REISENS ENDE: 15 menn deler en celle i arbeidsfengselet i Suleimaniya. Faraidun sitter alene på det som trolig blir han siste hjem. Foto: OLE DAG KVAMME

Den siste reisen

SULEIMANIYA (VG) Han er dømt for drapet på sin norske kone, Marita (38). Tirsdag ble Faraidun Latif Sharif (34), alias Osman Omar Osman, overført til fengselet der han skal sone.

  • Ole Dag Kvamme
ARTIKKELEN ER OVER 14 ÅR GAMMEL

Dødsdommen blir etter alt å dømme omgjort til livsvarig fengsel. Dermed blir han trolig værende i dette fengselet livet ut.

VG fulgte ham og syv andre straffedømte på reisen til fengselet.

Da VG ankom, sto Faraidun med håndjern i det lille portrommet med varetektsceller omkring. Han og hans meddømte, Kemal Jalal Fatah (28) og Aras Ibrahim Huseyn, (34) ventet på transporten.

Enecelle

- Jeg ble tvunget til å være alene i denne lille cella. Det var iskaldt der. Jeg hadde bare ett teppe, og vaktene var forferdelige, klager Osman.

DREPT: Marita Strøm Foto: PRIVAT Foto:

- De lyver. Det var bare den siste uken jeg fikk det litt bedre, sier Faraidun.

I et annet hjørne står Faraiduns dømte medhjelpere, Kemal og Aras. De deler røykpakke og håndjern. Kemal er dømt for å ha ha løsnet fem skudd mot tobarnsmor Marita Strøm (38) skjebnekvelden lørdag 4. september. Aras kjørte bilen.

- Bare vent til vi kommer til det andre fengselet, sier Kemal. - Da skal jeg vise deg ryggen min. Jeg er peshmergasoldat og har opplevd mye. Men slik tortur jeg ble utsatt for her, ante jeg ikke fantes, nesten hvisker han.

- Jeg håper å få en mildere dom i høyesterett. Jeg var bare sjåfør, sier Aras.

Kemal sier han selv bare kan henrettes. Han er klar til å dø.

- Vi ble fratatt all verdighet da vi ble dømt og alt vist på TV.

Stille

De to meddømte sier at Faraidun skjøt Marita, og at 8000 dollar ikke var nok penger til å drepe noen for.

- Kemal og jeg kjøpte den russiske pistolen i basaren her i byen, sier Aras.

I bussen er det stille. Vi fotograferer, og flere av fangene gjemmer ansiktet sitt.

Bussen svinger ut på hovedveien på vestsiden av Suleimaniya og kjører en halv time ut til PUK-hærens hovedkvarter på veien til Kirkuk. Her på slettelandet har peshmergahæren hovedkvarter på en stor, avsondret slette, samt flere fengsler.

FÅR BESØK: Faraidun får besøk av familien i fengselet. Her blir han omfavnet av far Latif Sharif. Foto: OLE DAG KVAMME Foto:

Han kontrollerer navn og personalia og beordrer én etter én til å kle av seg på overkroppen.

- Jeg skal ikke ha noe av at dere senere sier dere var torturert før dere kom til meg, sier Sardar. Hverken Kemal, Aras eller Faraidun har synlige spor etter vold på overkroppen.

Fangene skal deretter undersøkes. Neste dag forteller fengselsdirektøren at han selv var politisk fange i Abu Ghraib fra 1977 til 1988.

- Jeg vet hva tortur er. Derfor sjekker jeg alle som kommer. Det er helt uakseptabelt om vi, som kvittet oss med Saddams regime, selv misbruker vår makt. Siste gangen jeg mottok domfelte med merker etter hardhendt behandling, er to og et halvt år siden, sier Sardar.

Ingen permisjoner

I fengselet med navnet «The administration of the sociology reformation men departement» sitter 58 dødsdømte fanger, som alle har fått omgjort straffen til livstid, på en egen celle. Faraidun, Kemal og Aras skal dele celle med tolv andre som venter på å få saken behandlet i høyesterett. Ifølge Sardar nærmest en formalitet som betyr livstid.

- Ingen dødsstraff er utført siden 1997. De fleste dommene blir omgjort til livsvarig, sier Sardar.

Han har totalt 443 fanger. Fangene har begått alle typer kriminelle handlinger. Felles er strafferamme over fem år.

- Reisen fra varetektsfengslet kan ha vært Faraiduns siste reise. Her blir han til han bæres ut i en kiste. Vi gir absolutt ingen permisjoner. Vi lærer fra Europa at de skal holdes i live, men etter min mening burde de vært henrettet innen tre måneder, sier Sardar.

Til gjengjeld har fangene svært frie kår innenfor murene. To ganger i uken kan familien komme på et tre timers besøk. De har egne telt til intimt samvær. Fangene får servert god mat - tilsatt kamfer for å redusere sexlysten, får vi opplyst. De har bibliotek, smie og snekkerverksted. Fangene kan også ha mobiltelefon, faktisk.

Det er onsdag, og ute i solveggen sitter en smilende Faraidun. Faren, Latif Sharif, og søstrene Halala (20) og Bulala (31) kommet med svogere, nevøer og nieser fra Kirkuk for å besøke ham.

- Ja, i dag har jeg det bra - nesten for første gang på seks måneder, sier han.

Faraidun er tydelig oppstemt og pludrer med familien. Han viser oss gjerne cellen sin, med TV, stereo, dusjrom og toalett. Det fornøyde uttrykket forsvinner øyeblikkelig da han ser kameralinsen.

Familien mener Faraidun er uskyldig. De ber meg notere deres telefonnumre og synes det er blodig urettferdig at ikke barna hans har kontakt med ham eller dem.

- Uansett bør han få snakke med barna sine, sier søster Bulala og gråter.

Fengselsdirektøren byr på te. Mens vi snakker, kommer sentralt ansatte inn. Siden han kom har Faraidun gjennomgått de første fysiske og psykiske testene.

- Vi fant ingen tegn til fysisk mishandling. Men han vil gjennomgå en mer utførlig sjekk de første dagene, forklarer direktøren.

Oppsiktsvekkende blir vi spurt av en ansatt om Faraidun fortsatt benekter drapet.

- Sier han fortsatt til deg at han er uskyldig? Vi snakket sammen én time i morges. Han innrømmet å stå bak drapet. Han er svært nedtrykt. Vår jobb er å bygge ham opp igjen, sier vedkommende.

Ute i solen spør vi Faraidun for siste gang om han tar ansvaret for drapet på Marita.

- Nei, jeg drepte ikke Marita. Her på kurdisk TV sier de at hun hadde livsforsikring, og at jeg drepte henne for penger. Vær så snill og si til Norge at det ikke er sant.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder