FLYKTET FOR BARNA: Fatima (29) med lille Masah (1,5) på fanget og Jud (4) ved sofaen. I forgrunn Hiba på åtte. De to eldste barna er på skolen og mannen på jobb da VG besøker flyktningene fra Aleppo i grensebyen Kilis i Tyrkia. Foto: Nilas Johnsen VG

Måtte overtale mannen før flukten fra Aleppo

KILIS (VG) Da barna blødde og hylgråt, og Fatima (29) selv var så redd at hun ikke klarte å rope om hjelp, innså hun at å flykte fra Aleppo var det eneste alternativet.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Siste nytt om Aleppo lørdag ettermiddag:

• Evakueringen av sivile og opprørere fra Øst-Aleppo gjenopptas etter at partene i konflikten har inngått en ny avtale.

De siste sivile tvinges ut av Øst-Aleppo i disse dager. Den brutale taktikken med bombing og angrep på skoler, sykehus og sivile boliger har knekt motstanden i byen, som i over fem år har ledet an i opprøret mot Bashar al-Assads regime.

Når man ser bildene av den totale ødeleggelsen, kan man lure på hvordan de har holdt ut så lenge. Det samme spørsmålet stiller syriske Fatima (29) seg.

Fembarnsmoren fra Øst-Aleppo har vært flyktning i den tyrkiske grensebyen Kilis siden februar 2013. Dette er fortellingen om da hun bestemte seg for å dra fra slekt, venner og hjem.

– Den natten var mannen min ute og kriget med Free Syrian Army, og jeg var alene hjemme med barna da granatene traff huset vårt, forteller Fatima til VG.

Les også: Rømte fra Aleppo: – Vesten er medskyldig

Sov i samme seng

Krølltoppen Jud, som nå er blitt fire år gammel og leier rundt på lillesøster Masah, som er halvannet år og født i Tyrkia, var den gang nyfødt, bare fjorten dager gammel. Hun lå tett til mammas bryst, men de tre større barna var redde, og fikk sove i foreldrenes seng når mannen var ute på oppdrag mot Assads styrker.

– Lyden av kampene raste hele tiden, når vi ble redde la vi oss under teppene og latet som om vi ikke hørte noe. Huset vårt var blitt rammet tre ganger tidligere, men aldri ved et direkte treff.

Den første granaten landet på taket med en lyd som om en tung stein hadde truffet huset. Men den eksploderte ikke. Fatima forteller at hun lå musestille i håp om at det ikke ville komme noe smell.

– Så kom det en granat til, denne gangen rett over soverommet. Alle vinduene knuste og glasset føk inn over alt. Taket ristet som om det skulle falle på oss og begrave oss levende.

– Vi løp ut av senga: Jeg bar Jud på armen, men de andre tre var barbeinte, så de kuttet føttene på glasset og begynte å gråte veldig høyt. Jeg var veldig redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre, for det hadde falt murstein ned utenfor døren, og jeg klarte ikke å åpne.

MINNER FRA SYRIA: Fatime og søsteren ser på bilder fra tiden i Syria. Foto: Foto: NILAS JOHNSEN/VG

Klarte ikke å rope om hjelp

Naboer kom til, for de hadde sett hva som hadde skjedd, og de visste at Fatima var alene med sine barn. De banket på døren og ropte inn for å spørre om noen var i live, og om de var skadet og trengte hjelp.

– Jeg var helt paralysert, og jeg klarte ikke å rope tilbake. Jeg åpnet munnen, men klarte ikke si ordene. Da hvisket sønnen min til meg og spurte om vi skulle dø nå. Jeg løy og svarte nei, selv om jeg trodde vi ikke ville overleve.

– Det var i dét øyeblikket jeg skjønte det: Vi måtte flykte fra Aleppo, det gikk ikke an for meg å leve med krigen mer.

Mannen ville krige

Fatima forteller at naboene brøt ned døren og reddet familien. De tilbrakte natten hos svigerinnen, og da mannen fant dem der, mente han at de kunne bli boende hos hans familie.

– Han følte at det var hans ansvar å kjempe videre, så han ville ikke trekke seg ut. Men jeg klarte å overtale ham om at vi måtte gjøre det.

Før denne natten, hadde hun allerede opplevd to hendelser som har brent seg fast i minnet:

Den ene var da regimesoldater pågrep tre opprørssoldater i nabolaget og trakk dem levende vekk etter en stridsvogn. Senere fant man likene deres i flere deler. Og da en nabokvinne ble dratt hylende vekk fra sitt hjem, og man senere fikk høre at hun var blitt massevoldtatt foran øynene på mannen.

FREMTIDSTRO: Jud (4) viser V-tegnet for tro på seier. Hun var bare 14 dager gammel da huset familien bodde i ble truffet av artillerigranater. I forgrunnen Masah på halvannet som er født i Tyrkia, og i bakgrunnen mamma Fatima som lager kaffe. Foto: Nilas Johnsen/VG

Brødrene er i regimets kontroll

Totalt elleve millioner syrere har måttet flykte fra sine hjem siden krigen brøt i 2011, over halvparten av dem er internt fordrevne i Syria. Fatimas brødre og foreldre bor i Vest-Aleppo, som tidlig ble tatt tilbake av regjeringshæren.

– Hver dag frykter de at de skal bli pågrepet og anklaget for noe når de krysser en kontrollpost, så de føler seg ikke frie. Den delen av byen blir beskutt fra de opprørskontrollerte områdene, men det er likevel mye tryggere enn i Øst-Aleppo.

– Mine slektninger og naboer i Øst-Aleppo har jeg helt mistet kontakten med. Der vi bodde, er det ingenting igjen. Jeg vet ikke om noen av dem lever.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder