SAVNEDE OG DREPTE: Nadia Murads nevø Najman Suleiman Hussein (24) ser på portrettene av de døde og savnede fra Kocho i landsbyens skole. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

VG i fredsprisvinnerens landsby: Her massakrerte IS 400 jesidier på få timer

KOCHO (VG) Innbyggerne i Kocho fikk beskjed om å samle seg på skolen. Kort tid etterpå hadde Nadia Murad (25) mistet halve familien sin.

Skolen i den vesle landsbyen Kocho i Sinjar-regionen i Nord-Irak er helt stille, men samtidig full av mennesker. Ansikt etter ansikt stirrer mot oss idet vi går gjennom gangen. Små barn og tenåringer i skoleuniformer. Sminkede kvinner med stylet hår og menn med vannkjemmet hår.

Portrettene som fyller rommet er tatt ved livets beste anledninger; skolestart, bryllup og fest. Men nå henger bildene her for å vise at de er forsvunnet eller døde.

VG har reist til landsbyen der Nadia Murad er født og oppvokst. Hun tildeles Nobels fredspris for å ha fortalt verden om sitt folks lidelser.

Yngst i søskenflokken

Kocho er flat som en pannekake, med grønnsaksåkre så langt øyet kan se. I horisonten ligger de langstrakte Sinjar-fjellene, som i århundrer har beskyttet den etniskreligiøse minoriteten jesidiene.

les også

Familien fanget av IS, ber for dem i hellig by

Like lenge er jesidiene blitt forfulgt for sin tro. Av ekstremistiske muslimer blir de kalt kjettere og djeveldyrkere fordi de tilber den falne «påfuglengelen».

Nadia vokste opp i fattigdom som yngst i en søskenflokk på elleve, og med fem halvsøsken hos faren. Fra barns ben av plukket Nadia og søsknene løk på gårdene rundt, og dyrket hvete og tomater.

Kochos om lag 1700 innbyggere var nomader, bønder og gjetere, og familien Murad hadde på det meste hundre geiter, flere kyllinger og høner.

Nadia var den første i sin familie som skulle få utdanning, da Kocho endelig fikk en egen skole. Den samme skolen skulle 15. august 2014 bli åsted for et folkemord.

Da IS kom til landsbyen

I selvbiografien «Den siste jenta» beskriver Nadia hvordan terroristene fra den såkalte Islamske staten (IS) inntok Kocho 3. august etter å ha gjennomført massakrer i nabobyene i Sinjar.

I nesten to uker var Kocho beleiret av IS. Nadia og de andre innbyggerne turte knapt forlate husene sine, og var så redde at de nesten ikke orket spise.

«Konverter til islam, eller lid under konsekvensene» var valget de fikk av IS-krigerne. Men jesidiene nektet å benekte sin tro.

Den 15. august ble hele landsbyen beordret til skolen, som Nadia hadde vært så stolt av å gå på.

«Gi oss verdisakene og pengene deres, så kan dere få dra til Sinjar-fjellene», ble jesidiene lovet. Tusenvis av jesidier fra Sinjar-området hadde allerede flyktet opp i fjellene.

Nadia hadde på seg fire par bukser, en kjole, to skjorter og en jakke i den intense sommervarmen. Moren hadde bedt henne kle seg for fjellene.

Se også: Tilbake til IS-hovedstaden

SKOLEN: Skolen i landsbyen Kocho er blitt omgjort til et folkemordmuseum med bilder av de drepte og savnede. Foto: Janne Møller-Hansen

Skuddene

Kvinner og barn under tolv år ble ført opp i skolens andre etasje. Mennene ventet nede. Så svingte noen små lastebiler inn foran skolen. Mennene ble beordret opp på lasteplanet og kjørt ut til løkåkrene.

Kort tid etterpå kom skuddene.

«Inne på skolen kunne vi høre skuddene som tok livet av mennene. De høye smellene varte i én time», skriver Nadia i boken sin.

Seks av Nadias brødre ble drept den dagen. Tre brødre overlevde på mirakuløst vis. Khaled Murad (34) var én av dem.

– De kjørte oss til åkrene. Vi var 14 menn, de var syv IS-krigere. De sa at de skulle drepe oss, og ba oss om å stille oss opp på rekke. De beordret oss til å legge oss ned på magen. Så begynte de å skyte, forteller Khaled til VG da vi møter ham i en flyktningleir i Nord-Irak.

NADIAS BROR: Khaled Murad overlevde massakren i Kocho på mirakuløst vis. VG møter ham i en flyktningleir i Nord-Irak. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Flyktet unna IS

To av kulene traff ham i venstre albue. Han overhørte IS-terroristene snakke seg imellom: «Neste gruppe dreper vi på vestsiden av landsbyen». Han lå urørlig til de hadde dratt, og løp unna sammen med to andre menn som var lettere skadet.

Men IS hadde vakter for hver 200 meter. De oppdaget mennene og skjøt mot dem. Khaled ble truffet en tredje gang i armen og kastet seg ned på bakken. De to andre jesidiene ble drept.

les også

Skandinavisk IS-kone vil hjem fra Syria: «Jeg var naiv»

Pluss content

– Jeg gjemte meg under en traktorskuffe til det ble mørkt, før jeg gikk til en kurdisk landsby i nærheten.

I landsbyen fikk han husly, vann og mat, og ble gjenforent med sine andre brødre som hadde overlevd. Først etter seks dager med blødninger, fikk han fjernet kulene i armen.

– Etter alt som har skjedd med meg, er det en gave fra gud at jeg lever, sier Khaled i dag.

Tatt som sexslave

Dagen etter massakren ble Nadias mor henrettet og brent sammen med cirka 80 andre eldre kvinner. Kvinnen som var som Nadias «far og mor», som Nadia selv beskriver det, og som hun delte seng med hele livet, ble revet fra henne fordi IS ikke hadde bruk for eldre kvinner.

Nadia og de andre jentene ble kjørt med buss til Mosul. Resten av historien er kjent for hele verden: Nadia ble tatt som sexslave av IS og solgt til flere menn som misbrukte og voldtok henne, før hun omsider klarte å rømme.

les også

Nadia Murad til VG: – Vanskelig å tilgi IS’ medløpere

6800 av jesidijenter- og kvinner led samme skjebne som Nadia. Halvparten av dem er fortsatt ikke kommet til rette. Mange er antatt døde i selvmord eller luftangrep.

Småguttene var også av interesse for IS. Mange av dem ble hjernevasket og trent opp til å bli barnesoldater. Bak skolen i Kocho finnes restene av det som skal ha vært en IS-treningsleir for barn; treningsapparater, ulike stativer og et dekke av piggtråd de skulle krabbe under.

TRENINGSLEIR: Bak skolen i Kocho skal IS ha etablert en militærleir for barnesoldater. Stativene skal ha blitt brukt til trening. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

En massegrav å gå til

Maher Khidhir (30) setter seg ned på huk på løkåkeren i Kocho og plukker opp en bit av en hodeskalle. Et par skritt unna finner han noen knokler. Like ved siden av ligger flere, alt spredt rundt av sultne og forlatte gjeterhuder. Han bærer dem bort til én av landsbyens tolv massegraver med uidentifiserte lik.

Forsiktig stikker Maher restene av jesidier han en gang kjente inn bak inngjerdingen som omkranser jordhaugen.

LIKRESTER: Maher Khidir (30) rydder likrester ved en av massegravene i Kocho. Han mistet foreldrene sine og to brødre under massakren sommeren 2014. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

I denne massegraven ligger hans far (55). Det gir ham en viss ro, sier han, bare det å vite hvor han er.

Maher var ikke selv i Kocho under massakren, men de få overlevende blant mennene har fortalt ham at faren hans ble drept akkurat her sammen med opptil 40 andre menn.

Tusenvis av uidentifiserte lik

Opp av jorden stikker jesidienes tradisjonelle hvite skjorter opp, som om de døde er i ferd med å vokse ut av bakken.

Maher vet ikke hvor moren eller brødrene ligger gravlagt. Den yngste av dem, Fares, var bare 15 år.

– Det er hardt. Jeg går og lurer på hvor kroppene deres er, sier Maher.
les også

Rapport: Europeiske fremmedkrigere sentrale i drap på jesidier

Det finnes nesten 70 massegraver i Sinjar-området. Fire år etter, er ingen av dem åpnet.

– Irakiske myndigheter har ikke åpnet noen av massegravene. Vi aner ikke hvorfor. Selv har vi ikke ressurser til å gjøre det; vi trenger DNA-tester for å finne ut av hvem som er hvem.

En fredsprisvinners forlatte hjem

NADIAS HUS: Nadia Murad og storfamilien delte et hus over ett plan med en stor forgård til høner og haner. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Maher var naboen til Nadia. Han beskriver henne som «en rolig og normal jente som gikk på skolen». Han tilbrakte mest tid med brødrene hennes. De kunne spille domino og backgammon til langt på natt.

– Livet i Kocho var så bra at ingen ville forlate landsbyen, minnes Maher.

NADIAS ROM: Soverommet som Nadia Murad delte med moren og sine ugifte søstre står tomt – bare morens kjole henger igjen. Jesidiene er kjent for sine hvite, tradisjonelle klær. Foto: Janne Møller-Hansen, VG

Vi besøker huset til Nadia og hennes familie. I boken beskriver hun hvordan de forlot hjemmet i all hast. De pakket kun det mest nødvendige og verdifulle i hver sin bag, skrudde av komfyren med den kokende kyllingen og gikk til skolen, som beordret av IS.

«Jeg skulle ønske at jeg hadde memorert hver detalj i huset – de lyse putene i stuen, duftene på kjøkkenet, til og med lyden av vannet som dryppet i dusjen – men jeg visste ikke at jeg forlot hjemmet mitt for godt», skriver Nadia.

I dag står huset tomt og ødelagt tilbake. På kjøkkenet, der kyllingen putret, står falmede eggeskall og inntørkede chilier. Soverommet Nadia delte med de andre ugifte kvinnene i familien er helt ribbet. Bare morens hvite kjole henger igjen på en enslig knaggrekke.

I brorens rom ved siden av er skapene tømt ut over hele gulvet. Det glitrer i nedstøvede kjoler og sjal. Nadias pikedrøm om å åpne frisør- og brudesalong kan skimtes i kaoset: På bakken ligger hårpynt, små glitrende vesker, fløyelsstoff og høyhælte sko.

Men ingen vil kunne stå brud i Kocho på lenge.

PSST! Kocho ble frigjort fra IS så sent som 27. mai 2017, nesten tre år etter massedrapene på skolen. Frigjøringen kom sent fordi landsbyen ligger i utkanten av Sinjar og er omringet av sunniarabiske naboer. Flere av dem tilsluttet seg IS og anga jesidiene.

VG I IRAK/KURDISTAN: Midtøsten-korrespondent Ingeborg Huse Amundsen og fotograf Janne Møller-Hansen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder