I et klasserom
på Kongsberg
fant han håp.
Tvangsreturen til
Kabul knuste det.
Kan Enayatullah
få en ny sjanse
i Norge?
Fra Kongsberg til Kabul – og tilbake
Fra Kongsberg til Kabul – og tilbake igjen
Dette er en fortelling om fortvilelse. Men også om vennskap og håp.
For VG begynner historien den 7. februar 2017.
Da lander et fly i den afghanske hovedstaden Kabul. Om bord er norsk politi fra Politiets utlendingsenhet (PU), og en ung mann vi foreløpig ikke vet hvem er.
Han skal tvangsreturneres, etter å ha fått endelig avslag på sin asylsøknad.
19-åringen forteller VG at han heter Enayatullah Sultani, og at han kommer fra en helt annen del av Afghanistan.
– Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå, fortalte han oppgitt den gangen.
Enayatullah har aldri
før vært i Kabul.
Han er sendt tilbake
til en fremmed by.
En telefon til Norge
skal endre alt.
Fem år senere i Kongsberg:
Venner, tidligere lærere og støttespillere er samlet for å ha fest.
Det nærmer seg jul og snøen laver ned utenfor. I et av klasserommene på Vestsiden ungdomsskole venter Enayatullah nervøst.
Han er hedersgjest, men vet ikke hva som står på programmet.
– Jeg lurer på om de vil kjenne meg igjen. Og på om noen vil komme, sier han.
Mens han venter på at det stelles i stand i skolens kantine, gjenforteller han VG sin historie.
Vi må tilbake igjen til 2017.
Den første gangen VG traff Enayatullah var under arbeidet med en artikkelserie om unge, afghanske flyktninger og barnefamilier som norske myndigheter returnerte til Kabul (se faktaboks i bunn av saken).
I 2016 endret norske utlendingsmyndigheter regelverket, slik at det ble ansett som trygt nok å returnere asylsøkere med avslag til den afghanske hovedstaden.
Men at Kabul var en farlig by, var det ingen tvil om.
Samme dag som Enayatullah landet, slo en selvmordsbomber til i sentrum av Kabul.
19 ble drept, 38 ble såret.
Etter å ha blitt intervjuet av VG fikk Enayatulla låne fotografens telefon, for å ringe den som stod ham nærmest: Læreren fra Kongsberg.
– Hun var den som hadde støttet meg mest i Norge. Og jeg kjente ingen andre, forklarer han i dag.
– Den telefonsamtalen ble et vendepunkt. Jeg skjønte at jeg måtte fortsette å hjelpe Enayatullah, forteller læreren, Liv-Kristin Letmolie.
Den unge afghaneren hadde vært elev i introduksjonsklassen hun underviste.
Tiden i Kongsberg varte bare et halvt år. Men fem år senere snakker Enayatullah fortsatt norsk.
– Jeg har vært på flukt i over åtte år. Skolen i Kongsberg var det eneste stedet der jeg fikk lære noe, der jeg følte at jeg hørte hjemme.
Men Enayatullah skiller seg klart ut fra de andre i klassen.
– Av alle elevene jeg har hatt på introduksjonskurs, så er han den eneste som ikke har fått bli i Norge, forteller læreren.
Da en alderstest, basert på røntgen av håndledd og tenner, anslo at Enayatullah var over 18 år, fikk han avslag på opphold i Norge.
– Han var helt knust, forteller Letmolie.
Etter tvangsreturen til Kabul, var Enayatullahs eneste ønske å flykte på nytt.
Inspirert av VG-artikkelen om ham, skrev Letmolie et leserinnlegg i lokalavisen Laagendalsposten. «Så trist», var overskriften.
– Det ble dannet en støttegruppe for Enayatullah. Det var et sterkt engasjement, og mange har bidratt, forteller Letmolie.
Læreren hadde omtrent daglig kontakt på telefon med sin tidligere elev.
– Han begynte å kalle meg «mamma». Man forlater ikke noen som kaller deg mamma.
Så gjorde læreren fra Kongsberg noe hun aldri hadde trodd.
– Jeg samlet inn penger og betalte en menneskesmugler for å hjelpe Enayatullah ut av Afghanistan. Jeg hadde ikke lyst, men det var ingen annen utvei, forteller læreren.
Reisen gikk til Iran og så inn i Tyrkia. I flere uker hørte ikke læreren på Kongsberg fra Enayatullah.
Menneskesmugleren hadde lovet å frakte Enayatullah til storbyen Istanbul, og skaffe ham jobb i en klesfabrikk.
Den tyrkiske klesindustrien har fått hard kritikk siden migranter og flyktninger utnyttes som billig arbeidskraft, omtrent uten rettigheter.
Enayatullah ble satt til å sy på merkelapper, feste nagler og knapper, stryke og pakke billige olabukser
– Arbeidet var hardt
og dårlig betalt.
– Vi måtte bo inne
på fabrikken.
En rapport fra Fremtiden i våre hender avdekket slavelignende tilstander blant tyrkiske underleverandører til norske og svenske kleskjeder.
Noen av eskene Enayatullah pakket bukser i var merket med N – de skulle til Norge.
Hvis arbeiderne klaget, hadde fabrikkeieren det ultimate pressmiddelet.
– Han truet med å ringe til utlendingsenheten i politiet. Vi var jo ulovlig i Tyrkia. På fridager våget vi oss knapt ut av døren, forteller Enayatullah.
Da læreren fra Kongsberg hørte om de vanskelige forholdene som Enayatullah levde under i Istanbul, bestemte hun seg for å besøke ham i juni 2018.
VG skrev om møtet, og lagde en ny artikkel om Enayatullah og jobben i klesfabrikken.
Under besøket oppdaget læreren hvor utsatt Enayatullah var i Tyrkia.
– I sentrum stoppet politiet Enayatullah. Da de så mitt norske pass slapp de ham igjen. Men hadde han vært alene, så hadde han trolig blitt arrestert.
Tyrkia huset på den tiden over tre millioner syriske flyktninger. Afghanske migranter hadde de ikke plass til.
De skulle pågripes og sendes ut.
– I Tyrkia var jeg alltid redd. Da jeg og tre andre arbeidere klaget over forholdene, kastet fabrikkeieren oss på gaten, uten å betale det han skyldte oss.
Støttegruppen i Norge sendte et nytt bidrag.
Igjen gikk det til en menneskesmugler.
Denne gangen flyktet
Enayatullah til Hellas.
Her er han i den greske
havnebyen Thessaloniki.
Men da han skulle søke
asyl ble han fengslet.
– I løpet av alle disse årene, var fengslingen i Hellas den vanskeligste perioden. I to måneder mistet jeg kontakt med ham, forteller Letmolie.
Enayatullah var blitt fratatt telefonen. Men plutselig en dag fikk han den tilbake, og ringte til læreren i Kongsberg. Igjen lovet hun å hjelpe.
– En dag i fengselet ble luken i døren åpnet og de ropte opp navnet mitt. Da jeg kom ut så jeg en dresskledd mann. Jeg trodde det var en politimann, forteller Enayatullah.
Det var det ikke.
Det var den greske asyladvokaten Nikos Kypriotis. Støttegruppen i Kongsberg hadde engasjert ham.
Advokaten, og hans norske samboer Ine Johannessen, klarte å få Enayatullah ut av fengsel.
Så begynte de arbeidet med hans greske asylsøknad.
– Hjelpen han fikk fra Norge var avgjørende. Under asylintervjuet forklarte vi hvor ille situasjonen i Afghanistan er nå, forteller advokaten på telefon fra Athen.
Så fulgte en lang periode med midlertidig opphold. Da Enayatullah i høst ble kalt tilbake til asylkontoret, fryktet han at et avslag ventet.
– En dame satt og kikket inn i PC-skjermen. Så hentet hun noe til meg.
Enayatullah hadde fått asyl. Beviset ser ut som et vanlig pass. Men det er det ikke, påpeker den greske advokaten.
– Dette er et reisedokument, det gir ham ikke samme rettigheter som mitt greske pass. Han får ikke sosialhjelp. Han må jobbe og klare seg selv, forklarer advokaten.
Enayatullah har funnet en jobb i byggebransjen. Som i Tyrkia er timene lange og betalingen lav.
– Men dette «passet» utgjør en stor forskjell: Det betyr at jeg får beholde lønnen min, og ikke trenger å frykte politiet, sier Enayatullah.
Oppholdet i Hellas gir ham rett til å reise til Norge på besøk, og den 15. desember dro han for å treffe Liv og støttespillerne i Kongsberg igjen.
Da flyet lander på Gardermoen, kjenner Enayatullah hjertet hamre.
– Det var mange timers forsinkelse og to mellomlandinger. Den eneste gangen jeg hadde tatt fly før, var da jeg ble tvangsutsendt. Da jeg kom ut av flyet fikk jeg en tekstmelding fra Liv. «Jeg venter på deg», sto det.
Noen dager senere arrangeres velkomstfesten ved Vestsiden skole i Kongsberg.
– Herregud så deilig at han klarte å komme seg hit. Flere ganger har jeg tenkt at det ville bli for vanskelig, forteller Hildegunn Tveiten, som var lærer på Enayatullahs første norskkurs.
Under festen setter hun seg sammen med tre av Enayatullahs gamle klassekamerater: Oliwia fra Polen, Olya fra Ukraina og Abdullahi fra Somalia.
De andre elevene i introduksjonsklassen reagerte kraftig da Enayatullah plutselig ble tvangsreturnert.
De arrangerte fakkeltog og skrev brev, og holdt kontakten med ham via læreren.
– Vi hadde mistet troen på at vi skulle sees igjen, sier Olya.
– Det føltes så urettferdig. Vi fikk bli igjen, ta utdannelse og skaffe oss jobb. Mens hans liv har stått på vent, legger Oliwia til.
Å treffe bestekompisen Abdullahi gjør sterkt inntrykk.
– Når jeg hører hva han har opplevd de siste årene, så skjønner jeg hvor heldig jeg er, sier Abdullahi.
Helst vil Enayatullah flytte tilbake til Norge. Men oppholdstillatelsen i Hellas gir ikke grunnlag for å søke om arbeidstillatelse her.
Alderstesten som sendte ham ut av Norge er siden blitt skrotet, etter å ha fått sterk kritikk.
Støttegruppen hadde egentlig som mål om å få Enayatullahs norske asylsøknad vurdert på nytt.
– Jeg tror ikke noen av oss orker tanken på å starte den prosessen på nytt, forklarer Letmolie.
Men det skal de ikke tenke på nå. Det er jul.
Og det er kake igjen.
