ENESTE KONTAKT: En coronapasient ved Papa Giovanni XXIII-sykehuset i Bergamo får snakke med familien sin på FaceTime. De får ikke besøke sykehuset på grunn av smittefaren. (NB! Bildet viser ikke legen og pasienten som er omtalt i saken). Foto: Claudio Furlan / LaPresse

Dødens budbringer i Bergamo: – Fortell ham at jeg elsker ham

Sykehuslegen Simone V. Benatti (44) i det coronarammede Bergamo i Nord-Italia er kjærlighetslinjen mellom de pårørende og de døende. Dette er den hjerteskjærende historien om pasienten «herr Rota» og hans kone gjennom 55 år.

  • Ingeborg Huse Amundsen

Artikkelen er over 171 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

44-åringen er infeksjonsmedisiner ved Papa Giovanni XXIII-sykehuset i Bergamo i Nord-Italia. Byen er blant de hardest rammede i hele verden av det dødelige coronaviruset. De siste syv ukene har dreid som om lite annet enn kampen mot Covid-19.

Men alt handler ikke om respiratorer, smittevernutstyr og coronatester. Viruset har satt Simone V. Benatti på en annen prøve: Hvordan være budbringer når de pårørende ikke får besøke sine kjære på sykeleiet?

Den italienske legen har skrevet et essay om opplevelsen. Les den gripende teksten «Kjærlighet i coronaens tid» nederst i saken.

CORONA-VAKT: Simone V. Benatti har tatt imot coronapasienter på sykehuset i Bergmo i snart to måneder. Foto: Privat

Her forteller Benatti om en telefonsamtale med en eldre kvinne i Bergamo. Av hensyn til personvern er detaljer utelatt og navn endret. Han kaller henne «fru Rota». Mannen hennes gjennom 55 år er innlagt med corona. Han er virkelig dårlig, og nå nekter den senile mannen å spise – fordi han ikke har kona ved sin side.

«Fortell ham at jeg ikke får lov til å være der ved sengen hans, men at jeg elsker ham. Bare fortell ham dette, doktor, vær så snill», sier fru Rota til Benatti. Men Benatti har ikke hjerte til å si til henne at mannen hennes har sluttet å svare når de snakker til ham, og at han trolig vil dø innen kort tid.

LEGE: Benatti har vært i legeyrket i 20 år, og har spesialisert seg innen infeksjonsmedisin. Foto: Privat

– Hvordan var samtalen med «fru Rota» for deg?

– Jeg ble overrasket over hvor tett jeg kom på to mennesker jeg ikke kjenner, hvor intimt det ble. Først så jeg bare en mann med sykdom, og jeg trodde jeg skulle snakke med en kvinne om hennes problemer og utfordringer. Men i stedet ble jeg brakt inn i forholdet deres.

– Du ble rørt?

– Ja, men jeg kunne ikke gi etter, det er ikke bra for hverken dem eller meg. Som lege må jeg prøve å holde følelsene på avstand.

– Men det hender du gråter?

– Aldri foran pasienten. Men hjemme, ja, det kan skje, svarer Benatti.

les også

Bergamo-pasient til VG: – Epidemien overgår min mørkeste fantasi

Den italienske legen er vant til å levere vanskelige budskap. Men med coronaviruset er det annerledes, forklarer han.

– For kreftpasienter på hospice kan døden komme som en lettelse, de er mer forberedt. Slik er det ikke nå. Mange av coronapasientene er friske, før de plutselig blir syke, ambulansen henter dem og de havner på sykehus. Der håper de på å bli friske, men i stedet dør flere av dem – uten sjanse til å ta farvel med sitt hjem, familie eller sitt liv. Det er veldig brutalt.

Han og kollegene prøver iherdig å tilrettelegge for kontakt mellom coronapasientene og deres kjære. Siden ingen pårørende får komme på sykehuset på grunn av smittefaren, må alt skje via telefon.

– Vi prøver å ringe de pårørende hver dag, siden tilstanden til de syke forandrer seg så fort. Pasientene som er litt bedre får snakke direkte med familien sin på video på telefonen, sier Benatti til VG.

Kjærlighet i coronas tid

(Teksten sto først i det amerikanske tidsskriftet Annals of Internal Medicine 31. mars. VG har fått tillatelse til å publisere den, med egen oversettelse.)

«Hun svarer med en gang, det er åpenbart at hun har ventet på sengekanten ved telefonen. Stemmen hennes er rolig og skrøpelig. Jeg skulle ønske jeg kunne se ansiktet hennes.

– God morgen, doktor.

Jeg ser henne for meg stående i korridoren i et gammelt, skyggefullt hus.

– Jeg ringer om herr Rota. Er dette hans kone?

– Ja, doktor. Jeg er kona hans.

– Vel, fru Rota. Situasjonen er mer eller mindre den samme som i går. Som sagt ... ikke en god en. Han er jo ganske gammel, og denne sykdommen er tøff mot de eldre, som du vet. Og i tillegg har han jo Alzheimer. Han nekter å spise, og jeg mener det ikke er riktig å presse ham nå. Jeg håper du forstår.

– Å, doktor, det er fordi jeg ikke er der. Han trenger meg, skjønner du. Vi har vært gift i 55 år. Nevøen min hadde rett: Da vi kjørte mannen min til akuttmottaket, var nevøen min redd for at han skulle gi opp så fort han ble alene. Og nevøen min fikk rett!

– Har du barn, fru Rota?

– Nei, doktor. Det er bare oss to. Vi har levd sammen hele livet, men vi har mange nevøer. Kan jeg be deg om en tjeneste? Neste gang du snakker med mannen min, vær så snill å si til ham: «Pietro, jeg har en beskjed fra Bigi’en din» – det er kallenavnet hans på meg. Så, fortell ham at jeg ikke får lov til å være der ved sengen hans, men at jeg elsker ham. Bare fortell ham dette, doktor, vær så snill. Og husk «Bigi», jeg er sikker på at det vil hjelpe. Det er det han kaller meg. Han vil forstå.

Jeg klarer så vidt å skjule gråten i stemmen og prøver å føre samtalen videre, men må ta en pause. Fru Rota blir også taus. Så, i noen sekunder, er vi begge stille i hver vår ende av telefonen, der vi står overfor denne absurde situasjonen.

ET SISTE BILDE: En ansatt ved gravlunden Grassobbio i Bergamo tar et bilde av kisten med et offer for corona for å sende til de pårørende, som er i karantene hjemme. Bildet er tatt 23. mars. Foto: PIERO CRUCIATTI / AFP

På den ene siden, på grunn av pandemiens regler, må et ektepar som har delt hele livet – inkludert de siste årene med smertefull, nådeløs kognitiv svikt – være atskilt for alltid i disse avgjørende timene uten at de en gang har fått tid til å ta innover seg hva som skjer (og samtidig som fru Rota trolig er blitt smittet av coronaviruset hun også).

På den andre siden; en dement, gammel mann uten mulighet til å komme seg på beina etter lungebetennelse eller komplikasjonene som vil følge, er bundet til sengen – etterlatt til seg selv på et fremmed sted, omgitt av ukjente mennesker dekket i masker, hansker og frakker som gir ham oksygentilførsel med tvilsom effekt.

Jeg kunne ha fortalt fru Rota at mannen hennes ikke lenger responderer på stemmer og at han trolig er inne i sine siste timer. I stedet lar jeg henne tro at beskjeden hennes vil bli levert, og at mannen hennes vil motta sin elskedes ord – gjennom meg.

Et av de mest smertefulle aspektene ved denne pandemien er den ubotelige separasjonen av pasienter fra deres familier i livets siste fase. Atskillelsen inntreffer vanligvis uventet, i et kaos av pustevansker, med pårørende som kjenner på en rar blanding av skam og frykt når de tar inn over seg smittefaren, og samtidig en overveldende følelse av frykt for denne ukjente og usynlige katastrofen.

Ettersom pandemien forverres – og antallet i nød snart overgår tilgjengelige ressurser, tiden til hver pasient minker og antallet utbrente sykepleiere og leger skyter i himmelen – da gjenstår en siste verdig ledsagelse inn i døden som vår viktigste oppgave. Ikke bare for å forhindre at de pårørende føler seg elendig eller for å beskytte legens forstand, men for selve meningen med legeyrket: Nettopp at vi er til stede for dem.

Fru Rota vil gjerne snakke mer, men jeg er redd for miste kontrollen over følelsene mine. Jeg prøver å avslutte samtalen, og hun svarer:

– Takk, doktor. Du har gitt meg litt tid til å snakke. Du vet, jeg er alene nå.

– Ikke tenk på det en gang, fru Rota. Det er min plikt.

Denne daglige ringerunden til de pårørende er blitt et trist ritual. Men det må gjøres, siden det er umulig for familiene å komme på sykehuset på grunn av karantene. Etter tre uker på en avdeling utelukkende med Covid-19-tilfeller, begynner pasientene å ligne mer og mer på hverandre. Den eneste relevante forskjellen er deres PaO2 – FiO2-verdier (oksygenmetning i blodet red.anm.), som kan endre seg raskt (og sjelden til det bedre). Likevel trenger jeg på et eller annet vis denne korte samtalen med usynlige fremmede, som snakker rett fra hjertet om sin sorg og frykt (og min også).

Der legevitenskapen svikter, kan medisinen fremdeles lykkes. Dette er tross alt den eneste drivkraften til medisinens fremgang gjennom århundrer. Lenge før bruk av antibiotika, smertestillende medisiner og oksygenmasker, var de som tok seg av de syke og døende drevet av trangen til å verdsette og lindre når noen forlater sin vanlige, menneskelige tilstand.

Denne skremmende pandemien har ikke bare vasket
vekk våre sykehusrutiner, kansellert planene våre og snudd prioriteringen våre på hodet; den har også revet familier i stykker, rammet venner og kolleger, og slått fast for våre glemske sinn at vi alle kjemper den samme kampen. Vi er bare sårbare mennesker når vi ikke holder sammen.

Inntil vi seirer.»

Red.anm.: «Herr Rota» ble overført til en annen avdeling, og mistet livet få dager etterpå.

«© 2020 American College of Physicians. Brukt med tillatelse. Denne oversettelsen er kun for privat, ikke-kommersiell bruk. All annen bruk krever skriftlig tillatelse fra American College of Physicians (kontakt
permissions@acponline.org). Deling eller distribuering av artikkelen som PDF er brudd på ACPs copyright, og kan dessuten spre uautoriserte versjoner av artikkelen. Denne oversettelsen ble gjort av VG. ACP påtar seg ikke noe ansvar for nøyaktigheten i oversettelsen.»

Mer om

  1. Coronaviruset
  2. Coronaviruset internasjonalt
  3. Italia

Flere artikler

  1. Bergamo-pasient til VG: – Epidemien overgår min mørkeste fantasi

  2. Roboten Tommy bidrar i kampen mot coronaviruset i Italia

  3. Passasjerer tok offentlig transport hjem etter Italia-fly

  4. Spansk helsepersonell til VG: – Flere dør i påvente av respirator

  5. Sara (28) skulle hjelpe de coronasyke – døde selv av smitten

Fra andre aviser

  1. Norsk sykepleier på koronasykehus i Italia: - Det tøffeste jeg har stått i

    Aftenposten
  2. Debatt: – Familien vil aldri få vite at en sykepleier fra Bergen pleiet ham de siste dagene i hans liv

    Bergens Tidende
  3. Debatt: Hva skjer dersom viruset spres i Norge?

    Bergens Tidende
  4. Vi observeres med frykt fra vinduene. Hvem er den neste?

    Aftenposten
  5. Forventer at koronakrisen vil føre til en bølge av psykiske lidelser

    Bergens Tidende
  6. Debatt: Her får Bente 15 minutter med sin døende mor

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no