LENGTER VEKK: Noor Oghli har bodd halvannet år i Izmir i Tyrkia, etter tre mislykkede forsøk på å krysse til Hellas. Hun håper fortsatt på å bli overført til et vestlig land og få medisinsk behandling.
LENGTER VEKK: Noor Oghli har bodd halvannet år i Izmir i Tyrkia, etter tre mislykkede forsøk på å krysse til Hellas. Hun håper fortsatt på å bli overført til et vestlig land og få medisinsk behandling. Foto: NILAS JOHNSEN/VG

Fem år på flukt: Slik er Noors kamp

  • Nilas Johnsen
Publisert: Oppdatert: 03.09.17 09:33

Del saken på:

Lenken er kopiert
UTENRIKS

IZMIR (VG) I snart fem år har Noor Oghli (28) vært på flukt fra Syria, uten å nå målet. FN vil prioritere flyktninger med helseplager, men ventetiden bare øker.

Nabolaget Basmane i den tyrkiske kystbyen Izmir er hjem til tusenvis av knuste drømmer. I de kronglete gatene, som kun har nummer, ingen navn, er de aller fleste innbyggerne flyktninger fra borgerkrigen i Syria.

Det bor rundt 200.000 syrere i Izmir, og nesten ingen av dem ønsket å bli boende da de først kom.

De har slått seg ned her fordi det enten ble for dyrt, for farlig eller for vanskelig å komme seg videre til de greske øyene og inn i Europa.

Syriske Noor Oghli (28) triller rullestolen sin innover, til oppoverbakken blir for bratt og hun ringer til storebror Ahmad (35) for å få ham til å hente henne.

– Siden vi forlot Syria i 2012 har det vært det ene hinderet etter det andre. Det føles som om systemet jobber mot meg. Så mange håp er blitt tent, og så slukket, sier Noor.

– Men jeg har ikke gitt opp. Jeg skal komme meg til Vesten, jeg skal få behandling for sykdommen min, og jeg skal klare å gå igjen.

Kvoteflyktning via FN

Noors tilfelle er tilsynelatende skreddersydd for ordningen med kvoteflyktninger gjennom FN-systemet:

På grunn av hennes helsetilstand oppfyller hun kriteriet om å være sårbar og i særlig behov for hjelp; samtidig som hun kan engelsk og har en jusutdanning som gjør at hun er å anse som en ressurs for et eventuelt mottagerland.

Moren Amal (65) og broen Ahmad (35) er registrert sammen med henne som støttepersoner, dersom et mottagerland ønsker det. De har samtidig sagt fra om at Noor kan reise uten dem, dersom det finnes et mottagerland som helst vil ta henne imot alene.

Noor har en nerve- og muskelsykdom, som ikke er blitt skikkelig utredet og diagnostisert. Sykdommen ble kraftig forverret da hun opplevde krigshandlinger på nært hold i Damaskus – selv om hun ikke ble såret i disse. Hun er lam i beina og har sterkt begrenset bruk av armene.

Sykdommen kunne trolig blitt behandlet langt bedre i et vestlig land, enn i det overbelastede tyrkiske helsevesenet. Det er konklusjonen i en rapport FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har registrert for å få hennes sak frem i køen. Men slik er det ikke blitt.

Flyktet via Libanon

VG har skrevet om Noors sak to ganger tidligere: I november 2014 ble hun intervjuet i forbindelse med en sak om kvoteflyktninger med handikap, som Norge ikke vil ta imot.

Den gang bodde Noor i en flyktningleir i den libanesiske byen Tyr. Hun var engelsklærer for barna i leiren, og hadde stor tro på at hun ville lykkes med å få behandling.

I fjor vår, kort etter at den omstridte flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia ble iverksatt, traff vi henne i Tyrkia. Hun hadde forlatt Libanon etter ha blitt nektet FN-registrering der.

Da hun først ankom Tyrkia forsøkte Noor tre ganger å krysse over til Hellas, uten å lykkes. Hun hadde heller ikke blitt registrert som flyktning av tyrkiske myndigheter eller hos FN (UNHCR).

Les de første sakene om Noor:

• Noor er lam i beina: Risikerer livet på ferd mot Europa

• Mener Norge svikter flyktningene som trenger det mest

Lang ventetid hos FN

Denne gangen treffer vi henne i forbindelse med at hun omsider er blitt registrert av FN, og står på venteliste for å bli kvoteflyktning. Vi blir med henne til ASAM, som er en FN-tilknyttet organisasjon for asylsøkere og migranter i Tyrkia, og som følger opp registreringene.

På venteværelset er det rundt hundre syriske flyktninger, flertallet kvinner med små barn, utålmodige og sutrete i varmen. Flyktningkvinnene er i flertall i Tyrkia fordi mange av mennene klarte å ta seg over havet før flyktningavtalen ble inngått.

Sylvi Listhaug om Noor: Vanskelig situasjon, men hun må få hjelp i nærområdene

Noor er innkalt fordi de trenger en ny helserapport, til tross for at hun allerede gjennomgikk en helseutredning i forbindelse med den første FN-søknaden i fjor.

Lederen for senteret går med på å gi VG et intervju om situasjonen, men vil ikke bli sitert med navn.

– Helsen til Noor blir gradvis forverret, derfor gjør vi det vi kan for å få henne frem i køen. Men til syvende og sist er det opp til mottagerlandene, og mange av dem kvier seg for å ta imot flyktninger med helseproblemer, forteller senterlederen.

Før krigen i Syria brøt ut var ventetiden i snitt ett år for FN-flyktninger registrert i Tyrkia. Nå er den på over fem år, og stigende, forklarer hun.

FN i Tyrkia: – Land som Norge bør gjøre mer for flyktninger som Noor

Hjelper andre flyktninger

Noor forteller at FN-intervjuet var forvirrende og nedslående: De ville vite om hun hadde kjempet i krigen og hvilke syriske grupperinger hun støttet. De forventet nøyaktige datoer på hendelser som skjedde for over fem år siden.

Og aller vanskeligst – de ville at Noor og moren skulle undertegne på at de ikke vil søke familiegjenforening med faren Mahmoud (75), som er syk og fortsatt er igjen i Damaskus.

Selv om Noor sitter i rullestol, er hun på andre måter familiens sterkeste – og deres eneste forsørger. Noor tjener rundt 3000 kroner i måneden i en jobb der hun hjelper andre flyktninger med å registrere sine søknader.

Lønnen hun får er nok til husleien, mat får familien støtte til via tyrkiske organisasjoner.

Leder for Tiafi-senteret, organisasjonen der Noor jobber, Anne O'Rourke, forteller VG at hun oppdaget at Noor var en ressurs i det syriske miljøet, som hjalp andre fordi hun har lært seg tyrkisk, snakker flytende engelsk, har gode PC-egenskaper, og har lest seg opp på hvilke rettigheter syrerne har.

– Tyrkia har tatt imot flere flyktninger enn noe annet land, men systemet er vrient og oppstykket. Syrerne bor i fattige strøk, og mange av deres tyrkiske naboer oppfatter dem som konkurrenter om jobber, så det er mange konflikter, sier O'Rourke.

– Noor jobber med et prosjekt der vi registrerer ulike saker for å kartlegge hvilken hjelp og oppfølging de faktisk får. Samtidig er hennes egen sak en av de vanskeligste – hun skulle jo åpenbart ha vært blant dem som raskt ble overført via FN, slik at hun kunne fått behandling.

Nytt håp fra Canada

Noors fremste håp nå er at hun ikke trenger å vente på FN-systemet: Gjennom en kvinne fra Canada som jobbet frivillig i Izmir, er det startet en innsamlingsaksjon for å flytte familien til byen St. John i New Brunswick.

Canada har et system der privatpersoner kan opprette en sponsorgruppe, og søke om å få ta imot syriske flyktninger som er registrert av FN.

– Vi fikk den lokale kirken med på laget, og en anonym sponsor ga 10.000 dollar. Nå har vi 25.000 kanadiske dollar (i overkant av 150.000 kroner), og er godkjent som sponsorer, forklarer Noors hjelper i Canada, Zoe Caddell (24) til VG.

– Noor har en så sterk historie, og så sterk karisma, samtidig som hun har et behov for hjelp raskt. Her i St. John har lokalsamfunnet allerede tatt imot mange syrere, og mange ville hjelpe Noor, forklarer Zoe om sponsorstøtten hun har stablet på beina.

For at det skal gå i orden, må Noor og familien godkjennes av kanadiske innvandringsmyndigheter, og så må Tyrkia godkjenne avtalen. Noor er som ofte før optimistisk:

– Jeg har ventet fem år på hjelp fra FN, så det vil jeg ikke vente på mer. Mitt store håp nå er å få komme til Canada.

Denne artikkelen handler om