Slik er Paris-avtalen

PARIS (VG) Her får du hjelp av en av landets fremste klimaforskere, på å lese og forstå den historiske klimaavtalen som ble vedtatt i Paris lørdag kveld.

Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius var tydelig rørt da kan fastslo at han ikke så noen som hadde motforestillinger mot teksten.

– Jeg ser dette rommet, jeg ser at reaksjonen er positiv. Jeg hører ingen protester. Parisavtalen er vedtatt, erklærte Fabius idet han klubbet avtalen gjennom.

VG var tilstede og det brøt ut ville jubelrop da det ble annonsert at avtalen er godkjent. I salen kastet delegatene seg om halsen på hverandre og sogar blant journalistene som har ventet et døgn på overtid, ble det klappet og klappet.

Les også: Borgerlig feide om Paris-avtalen.

Steffen Kallbekken i Cicero har fulgt forhandlingene i Paris time for time de to siste ukene. Her presenterer og kommenterer han de viktigste punktene i avtalen.

– Det gode med avtalen

– Det gode med denne avtalen at det faktisk er 186 land som har forpliktet seg til å sette mål for hvor mye de skal kutte. Det har man aldri fått til før. Det svake med den er at de langsiktige målene er mer ambisiøse enn de kortsiktige. Jeg foretrekker alltid at de kortsiktige målene er best, fordi de som sitter i Paris i dag ikke sitter ved makten om flere tiår. Derfor er det lett å love noe for fremtiden, sier Kallbekken til VG.

– Men realistisk sett er nok denne avtalen nær på det beste man kunne oppnå. Alle har fått litt og alle har måttet spise kameler, sier han.

Kallbekken, som er forskningsleder i Cicero - Senter for klimaforskning, har oversatt og forenklet noen utvalgte og viktige artikler i «Parisavtalen», som ble lagt fram tidligere i dag og vedtatt i kveld. I tillegg kommenterer han hvert enkelt punkt.

Du kan lese hele avtaleteksten på engelsk her.

Her er teksten.

1. Hvor langt skal verden gå

Formålet med avtalen er å få på plass hvilke ambisjoner landene skal ha i framtiden. Avtalen skal:

"a) Begrense økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til 2ᵅC over før-industrielt nivå og etterstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5ᵅC.

b) Øke evne til å tilpasse seg til de negative konsekvensene av klimaendringer og fremme utviklingen av robuste samfunn med lave utslipp, på en måte som ikke truer matproduksjonen.

c) Sikre økonomiske overføringer i tråd med en slik utvikling."

Kallbekken: I Cancun i 2010 vedtok partene at målet skulle være å begrense oppvarmingen til 2ᵅC. De små øystatene og andre sårbare utviklingsland har lenge ønsket å innskjerpe dette målet til 1.5 grader. I løpet av forhandlingene i Paris sa både EU og USA seg villig til å støtte dette målet. Det er imidlertid ekstremt vanskelig å skulle begrense oppvarmingen så mye. De få studiene som har vurdert dette innebærer at temperaturen først øker til et høyere nivå, før den deretter reduseres til målet vet hjelp av store negative utslipp. Det er usikkert om så store negative utslipp er mulig å gjennomføre.

Det er viktig å nevne at ambisjonene landene meldte inn i forkant av Paris ikke når dette målet. Dette er litt som å vedta å bli verdensmester på ski, men ikke ha noen plan om hvordan man skal komme opp av sofaen.

2. Hva må vi gjøre for å nå dette

For å nå det langsiktige temperaturemålet skal partene forsøke å nå en utslippstopp så snart som mulig, med forståelse for at dette vil ta lengre tid for utviklingslandene, og å kutte utslippene raskt deretter for å nå balanse mellom utslippene av klimagasser og opptak av klimagasser i andre halvdel av århundret.

Partene skal kommunisere et nytt utslippsbidrag hvert femte år. Nye bidrag skal alltid være mer ambisiøse enn de gamle.

Kallbekken: Formuleringen om utslippskutt er vag i forhold til forslagene som ble lagt fram i løpet av prosessen, og i forhold til det FNs klimapanel mener er nødvendig for å nå togradersmålet (40-70 prosent utslippskutt innen 2050 sammenlignet med 2010). Den kanskje største suksessen i prosessen er at over 180 land leverte inn nasjonale klimamål før møtet i Paris, og denne avtalen sikrer (med noen mulige smutthull) at alle land skal gjenta denne øvelsen hvert femte år.

3. Hvordan takler vi konsekvensene av klimaendringer

Det globale målet for tilpasning til klimaendringer er å øke tilpasningskapasiteten, styrke samfunnets robusthet og redusere sårbarheten for klimaendringer, med sikte på å bidra til bærekraftig utvikling og sikre tilpasning i lys av temperaturmålet.

Man skal mao ta med deg disse tankene hjem og forsøke å lage varige endringer som gjør at vi er bedre rustet mot endringene som kommer.

Kallbekken: Tilpasning ser ut til å være et av temaene det har vært enkleste å komme til enighet om i Paris.

4. Hvis det går galt, hvem skal hjelpe

Partene anerkjenner betydningen av å unngå, minimere og håndtere tap og skade knyttet til de negative effektene av klimaendringer, inkludert ekstreme hendelser og gradvise hendelser. Partene skal utvikle tilnærminger for å håndtere tap og skade, inkludert:

* Systemer for tidlig varsling * Helhetlig vurdering og håndtering av risiko * Risikoforsikring * Migrasjon og planlagt omlokalisering som en følge av klimaendringer.

Kallbekken: Selv om vi tilpasser oss klimaendringene så godt som mulig vil det oppstå tap og skade som en følge av klimaendringene. Det vil si, hva skal skje hvis f.eks Maldivene (som har en snitthøyde på 1,5 meter over havet) drukner helt som følge av klimaendringer. Spørsmålet er hva slags hjelp land kan forvente fra det internasjonale samfunnet til å håndtere tap og skade. Hvis små øystater må evakuere befolkningen på grunn av havnivåstigning, har de rett på kompensasjon? Har de rett til å få flytte til et annet land?

Mange utviklingsland, spesielt de små øystatene, har kjempet for at tap og skade skulle inkluderes som et eget element i avtalen. EU og USA motsatte seg dette lenge, men USA godtok til slutt et kompromiss som sikret at en slik ordning ikke kunne innebære noe erstatningsansvar.

5. Hvordan skal vi betale for dette

Rike land skal bidra med finansielle ressurser (penger) for å hjelpe fattige land med både utslippskutt og klimatilpasning. Andre land kan, på frivillig basis, også bidra med ressurser til fattige land.

Finansieringen skal øke fra et gulv på 100 milliarder dollar i året. Det skal avtales et nytt mål for nivået på finansieringen for 2025. Partene skal tilstrebe en balanse mellom finansering at utslippskutt og av klimatilpasning.

Kallbekken: De fattige landene mener at 100 milliarder dollar er utilstrekkelig for å dekke deres reelle behov, mens de rike landene har ønsket at også andre land (for eksempel land som Sør-Korea og Singapore) også skal bidra til spleiselaget. Kompromisset ble en opptrappingsplan for nivået på finansieringen, men uten å tallfeste noe, mens fattige land kan bidra, men ingen må bidra.

6. Hvordan skal man passe på at land gjør som de sier

Partene skal regelmessig oppsummere gjennomføringen av avtalen og vurdere framdriften mot å nå målene. Dette skal skje for første gang i 2023, og deretter hvert femte år. Resultatet skal informere partene når de endrer og øker sine nasjonale bidrag.

Kallbekken: Dette er positivt og her er det ikke lov å gå baklengs, målene må økes hver gang de reviderer

7. Hvem skal passe på at man gjør som man sier

Det opprettes en ekspertkomite for å hjelpe til med gjennomføringen og for å fremme etterlevelse av avtalen. Komiteen skal være ikke-fiendlig og ikke-straffende.

Kallbekken: Det er interessant med en «straffemekanisme» som utelukker muligheten for å straffe land som etterlever avtalen.