Den amerikanske rasismen

Drapet på George Floyd har ført dem ut i gatene for å kjempe for rettferdighet. Seks amerikanere forteller til VG om hvordan det er å være svart i dagens USA.

  • Ingeborg Huse Amundsen
  • Thomas Nilsson (foto)
  • Espen Rasmussen

I åtte minutter og 46 sekunder lå afrikansk-amerikanske George Floyd (46) i bakken med politimannens kne presset mot nakken. «Jeg får ikke puste», tryglet han, før han ble helt stille.

Stillheten ble erstattet av et rasende hyl gjennom en hel verden, fra Minneapolis i Minnesota til resten av USA og store deler av verden. De sier nei til rasisme, diskriminering og politivold. De sier nok er nok.

les også

«I can’t breathe»: De døde av politivold

Pluss content

Svarte amerikanere har tre ganger så høy risiko for å bli skutt og drept av politiet som hvite, ifølge databasen Mapping Police Violence. De har nesten fire ganger større sjanse for å bli pågrepet for besittelse av marihuana, ifølge BBC, til tross for at de ikke har høyere forbruk.

Afrikansk-amerikanere har generelt dårligere økonomi, mindre utdanning og lavere forventet levealder enn den hvite befolkningen. Som om det ikke var nok, har de større risiko for å dø av coronaviruset.

Hvordan kjennes rasisme på kroppen i dagens USA? Seks amerikanere i New York og Minneapolis deler sine historier med VG:

«Jeg er blitt skutt av politiet to ganger og arrestert ti ganger.»
«Hva du faktisk gjør, har ikke noe å si – hudfargen din har allerede stemplet deg.»

Seng Muhammad (42)

«Den ene gangen jeg ble skutt trodde de jeg var en annen, den andre gangen var jeg på feil sted til feil tid. Jeg gjorde ikke noe galt. Det eneste som gjelder er hvor du bor og hvor du kommer fra.

Jeg har vokst opp i Marcy projects i Brooklyn i New York, samme offentlige boligkompleks som Jay-Z. Det han rapper om er sant. Der handler det bare om å overleve.

Vi svarte er alltid blitt slått og tråkket på. Det krevde nok et dødsfall for at folk skulle innse at også vi er mennesker.

Du kan ikke egentlig begripe hva rasisme er, med mindre du selv er svart. Ikke før du blir stoppet av politiet fordi buksene dine henger lavt, eller du er i en butikk de mener du ikke burde vært i, vil du forstå. Vi har reist denne nasjonen på våre forfedres rygg, og likevel blir ingenting av det vi gjør verdsatt. Vi jobber fra ni til fire uten å få skikkelig betalt, for å bidra til at én prosent i samfunnet kan bli rike. Selv kjemper vi for å ta vare på familiene våre og barna våre.

Nå bor jeg i New Jersey med naboer som er politibetjenter og etterforskere. Jeg har kommet langt, men mange får aldri den sjansen.»

«Jeg måtte fortelle sønnen min på seks år at når han blir eldre risikerer han å bli diskriminert av politiet uten grunn.»
«Han ble veldig lei seg. Han gråt og sa han skulle ønske han var hvit.»

Irma Labiosa (33)

«Det var en krevende samtale, for samtidig lærer jeg ham at alle er én og alle står sammen. Men nå skjer dette, og jeg måtte ta opp temaet.

Jeg sa til ham at ’du er en farget gutt, og du skal vokse opp i denne verden, der det er mye rasisme. En dag kan det skje at politiet stopper deg, at hvite ser annerledes på deg’. Da han gråt, sa jeg at han måtte være stolt av fargen sin, og at vi kjemper for at han skal få en bedre fremtid.

Jeg har alltid sagt til sønnen min at han skal være snill gutt, og ikke engang snakke til politiet. Jeg føler ikke at de beskytter oss.

Jeg ser rasisme hver dag. Jeg ser det der jeg bor, når jeg går ut på gaten. Jeg ser hvordan hvite og politifolk ser på meg. Når man er farget og i tillegg har tatoveringer, dømmer folk med en gang. Jeg skulle bare ønske all rasismen forsvant, det gir ikke mening å oppleve dette i 2020.»

«Jeg var tolv år gammel første gang jeg ble stoppet av politiet.»
«Vi var bare en venneflokk på vei til å spille basketball.»

Allan Ray (41)

«Det var sommer i Harlem i New York, og vi hadde basketballen mellom hendene. En sivil bil stoppet ved oss, politifolkene hoppet ut og kastet oss opp mot bildøren. De spurte: ’Hvor er dere niggere på vei?’ Jeg kunne ikke fatte det. Jeg svarte: ’Jeg går på skolen, dere kan ikke gjøre dette mot meg’. De ville ikke høre, og begynte å sjekke oss for våpen.

De stoppet oss på grunn av hudfargen vår. Fordi vi passet inn i en viss stereotypi. De antok at siden vi gikk i saggebukser, så solgte vi narkotika eller hadde våpen. Det er foruroligende. Du ser ikke det samme i hvite miljøer.

Det er tøft å leve her; all volden mitt folk må tåle, det er uutgrunnelig. 50 år etter Martin Luther King. Alt vi ønsker oss er likestilling.»

«Mamma lærte meg som veldig ung hvordan jeg skulle oppføre meg mot politiet.»
«Hun sa: ’Hold deg rolig, snakk så pent du kan, og vær veldig tydelig og presis’.»

Xavier Miller (21):

«Det gjorde meg nervøs. Utgangspunktet var at noe forferdelig ville skje hvis jeg ikke sa eller gjorde de riktige tingene.

Der jeg vokste opp, i St. Louis i Missouri, patruljerer politiet gatene fem-seks ganger om dagen. Jeg bodde fem minutter fra der Michael Brown ble drept i 2014. Vi var nesten like gamle, og det gjorde meg livredd. Jeg turte knapt gå ut på to uker fordi jeg var så redd for politiet.

Det er vanskelig å forklare hvordan det er å være svart i USA. Det er lettest å vise med eksempler. Som da jeg skulle fly hjem til St. Louis, og ble stoppet i sikkerhetssjekken uten grunn. De spredte all bagasjen min utover gulvet og sjekket hele meg. Det føltes helt overdrevet.

Eller da jeg ble stoppet av politiet like ved universitetet mitt i New York. Politiet ville vite hvor jeg hadde vært for tre dager siden, hvor jeg var fra, hvor jeg var på vei. Og så ransaket de meg. De sa at jeg lignet på noen som hadde utført et ran. Det føltes ikke bra. Det føltes som om de behandlet meg som en kriminell.

Eller det er mer daglige episoder, som at noen sier: ’Du snakker veldig ordentlig til å være en svart person’, eller: ’Du kler deg så pent, du kler deg ikke som andre svarte her’. De tror ikke det vil såre, men det blir oppfattet nedsettende.

Vi svarte menn blir opplært til å undertrykke følelsene våre. Hvis vi uttrykker ubehag eller sinne, blir folk redde for oss og oppfatter oss som en trussel. Noen ganger må du smile, selv om du ikke føler for det.

les også

Besøker minnestedet for George Floyd: – Vi blir behandlet som om vi er dyr

Når jeg ser George Floyds ansikt, ser jeg mitt eget ansikt, min onkel og min fetter. Alle rollemodeller gjennom livet mitt har vært svarte menn. Å se at det finnes et system laget for å fjerne disse menneskene er uakseptabelt. Dette er et spørsmål om liv og død.

Når jeg går i disse gatene, vet jeg at jeg kan være den neste.»

«Jeg har aldri opplevd direkte rasisme, jeg er aldri blitt kalt noe stygt.»
«Men jeg vet at det er muligheter jeg går glipp av på grunn av hudfargen min.»

Omomisha McGlown:

«Det kan være muligheter i jobben min som kunstner, eller at jeg blir gransket ekstra nøye når jeg søker om lån. Disse underliggende tingene er alltid der.

Vi vet at vi ikke er garantert likhet for loven. Jeg bekymrer meg for sønnen min: Hvis han havner i trøbbel, har ikke jeg ressurser til å stå opp mot et rettsvesen som er skapt for å jobbe mot ham.

Sønnen min har hatt flere konfrontasjoner med politiet. Han opplevde en del ’stop-and-frisk’ (midlertidig anholding av folk på gaten red.anm.) da han var litt yngre. Enhver svart mann i dette landet må gå rundt og frykte at han kan bli utsatt for disse unødvendige, helt uprovoserte politikonfrontasjonene. De er et mål i seg selv.

Vi føler alle at vi kjente George Floyd. Vi kan forestille oss at noe lignende kunne ha skjedd med våre kjære. Derfor har denne hendelsen fått så stor innflytelse.

Jeg har aldri følt meg så optimistisk før, nå som det er så mange ulike grupper som anerkjenner problemet. Nå må alle innse at vi kan ikke bare sitte og vente på forandring. Vi må selv være den forandringen, vi må få det til å skje.»

«Under oppveksten i Wisconsin var jeg den eneste fargede på skolen min.»
«Jeg følte meg så lite respektert. Til slutt prøvde jeg å fjerne meg fra hudfargen min».

Channah Roseann (25):

«Jeg var medlem av heiagjengen, og instruktøren kalte dansingen min for ’getto’ foran alle, men jeg gjorde ikke noe annet enn de andre jentene. Det var bare at jeg hadde rytme og hofter.

Klassekameratene min kunne spørre om jeg noensinne børstet håret mitt, og om jeg brukte solkrem. Jeg tror ikke de hadde møtt noen med mørk hud og krøllete hår før.

Og de sa: ’Channah er ikke svart, hun er mulatt’. Jeg syntes det var rart de måtte finne en merkelapp. De kunne også spørre om min tillatelse til å si ’n-ordet’, som om jeg representerte hele det svarte miljøet. Eller de spurte om de andre svarte i lokalet var mine søskenbarn.

Slik hadde jeg det gjennom hele oppveksten. Til slutt bleket jeg håret mitt blondt og rettet det ut. Først når jeg ble 18 år var jeg klar for å omfavne hvem jeg er.

les også

Hverdagsrasisme i Norge: – Det knekker oss. Du bare ser det ikke

Familien min har i flere tiår vært en del av kampen mot systemet som undertrykker svarte. Faren min var en menneskerettighetsaktivist i Duluth i 15 år. Han døde i oktober. Da drapet på George Floyd skjedde i min by, i Minneapolis der jeg har bodd de siste tre årene, var det min tur til å ta aktivt del i kampen. Nå deltar jeg i alle demonstrasjonene og minnestundene.

Dette startet i Minneapolis og spredte seg til hele verden. Nå kan man ikke lenger vende det døve øret til systematisk undertrykking.

Vi har skrevet historie.»

Mer om

  1. USA
  2. George Floyd
  3. Rik artikkel

Flere artikler

  1. Hun har kjempet hele livet mot rasisme: – Denne gangen føles det annerledes

  2. Nå kan det snu!

  3. Trigger warning

  4. Politidrapet som vekket verden

  5. Liverpool med markering etter George Floyd-dødsfallet

  6. Rydder opp etter opptøyene i Minneapolis: Trist å se at forretninger settes fyr på

Fra andre aviser

  1. Svarte amerikanere er rasende. Her er tallene som forklarer hvorfor.

    Aftenposten
  2. Protestene og plyndringen fortsetter i amerikanske byer

    Fædrelandsvennen
  3. Obama etter at forsvarsløs svart mann døde i politiets varetekt: – Rasisme kan ikke være normalen i USA

    Aftenposten
  4. Siste farvel med George Floyd i Minneapolis

    Aftenposten
  5. Trumps trussel uten effekt på rasende demonstranter

    Bergens Tidende
  6. Politiet i Minneapolis skal granskes

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder