Rocky Sickmann satt fanget i 444 dager.
Thomas Nilsson / VG
4. november 1979 stormet en gruppe studenter den amerikanske ambassaden i Iran.
IRNA
Flere titalls amerikanere ble tatt som gisler.
AP

Han var gissel i Iran - nå takker han Trump

MISSOURI (VG) Gisselkrisen i Iran er en verkebyll i forholdet mellom USA og Iran. Hver dag våknet de amerikanske fangene uten å vite om de skulle dø eller leve, forteller ett av gislene til VG.

En regnfull søndag for over 40 år siden hadde den unge marinesoldaten fra Missouri nettopp gått av vakt da beskjeden kom på sambandet: «Tilbakekalling, tilbakekalling».

En stor folkemengde var i ferd med å trenge seg inn i den amerikanske ambassaden i Teheran.

Mens han løp tilbake kastet Rocky Sickmann et blikk mot hovedporten.

– Da jeg så dem klatre ned porten, skjønte jeg at vi var tatt, forteller han til VG.

De som klarte å komme seg inn i ambassaden barrikaderte seg i kjelleren. Etter tre timer tok studentene seg inn gjennom vinduene.

– De brukte kvinner som skjold. Jeg fikk ordre om å legge ned våpenet. Til den dag i dag angrer jeg på at jeg ikke trykket på avtrekkeren, sier Sickmann.

– Nasjonal ydmykelse

Stormingen av ambassaden var starten på en krise som skulle lamme USA og prege forholdet til Iran i generasjoner. 63 amerikanere ble tatt som gisler. 52 av dem tilbrakte 444 dager i fangenskap.

les også

Les mer: Kupp, revolusjon og «store Satan»: Derfor er det isfront mellom USA og Iran

Gisselkrisens betydning ble tydelig da spenningen mellom USA og Iran på nytt ble satt på spissen for noen uker siden.

En hel verden holdt pusten etter drapet på den iranske generalen Qasem Soleimani.
På Twitter truet USAs president Donald Trump med å bombe 52 mål i Iran.

Bombene skulle symbolisere de 52 gislene.

– Trump er 73 år og husker saken godt, i likhet med alle oss andre som var voksne på den tiden. Det er en av de største nasjonale ydmykelsene vi har opplevd, sier Barbara Slavin, leder for Iran-programmet ved tenketanken Atlantic Council i Washington, D.C.

Se oversikten: Slik eskalerte konflikten

Hun kaller gisselkrisen «den opprinnelige synden».

– Det var den som førte til at USA brøt diplomatiske relasjoner med Iran i 1980. Vi har hatt perioder med mindre spenninger, men denne hendelsen forsvinner aldri.

– Står opp mot bandittene

VG har snakket med to av de amerikanske gislene. Begge beskriver overraskelsen over å bli trukket inn i Trumps trusler mot Iran. Men de er delt i synet på presidentens handlinger.

– Etter 40 år har vi endelig en president som står opp mot de bandittene. Etter alt som har skjedd blir de holdt ansvarlig for det de har gjort, sier Sickmann.

Han er glad for at Trump husket gislene.

– Vi har vist Iran at hvis du dreper en amerikaner, angriper vi deg. Vi må trekke en linje i sanden. Vi må holde sammen og huske at frihet ikke er gratis.

Fryktet å bli gal

Tidlig i 1979 kom Ayatolla Khomeini til makten i Iran.

I november ble studentene oppildnet av at Irans tidligere leder, den USA-støttede sjahen Muhammed Reza Pahlav, fikk reise til USA for kreftbehandling.
Gislene ble slått, torturert og utsatt for falske henrettelser.

I løpet av 400 dager så de dagslys kun syv ganger, ifølge Sickmann. Enkelte ble vist frem for folkemengdene med bind foran øynene.

De første 30 dagene satt Sickmann stort sett fastbundet i en stol mens de avhørte ham. Fra starten av februar 1980 ble han plassert i et rom sammen med to andre fanger. Dagene gikk til å fortelle hverandre historier – ofte de samme historiene, igjen og igjen. Hver dag våknet de med en uvisshet.

– Du visste ikke om du skulle leve eller dø, sier Sickmann.

Skrev dagbok

Gislene fikk penn og papir for å skrive brev hjem til USA med krav om at sjahen skulle sendes til Iran. Sickmann begynte i stedet å skrive en dagbok. Deler av den står i dag står utstilt på et museum i St. Louis.

24. November 1980, etter over ett år i fangenskap, skrev han:

«I morges sa jeg til Jerry at hvis vi ikke er ute herfra innen jul, vil jeg trolig gå i isolat. Jeg sa til ham at det er bedre enn å bli gal i dette rommet, med alle til stede.»

PÅ MUSEUM: Deler av utstillingen på Soldiers Memorial Military Museum handler om Rocky Sickmann. I monteren bak ham ligger utdrag fra dagboken hans. Foto: Thomas Nilsson / VG

Det eneste som hjalp var å tenke på de gode minnene hjemmefra.

– Kjæresten min, som nå er kona mi, det å vokse opp i en liten plass i Missouri ... Det holdt meg i live, de fantastiske minnene. Jeg spilte av bildene i hodet mitt.

Fortvilet

Presset var stort for å få gislene hjem. Men en redningsaksjon mislyktes og daværende president Jimmy Carter slet med å finne en løsning.

I New York ba en gråtende mor om hjelp etter å ha sett en film av sønnen sin, Barry Rosen, i fangenskap.

– Armene hans er som pinner. Og noe har skjedd med øynene hans, ansiktet hans. Han er så utslitt, han ser torturert ut. Og så tynn! sa hun i et opptak gjengitt av BBC.

Her er Barry Rosen i et opptak gjort av de iranske studentene. Vidoen ble vist på CBS-TV i april 1980.
Kaye / AP
Slik ser han ut i dag, snart 40 år senere.
Mary Altaffer / AP

Rosen hadde undervist i engelsk og studert farsi i Iran før han begynte å jobbe som presseattaché ved den amerikanske ambassaden.

Etter flere måneder i fangenskap ble han tvunget til å innrømme at han var en spion. Et våpen var rettet mot hodet hans idet han signerte papiret. I intervjuer har han beskrevet hvor både han og medfangene mistet håp og livslyst.

Ble redd

De vonde minnene kom tilbake da spenningen mellom Iran og USA økte i slutten av desember. Da den amerikanske ambassaden i Bagdad ble angrepet, sa han til kona si: De kan ikke la de skje igjen.

– Jeg ble bekymret for folkene inne i ambassaden. Ingen vet hvor elendig den situasjonen kan være. Jeg vil ikke at noen skal måtte gå gjennom det på nytt, sier Barry Rosen til VG.

ENDELIG HJEMME: Rosen jubler til folkemengden under en markering i New York 30. januar 1981 – en drøy uke etter at han slapp fri. Ved siden av ham sitter kona Barbara. Foto: Anonymous / AP

Rosen har skrevet en rekke kronikker om forholdet mellom USA og Iran og er, i likhet med blant annet tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton, tilknyttet gruppen «United Against Nuclear Iran».

I motsetning til Sickmann er han kritisk til drapet på den iranske generalen.

– Jeg tror ikke Trump har en strategi. Jeg tror det eneste han tenker på, er hvordan han kan overgå Barack Obama, i alt han gjør.

Han satt heller ikke pris på å bli nevnt i Trumps Twitter-melding.

– Da han nevnte de 52 stedene i Irak ... jeg vet ikke hvor han fikk det fra. Å bombe kultursteder er en internasjonal forbrytelse.

– På en måte utnyttet han det, som om vi var militære våpen av noe slag.

– Element av PTSD

Etter rundt 14 måneder ble det omsider inngått en avtale som blant annet innebar frigjøringen av iranske midler som var frosset i USA. Gislene ble sluppet 20. januar 1981.

FRIHET: Gislene ble fløyet til Algerie og videre til Frankfurt. Her jubler ett av gislene, David Roeder, idet han går av flyet. Foto: AP

Rosen sier han ikke bærer noe nag. I 1998 møtte han en av kidnapperne sine, som ba ham om unnskyldning. Men minnene fra månedene i fangenskap blir han ikke kvitt.

– Mesteparten av dagen kan gå uten at jeg tenker på det. Men hver gang det blir et tema i nyhetene berører det meg. Jeg har et element av PTSD. Jeg har jobbet med det i 40 år og det er nært meg hver dag.

På spørsmål om han er bitter, svarer Sickmann:

– Iran tok 444 dager av livet mitt. Jeg er åpenbart merket for livet. De har aldri bedt oss om unnskyldning, og de har gjort det igjen. Jeg er bitter for at Iran aldri har blitt holdt ansvarlig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder