TØFFE TAK: Tolon Stoigpeevo har spist over 40 piller om dagen i nesten to år.Det sliter ham ut både fysisk og psykisk. Olga Grigorjevna håper behandlingen snart gjør ham frisk. Foto: Sian O'Hara

Tuberkulosebefengt på ubestemt tid

BISJKEK (VG Nett) Tolon Stoigpeevo (54) er utstøtt fra samfunnet og kan så vidt stå oppreist på grunn av bivirkninger fra medisinene. Lyspunktet i livet er at han har en jobb.

ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL

Av Sian O'Hara

Den tidligere heroinisten og fengselsfuglen med multiresistent tuberkulose (TB), Tolon Stoigpeevo, sitter med lutede skuldre og venter på pillene sine. Han er på Rans Pljos, et fondfinansiert og privat sosialsenter for narkomane og TB-pasienter i Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan. Her får han utdelt en ny porsjon TB-medisiner av Leger uten grenser (LUG), samt mat og klær av Rans Pljos.

- Disse medisinene gir meg synsforstyrrelser og leddsmerter. Det er vondt å gå og stå oppreist, klager han og viser nølende frem posen med tabletter.

Men husker på å legge til et takk og et skjelmskt flir i retning LUGs utsendte.

- Hvis du er flink og tar alle pillene dine, er du kanskje frisk om et halvt år, kvitrer Olga Grigorjevna Budko oppmuntrende. Hun er sosialarbeider ved Rans Pljos, og sjekker at Tolon følger rådene fra LUG.

LES OGSÅ: Heroin og overgrep gir tuberkulose-boom i Kirgisistan

Ville avslutte behandlingen

Den furete 54-åringen ser ut som han er 30 år eldre enn han virkelig er. Han ble smittet med vanlig TB i fengsel, men forsto ikke at han kunne dø av sykdommen. Med lett hjerte lot han være å følge opp behandlingen LUG gav ham i fengselet da han ble løslatt. Siden utviklet han multiresistent tuberkulose, som krever et mye hardere behandlingsregime.

Nå har han spist over 40 piller om dagen i snaut to år. Vanlige bivirkninger fra de sterke medisinene er depresjon, psykoser og kroppslige smerter. Olga Grigorjevna har måttet overtale Tolon flere ganger til å ikke gi opp og avslutte behandlingen.

- Av og til har jeg tenkt at tuberkulose er lettere å leve med enn disse bivirkningene, innrømmer han med en fårete mine. Vel vitende om at alle i rommet er uenige.

Nylig fikk han igjen innfallet å dra fra Bisjkek til en annen provins for å hente identitetspapirer hos en fjern slektning. I fengselet ble han fratatt sine gamle papirer. Men Olga Grigorjevna snakket ham ut av planene.

- Han ville nok ikke kommet tilbake med det første, og da ville han risikert å måtte starte behandlingen på nytt. Han er allerede multiresistent, og kanskje ville han utviklet en variant av TB som ikke er mulig å behandle, sier hun, og kaster et advarende blikk mot Tolon.

VIKTIG DOKUMENT: All kontakt med myndighetene i Kirgisistan forutsetter gyldige identitetspapirer. Foto: Sian O'Hara

To dollar for heroin

I likhet med mange andre TB-pasienter og tidligere fanger i Kirgisistan vil ikke familien ha kontakt med ham. Han har ikke sett datteren og barnebarna på fjorten år, og regner heller ikke med å få møte dem igjen. De vet ikke hvor han er eller om han lever, og Tolon tviler på at de er interessert. Han ser molefonken ut og blir ordknapp når familien blir samtaleemne.

- Jeg ser ikke så veldig lyst på fremtiden og resten av livet, sier Tolon lavt og stirrer ned i bordflaten. Men etter en tenkepause sier hans selv at han er «innmari glad» for å ha en jobb. Og for at han er fri fra heroinavhengigheten.

- I Kirgisistan koster en brukerdose to amerikanske dollar, skyter Ibrahim Lebuzov inn.

Han er daglig leder av Rans Pljos og ekspert på rusavvenning. Ifølge ham er klientgruppen hans i ukontrollert vekst i Kirgisistan. Simpelthen på grunn av økt tilgjengelighet på stoff som finner veien fra Afghanistan. Heroinistene blir yngre også, og den yngste Lebuzov har møtt var bare 13 år. Oftere og oftere støter han på kirgisiske barn som er tunge sprøytenarkomane.

- De begynner å røyke heroinet. Siden går de over til sprøyter. Det er vanskelig, nesten umulig å integrere dem tilbake i samfunnet igjen. Familien slår hendene av dem for godt, uansett hvor mye barna trenger dem. Skammen blir for stor, forklarer han.

Kirgisistan er ett av verdens fattigste land, og mangler fungerende systemer for å fange opp dem som faller utenfor. Det sosiale sikkerhetsnettet for den enkelte står og faller på familien. Ifølge Lebuzov er man ikke verdt noe uten en familie.

- I tillegg snakker vi førsteklasses heroin, som er vanskelig å motstå for avhengige. Den er ikke skitten som den dere har i Europa. Heroinet man får kjøpt her kommer direkte fra Afghanistan, og har ikke vært innom en mengde laboratorier på veien, sier Lebuzov.

(Saken fortsetter under bildet...)

VANSTYRT HELSEVESEN: Legene i Kirgisistan krever ofte bestikkelser for å skrive ut livsnødvendige medisiner. Leger uten grenser jobber på spreng for å stoppe utbredelsen av multiresistent tuberkulose. Foto: Sian O'Hara


Arbeid byttet ut med heroin

Tolon begynte med heroin i fengselet, og første opphold bak murene smakte han på da han var 14 år gammel. Før han skulle avsluttet grunnskolen. Etter det har fengselsoppholdene ballet på seg, og han husker ikke hvor mange ganger han er domfelt. Fengsel er blitt en selvfølgelig del av livet. Han ser ingen grunn til å bruke dramatiske vendinger til tross for at kirgisiske fengsler er beskrevet som sanne mareritt av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.

- Fengsel er fengsel. Det er ikke noe å gjøre der, bortsett fra å misbruke heroin. I gamle dager, da Sovjetunionen var intakt, måtte vi arbeide, forteller han.

- Det var hardt, særlig når man er liten og for svak for tungt arbeid tilpasset voksne, sier han stille. Men han er usikker på hva som er verst av sovjetanstaltenes tidligere brutale tvangsarbeid og det omfattende heroinmisbruket som nå fyller hverdagen bak murene.

Rans Pljos har hjulpet ham med å skaffe jobb på en byggeplass. Selv om bivirkningene til tider gjør det fysisk slitsomme arbeidet nesten uutholdelig, bedyrer han at han er beredt til å tåle hva som helst for å beholde jobben.

- Jeg kan ingenting og sluttet på skolen altfor tidlig. Jeg har ingen utdannelse, og jeg er for gammel til å begynne på noe nytt. Derfor må jeg gripe den ene sjansen jeg har fått, sier han.

Avvist av legen

Tolon anser seg selv som heldig, tross omstendighetene. Tuberkulosepasienter er ikke garantert behandling i Kirgisistan, selv om legebehandling offisielt er gratis og tilgjengelig for alle. Leger er underbetalte, ikke sjelden korrupte og krever ofte bestikkelser for å skrive ut livsnødvendige medisiner. LUG har på sin side ikke kapasitet til å erstatte det nasjonale helsevesenet. De har satt inn innsatsen der den trengs mest, i fengslene, for å stagge utbredelsen av multiresistent TB. Den livstruende sykdommen er blitt en trussel mot folkehelsen i hele Sentral-Asia.

- Jeg ble avvist av legen i det statlige helsevesenet da jeg ble syk igjen etter løslatelsen. Han hevdet at han ikke hadde mulighet til å behandle meg fordi jeg ikke har fast adresse. Men man får ikke leie bosted uten papirer, forteller Tolon, som nå holder til på et av Rans Pljos' hospitser. Han får likevel ikke registrert hospitset som fast adresse, og det umuliggjør også prosessen med å få utstedt nye dokumenter.

Stemplet som syk

I Kirgisistan er identitetsdokumenter helt essensielt for å kunne utrette noe. All kontakt med myndighetsinstanser og -personer på samtlige nivåer innledes forutsetter gyldige identitetspapirer. Politiet er dessuten representert på annethvert gatehjørne i Bisjkek. De stopper folk vilkårlig, og arresterer med glede alt papirløst som har mot nok til å bevege på seg.

- Ved løslatelse får man utlevert et slikt papir, sier han og holder opp et A4-dokument med passfoto og håndskrevne personopplysninger. Det er utstedt av fengselet og stempelet deres viser alle hvor Tolon har vært. Øverst har noen stemplet med store bokstaver: «Lider av tuberkulose».

- Ingen vil ha noe med meg å gjøre når de ser stempelet. Folk blir redde, og de fleste arbeidsgivere vil ikke ha en antatt dødelig smittekilde hos seg, sier han. Tolon har lite håp om å bli akseptert av storsamfunnet.

- Folk som vet at du er syk eller har vært i fengsel, går i bue rundt deg. De forakter deg åpenlyst, mumler Tolon uten å løfte blikket. Han holder seg mest med venner fra fengselsoppholdene. De er i samme situasjon.

Selv om han ikke lenger er smittsom får han likevel ikke nye papirer. Heller ikke når han blir frisk kan han regne med å få utstedt et TB-stempelløst papir.

- Jeg må hente det gamle papiret hos slektningen min. Det er utstedt før jeg fikk tuberkulose. Hvis ikke jeg finner det kommer jeg til å være offisiell tuberkulosepasient resten av livet, selv om jeg blir frisk, sier han.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder