ØNSKER FORSONING: Den tidligere motstandsmannen og Stutthof-fangen Johan Solberg (97) sier han ikke hater enkeltpersoner. Men han hater nazismen. Foto: Gøran Bohlin, VG

Norsk Stutthof-fange (97) avgir vitnemål i rettssak mot tidligere SS-vakt (93)

VIKERSUND (VG) – Jeg ønsker ikke hevn, sier Johan Solberg (97). Med nød og neppe unnslapp han nazistenes utryddelsesleir Stutthof med livet i behold. Nå står en av hans tidligere fangevoktere tiltalt for medvirkning til 5230 drap.

I høst startet rettssaken mot den tidligere SS-vakten Bruno Dey i Hamburg i Tyskland. 93-åringen er tiltalt for medvirkning til at 5230 mennesker ble drept da han var SS-medlem og vakt i konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor dagens Gdansk i Polen under andre verdenskrig.

Dey er ikke tiltalt for konkrete drap, men påtalemyndigheten argumenterer med at han var et lite tannhjul i nazistenes utryddelsesmaskineri. Den unge SS-soldaten sto med gevær i vakttårnet og sørget for at ingen kunne flykte. Så mange som 80.000 av de 120.000 menneskene som ble deportert til Stutthof, døde.

Dey har selv uttalt at han husker enkelte drap.

«Jeg hørte noen ganger disse skrikene i det fjerne», har han fortalt om mordene i gasskamrene, hvor fangene skrek og kjempet for livet i opptil 30 minutter før de døde.

Tiltalte har ikke erkjent straffskyld. Hans forsvarer Stefan Waterkamp hevder at han ikke gikk frivillig inn i SS, men at han ble forflyttet fra Wehrmacht fordi han ikke var stridsdyktig.

– Jeg vil si det er synd på gutten, sier 97 år gamle Johan Solberg om den fire år yngre, tiltalte tyskeren.

– Han var militær, og måtte gjøre det han fikk ordre om – ellers hadde det ventet en kule på han også.

SKJULER ANSIKTET: 93 år gamle Bruno Dey er innhentet av fortiden som SS-vakt i konsentrasjonsleiren Stutthof. Her sammen med sin forsvarer Stefan Waterkamp. Foto: AXEL HEIMKEN / AFP

Må ikke glemme

97-åringen er blitt dårlig til beins, men er klar og skarp som få. Fangenummeret fra Stutthof husker han tydelig – både på tysk og polsk: 63069.

Mandag undertegnet den tidligere konsentrasjonsleirfangen en fullmakt som gjør Patrick Lundevall-Unger til hans bistandsadvokat.

– Dokumentene er oversendt domstolen i Hamburg, og vi venter på å få en dato for når vi skal møte i retten, forklarer advokat Lundevall- Unger.

Formelt sett vil de tiltre aktoratets påstand, men 97-åringen er klar på at han ikke er ute etter å hevne seg mot noen.

– Jeg hater nazismen, men jeg hater ingen enkeltmennesker. Jeg har aldri følt noe behov for hevn, sier Solberg.

Derimot er han opptatt av at historien ikke blir glemt, for at ikke noe slikt kan skje igjen. Han er svært bekymret over at høyreekstremismen er på fremmarsj igjen flere steder.

– De vil ha revansje, og vil bringe Europa ut i ny ulykke, mener den tidligere Stutthof-fangen.

Våre falne: Nordmennene som døde under andre verdenskrig

UNDERSKRIVER: Johan Solberg (97) signerer fullmakten som gjør at bistandsadvokat Patrick Lundevall-Unger kan representere ham i retten i Hamburg, med barna Gunnar Solberg og Ingrid Hellerud som vitner. Foto: Gøran Bohlin

Forsoning

Som den siste, norske gjenlevende fra Stutthof ønsker Solberg å ta del i rettssaken for å sette strek og bruke den som grunnlag for å formidle forsoningstanken, som han har snakket om med både norske og tyske skoleelever de siste tiårene.

Selv kommer 97-åringen ikke til å møte i retten i Hamburg på grunn av helsen, men han planlegger å la et av barna sine lese opp et vitnemål i retten.

Advokat Lundevall-Unger understreker at denne saken ikke handler om penger eller hevn.

– Ofre og etterkommere har reist inn fra hele verden for å samles i den rettssalen, bearbeide historien og fastslå det som fant sted. Rettssaken gir en moralsk oppreisning til dem som led, sier han.

les også

– Norske vakter jobbet i Hitlers konsentrasjonsleire

FANGE NR. 63069: På side 237 i fangeprotokollen fra konsentrasjonsleiren Stutthof finner vi Johan Solberg oppført blant de andre norske fangene han kom sammen med 13. august 1944. Foto: STUTTHOF MUSEUM

I leiren samtidig

Rettssaken går for en ungdomsdomstol fordi Dey startet å tjenestegjøre i Stutthof den 9. august 1944–19 dager før han fylte 18 år.

13. august samme år ankom den da 22 år gamle Johan Solberg fra Toten sammen med 44 menn og 18 kvinner fra Norge. De var politiske fanger, arrestert for ulike typer motstandsarbeid. Allerede et halvt år i forveien var mer enn 270 norske politifolk blitt sendt til Stutthof som følge av «Aktion Polarkreis» i desember 1943. Mens politifolkene var blitt plassert i en omskoleringsleir, ble Solberg og de andre sivile motstandsfolkene satt i hovedleiren–en dødsleir–sammen med blant annet jøder og sovjetiske krigsfanger.

Solberg var blitt arrestert av Gestapo under en opprulling av motstandsbevegelsen på Gjøvik våren 1944. Etter flere harde avhør, ble han sendt til Grini. 9. august var han blant fangene som ble ropt opp på kveldsappellen, og som skulle sendes til Tyskland. Fire dager senere sto han i Stutthof.

STEDFORTREDERE: Johan Solberg (97) kommer ikke til å delta i retten selv, men sender sønnen Gunnar, datteren Ingrid og bistandsadvokat Patrick Lundevall-Unger. Foto: Gøran Bohlin

Taus i 48 år

Det skulle gå nær et halvt århundre før han orket å snakke om det han hadde opplevd i Stutthof, som på slutten av krigen fungerte som en utryddelsesleir. I et intervju med sin svigersønn i Radio Modum i 1990, fortalte Johan Solberg at møtet med leiren var sjokkartet:

«Magre, uthungrede menn dro på en vogn med kister, som det stakk armer og bein ut av. De gikk mot et rødt murhus med en høy pipe. En søtaktig røyklukt lå over området. Vi skjønte snart at her ville det bli helt opp til oss selv om vi skulle ha sjanse til å overleve. Det ble sagt oss at den som kom inn gjennom leirporten, kom bare ut gjennom den pipa».

Sønnen Gunnar Solberg forteller at han først som voksen fikk vite at faren hadde sittet i konsentrasjonsleir. Da serien «Holocaust» ble vist på norsk fjernsyn på 1970-tallet, så far og sønn den sammen.

– Jeg spurte far om det virkelig var så ille, som vi hadde sett på TV. Da svarte han: «Nei, det var mye verre», erindrer sønnen.

SULT: Radmagre kvinner fotografert i Stutthof-leiren i 1941. Foto: Stutthof Museum

Gasskamre

Johan Solberg forteller at tilfeldigheter ville det til at de norske fangene ved ankomst til Stutthof møtte på en tysk offiser som tydeligvis hadde oppholdt seg en tid på Lillehammer, og hadde gode minner derfra. En av fangene var ung advokat fra Lillehammer, og kunne fortelle nytt fra byen.

Før offiseren gikk, ga han ordre om at nordmennene skulle beholde håret.

– Vi skjønte ikke da hva det betydde, men det skulle vise seg at ingen hadde lov til å slå en som hadde langt hår, forteller Johan Solberg.

Nordmennene fikk også lov til å motta pakker med nødhjelp, i motsetning til andre fangegrupper – som for eksempel jødene.

– Hver dag så vi hundre jødiske kvinner bli sendt til gasskamrene. Det var flere barn også, forteller 97-åringen.

les også

Han kjørte ned piggtrådgjerdet i Auschwitz med stridsvogn

Pluss content

UTRYDDELSE: Hauger med skotøy fra drepte fanger i Stutthof. Foto: Stutthof Museum

Dødsmarsj

I midten av januar 1945 begynte Solberg å høre dumpe drønn fra øst, og hver dag kunne de høre hvordan fronten rykket nærmere. 25. januar ble det bestemt at leiren skulle evakueres, og fangene ble sendt ut på det som senere skulle bli kjent som dødsmarsjen. Endeløse kolonner med utmagrede skjeletter slepte seg av sted.

Det var rundt 20 kuldegrader, og det brøt ut snøstorm. Av de 1300 fangene fra Solbergs blokk som hadde lagt ut på den 200 kilometer lange marsjen, var det bare rundt 650 som fortsatt var i live da de ble frigjort av sovjetiske soldater 10. mars 1945.

Bruno Dey fortsatte som SS-vakt i Stutthof helt til 26. april 1945, ifølge tiltalen VG har fått tilgang til.

les også

Han var Hitlers barnesoldat

Pluss content

MAGER: 23 år gamle Johan Solberg fotografert sammen med sin forlovede Walborg, tre uker etter hjemkomsten sommeren 1945. Foto: PRIVAT

Nær døden

Solberg var innom flere sykehus etter at de var frigitt, først i Polen. Han hadde satt seg som mål å komme hjem til sin fars 50-årsdag, som var 7. august, men han ble stoppet på siste legekontrollpost før reise til Norge, fordi han var for syk til reisen. Han ble i stedet sendt til sykehus i Lübeck. Da var han døden nær, men livet hans ble reddet. Han kom hjem akkurat på farens fødselsdag.

– Jeg mistet 30 kilo i løpet av fangenskapet, forteller 97-åringen, som etter hjemkomsten var syk i over et år.

– Du var veldig heldig som kom hjem til en stor familie, og hadde en forlovede som forsto og hjalp, sier Johan Solbergs datter Ingrid Hellerud.

– Mor hjalp ham gjennom det hele. Vi hadde noen fantastiske foreldre, understreker datteren.

Men mange av de hjemvendte fangene og deres familier led av senvirkningene i årene etter krigen.

HELDIG: Johan Solberg (97) kom bedre ut av det etter krigen enn mange andre tidligere fanger. Foto: Gøran Bohlin, VG

Påkjenning for alle

I slutten av oktober gikk advokat Patrick Lundevall-Unger ut i VG og etterlyste barn og barnebarn av tidligere fanger i konsentrasjonsleiren Stutthof, med tanke på å bistå dem i den pågående rettssaken.

– Dette er den siste nazi-prosessen som kommer til å gå for en tysk domstol, og det er den siste muligheten de etterlatte etter de norske fangene har til å få rettferdighet for hva deres fedre og bestefedre ble utsatt for, uttalte Lundevall-Unger til VG i oktober.

Pårørende til flere titalls Stutthof-fanger har kontaktet den norsk-tyske advokaten, som har holdt en løpende dialog med påtalemyndigheten i Tyskland. Den tyske statsadvokaten har nå imidlertid besluttet at kun direkte involverte – altså overlevende fra konsentrasjonsleiren – får adgang til å delta som part i den pågående rettssaken.

– Aktor har overfor meg begrunnet denne avgjørelsen med at det ville blitt en altfor stor og omfattende rettssak, i tillegg til at man ønsker å ta hensyn til den tiltaltes alder, og den fysiske og psykiske påkjenningen det medfører, forklarer Lundevall-Unger.

ENGASJERT: Bistandsadvokat Patrick Lundevall-Unger forteller at hans egen bestefar ble drept i en av nazistenes konsentrasjonsleire under krigen. Foto: Gøran Bohlin

«I konsentrasjonsleirens skygge»

Mange pårørende uttrykker at de er dypt rørt over at den norsk-tyske advokaten vil prøve å fremme de norske fangenes sak i Stutthof-prosessen. Et av barna til en tidligere fange skriver at «vi barna har alle vokst opp i konsentrasjonsleirens skygge».

– Vår far var fange i Stutthof til krigens slutt. Han var dypt traumatisert da han kom tilbake fra konsentrasjonsleiren, og jeg vil si at han egentlig aldri kom seg psykisk ut derfra, skriver vedkommende.

– Det var ingen hjelp for pappa da han kom hjem, og liten forståelse. Han som før krigen nesten ikke rørte alkohol, utviklet etter krigen et usunt forhold til alkohol – sa det var nerveberoligende. Men han ble etter hvert alkoholiker – en direkte konsekvens av marerittet i Stutthof, skriver barnet til en av de norske Stutthof-fangene.

Stutthof-prosessen skulle i utgangspunktet vært avsluttet før jul. Tidligere denne måneden ble det imidlertid bestemt at antallet rettsdager dobles, på grunn av at rettssaken er blitt mer tidkrevende enn planlagt.

Statsadvokaten i Hamburg har foreløpig ikke svart på VGs spørsmål om når nordmannens representanter skal få tale til retten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder