STOREBROR: Hezni Murad (37) er synlig stolt av lillesøsteren Nadia Murad, som har fått fredsprisen. Han har dekorert veggene i brakken i flyktningleiren i Nord-Irak med bilder av henne. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Fredsprisvinnerens søsken til VG: «Vi er så stolte av Nadia»

RWANGA-LEIREN (VG) Yngst i søskenflokken og hele familiens favoritt. Slik beskriver storebrødrene Nadia Murad (25).

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

– Jeg er veldig stolt av Nadia, som har fått Nobels fredspris. Ikke bare jeg, men alle jesidier og alle i Irak er stolte av henne. Til og med politikere og kjendiser verden over er stolt av henne. Men jeg er aller mest stolt, fordi hun er min søster.

Det sier en stolt og blid Hezni Murad (37) til VG da vi møter ham i flyktningleiren Rwanga i Nord-Irak.

les også

VG i fredsprisvinnerens landsby: Her massakrerte IS 400 jesidier på få timer

Han er den eldste overlevende i en søskenflokk på elleve. Nobels fredsprisvinner Nadia Murads mor og seks av hennes brødre ble drept av IS, mens hun selv ble tatt som sexslave.

Mens Nadia reiser verden rundt med base i Tyskland der hun møter verdensledere og tar imot priser for sitt engasjement for kvinner og jesidier, bor de fleste av hennes gjenlevende slektninger i flyktningleir.

Se også: Tilbake til IS-hovedstaden

«Det hun gjør er hellig»

Inne i huscontaineren til Hezni og familien henger det flere portretter av Nadia. Da nyheten kom om at yngstejenta i flokken ble tildelt Nobels fredspris, samlet slektninger og bekjente seg rundt TV-en til Hezni. Det samme vil de gjøre når Nadia mottar prisen i Oslo.

– Jeg synes det hun gjør er hellig. Hun har fortalt hele verden hva som skjedde med jesidiene. Hun kan gjort det hun kan gjøre. Nå hviler ansvaret på verdenslederne, sier Hezni.

– Har Nadia alltid vært så modig og artikulert?

– Nei, hun var ikke så pratsom overfor oss da hun vokste opp. Hun var veldig rolig. Drømmen hennes var å studere jus. Samtidig drømte hun om å starte en brudesalong, og allerede som tenåring sminket hun bruder og satte opp håret deres, minnes Hezni.

Han og Nadia ringes jevnlig, sier han. Men i motsetning til Hezni, som har hele dagen fri, er hun ikke alltid like tilgjengelig.

– Hun er på farten hele tiden på grunn av alle prisene hun er blitt tildelt. Hun er alltid på vei inn eller ut av et fly eller et tog.

– Savner du henne?

– Selvsagt. Nadia var yngst av oss, så vi elsket henne alle. Det er som i alle familier: Den yngste er favoritten, smiler Hezni, som var tolv år da Nadia ble født.

BROR OG ONKEL: Nadias storebror Hezni sjekker telefonen, mens onkel Hamdon Ibrahim Aman (61) slapper av på en stol. I leiren har de høner og haner. De to flyktet til Sinjar-fjellene sammen da IS kom sommeren 2014. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Jesidienes krav til verden

Før IS bodde det om lag 400.000 jesidier i Sinjar-området. Bare 85.000 har flyttet tilbake etter folkemordet mot den etnisk religiøse minoriteten. De fleste overlevende bor i leirer for internflyktninger i Nord-Irak.

De tør ikke flytte hjem i frykt for å bli angrepet av nye ekstremistiske grupper. Dessuten er hjemmene deres blitt omgjort til ruiner.

– Hvis det kommer en ny massakre, vil det være slutten for jesidiene. Da vil det ikke være noen igjen av oss, sier Hezni.

Storebror Hezni mener, i likhet med sin søster, at det internasjonale samfunnet må stå opp for jesidiene. De krever at Sinjar blir gjenoppbygd, at jesidiene blir beskyttet, at massegravene blir åpnet og at IS stilles for retten for krigsforbrytelser.

DEN FØRSTEFØDTE: Hezni gir datteren Rawan (1) melk på flaske. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

– Jeg takker Norge og norske myndigheter som har hjulpet Nadia med å vinne fredsprisen. Vi setter stor pris på det. Tenk at i Europa får jesidiene priser, mens i vårt eget land blir vi drept. Andre land gjør kvinner til toppledere, mens i vårt eget land blir de voldtatt og solgt som slaver. Hvordan kan vi bo her? spør Hezni opprørt.

Takket nei til nytt hus – vil heller bo i leir

Hezni har søkt om opphold i Australia for seg, kona Jilan (26) og datteren Rawan (1). I likhet med så mange andre jesidier, vil de bort fra Irak.

– Da Nadia vant priser, tilbød myndighetene i Kurdistan oss et nytt hus og alt vi måtte ønske. Men vi takket nei. Vi vil ikke isoleres enda mer, vi vil heller bo i leiren med andre jesidier. Og uansett hvor vi flytter, vil vi være flyktninger, sier Hezni og legger til:

– Det er ingen fremtid for oss i Irak. Vi føler oss ikke trygge i vårt eget hjem i Sinjar.

SINJAR: Slik ser det ut i gamlebyen i Sinjar by. Jesidienes hjemplasser ligger i stor grad i ruiner, og flere hus er fortsatt minelagte etter IS. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Vendte hjem etter massakren

Sist gang han så yngstesøsteren var i mai i fjor. Da var Nadia tilbake til hjemstedet Kocho for første gang etter IS. Hezni dro dit sammen med henne.

– Vi gikk inn i skolen, der de samlet oss og drepte oss. Det var utrolig hardt og ubegripelig på samme tid. Nadia gråt høylytt. Vi så huset vårt, med klærne etter døde slektninger. Hjertet mitt ble knust av å se det. Jeg plukket med meg noen av mors kjoler, forteller Hezni lavmælt.

les også

Syrias siste kristne: Var «luksusfanger» hos IS

Pluss content

Da IS kom til Kocho var han på jobb som politimann i Sinjar by, og fikk ordre om å flykte opp til fjellene. En jesidi i politiuniform ville ikke ha overlevd lenge, ifølge Hezni.

«Livet er nesten uutholdelig»

Nadias halvbror Khaled Murad (34) bor også i Rwanga-leiren. Han overlevde Kocho-massakren ved å spille død, begravd av lik i en av massegravene, etter å ha blitt skutt to ganger i armen.

– Vi verdsetter alle som forteller historien om oss. Vi gjorde ingenting for å fortjene å bli myrdet. Vi har ikke gjort noe kriminelt; vi har ikke engang bedt om et sete i parlamentet, sier Khaled.

– De drepte oss på grunn av vår religion. Som jesidi er livet nesten uutholdelig.

NADIAS FAMILIE: Nadia Murads storebror Khaled Murad (34) (t.v.) overlevde massakren i Kocho. Her sammen med Jilan (26) og Hezni Murad (37), og deres datter Rawan (1). Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Han fikk Nadia til FN

På et kontor i storbyen Dohuk i Nord-Irak møter vi jesidien Haider Elias, sjef for den ideelle organsesjonen Yazda, som kjemper for jesidiers rettigheter.

les også

Skandinavisk IS-kone vil hjem fra Syria: «Jeg var naiv»

Pluss content

På mange måter er han mannen bak suksesshistorien Nadia Murad. Det var Elias som fikk henne til talerstolen i FNs sikkerhetsråd i 2015; talen som skulle gjøre Nadia verdenskjent.

– Jeg har kjent Nadia fra hun ble født. Jeg var mye sammen med brødrene hennes. Hun er fra en vidunderlig familie. Nadia er en sterk og svært modig kvinne. Hun er emosjonell og ydmyk, sier Elias til VG.

JOBBER FOR JESIDIER: Haider Elias er sjef for den lokale organisasjonen Yazda, som jobber for jesidiers rettigheter. På veggen på kontoret i Dohuk henger et maleri av Nadia Murad. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

«Nadia gråter før hver prisutdeling»

– Hva er spesielt med akkurat Nadia?

– Motet og engasjementet hennes. Hun er ærlig og oppriktig. Du ser på den jenta at hun er såret dypt inni seg. Vi har aldri møtt noen som ikke blir rørt av henne, svarer Elias.

les også

Dette er IS-terroristenes nye strategi

Som en del av apparatet bak Nadia vet han hvor utslitt hun kan bli av å gjenfortelle sitt eget traume. Før hver prisutdeling har hun grått, før hun har gått på talerstolen og latt som ingenting, ifølge Elias.

– Hun er fortsatt traumatisert. Men hun har innsett at det er terapi for henne å snakke. Hun har mottatt lite psykologisk bistand, men heller valgt å bruke stemmen sin og å hjelpe andre.

FN-ØYEBLIKKET: 16. desember 2015 talte Nadia Murad for FNs sikkerhetsråd i New York. Foto: EDUARDO MUNOZ / Reuters

Nadia Murad er blitt et forbilde for de rundt 3000 jesidijentene og -kvinnene som overlevde IS-fangenskap, ifølge Elias.

– Alle overleverne tenker at Nadia er en av oss. At hun var et offer som ble en ledende stemme i verden, og da kan også vi bli det. Jesidikvinnene er veldig stolte av henne.

les også

Forsvarsministeren i Irak: Derfor trengs norske soldater

PSST! Dette er Nobel-komiteens begrunnelse: «Denis Mukwege er hjelperen som har viet sitt liv til å tale ofrenes sak. Nadia Murad er vitnet som forteller om overgrep mot seg selv og andre. Hver på sin måte har de bidratt til at seksualiserte overgrep i krig blir synliggjort, slik at gjerningsmennene kan bli stilt til ansvar».

VG I IRAK/KURDISTAN: Midtøsten-korrespondent Ingeborg Huse Amundsen og fotograf Janne Møller-Hansen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder