

Hvem har skylden for krigen, spør vi.

Andrej hakker løk med en sløv kniv og trekker på skuldrene.

– Det er politikk. Politikk og penger. Vi har et ukrainsk ordtak for dette: «Adelsmenn krangler – og tjenerne mister hodet».