LIVSVERK: Bildet til venstre heter «The Fantasy», Alan Bean har tenkt seg hvordan det ville vært hvis alle tre på Apollo 12 hadde fått oppleve å stå på månens overflate. Foto: Thomas Nilsson

Han som aldri slapp taket i månen

HOUSTON (VG) Lørdag kveld i Houston, Texas. En enorm millionby grunnlagt på olje og romfart.

Gjennom panoramavinduene på hotellvinduet stirrer jeg opp på månen. Den henger stor og lysegul på nattehimmelen, over det paddeflate sør-Texas.

En gang gikk mennesket der oppe. Da Neil Armstrong 21. juli 1969 satte venstrebenet ned på månens overflate – et lite steg for mennesket, et stort skritt for menneskeheten - trodde hele jorden at en ny æra var begynt.

I stedet varte eventyret bare tre år. Månereiser ble ikke dagligdags. Siste gang vi var der, var i 1972. Ingen tør si når vi kommer tilbake.

Månefarerne ble ikke pionerer for en ny tid, de forble en liten, eksklusiv gruppe. Kun tolv menn har vært der oppe på månen.

I morgen skal jeg møte én av dem.

Denne saken ble publisert i VG Helg første gang 10. november 2007.

MÅNEMANN: Alan LaVern Bean ble det fjerde mennesket på månen, 19. november 1969. Foto: NASA

Viet seg til kunsten

Søndag morgen. Alan Bean (75) peker på det store maleriet av Neil Armstrong mens han forklarer ivrig.

– Her ser du tydelig at jeg har lagt på mer varme i fargene, mer glød, til forskjell fra de tidlige maleriene.

Han går hastig videre til neste bilde, av Buzz Aldrin, forklarer detaljer og nyanser i fargemetningen. Før han brått snur seg rundt, ser meg inn i øynene, og spør direkte:

– Så hva synes du?

Jeg blir svar skyldig. I motsetning til Alan Bean har jeg aldri vært på månen. Jeg mumler noe utydelig.

Så svinger Alan Bean videre, og forklarer detaljene og ideene bak neste maleri.

Fire måneder etter Neil Armstrong landet Apollo 12 med kaptein Pete Conrad og Alan Bean i Stormenes Hav på månen.

De var det tredje og fjerde mennesket som satte sine ben på månen – og det første mannskapet som fikk to månevandringer.

Etter at Apollo-programmet var avsluttet, var Alan Bean kaptein på den andre ferden til den amerikanske romstasjonen Skylab, i 1973, og satte verdensrekord med 59 dagers opphold i rommet.

I 1981 tok han farvel med NASA, og gikk rett over i en helt annen yrkeskarriere: han ble kunstmaler på heltid.

Siden den gang har han bare malt. Motivet er det samme hver gang. Månen - med eller uten mennesker. Det halvannet døgnet han opplevde på månen, har fylt resten av livet hans.

TENKEPAUSE: Hans store kunstneriske inspirasjonskilde er den franske maleren Claude Monet. Allerede under jagerflyutdanningen tok Alan Bean kveldskurs i maling. Foto: Thomas Nilsson

Gjenskaper månen

Han sitter i en blå stol midt på gulvet og studerer to malerier på avstand.
– En kunstners viktigste hjelpemiddel er stolen, fastslår Alan Bean, og legger til:

– Å male er hardt arbeid, en kamp. Det er ikke som å se på TV.

Bildene hans er svært ettertraktet, oljemaleriene går for millionsummer.

Hele stuen er dekket av staffelier, malerier og oppheng.

På spisebordet står en minikopi av månelandingsfartøyet. To modeller av astronauter står ved siden av. Med en kraftig spotlight kan Alan Bean illudere sollys på månens overflate. Med ingeniørens nøyaktighet måler han opp vinkler på lyset og regner ut lengden på skygger.

Så gjenskaper han i sin egen stue det som skjedde i 1969.

– Dere hadde ikke mye tid til refleksjon de timene dere var på månen?

– Vi hadde ingen tid! Når jeg tenker tilbake på det nå, så ser jeg at vi bare løp fra det ene stedet til det andre.

– Dessuten, kunst tenkte vi i alle fall aldri på de timene vi var der. Det viktigste var å overleve. Husk, dette var bare den andre månelandingen.

BYGGER SCENER: Med små modeller av romfarere og en riktig proporsjonert modell av månelandingsfartøyet, gjenskaper Alan Bean situasjoner han vil male. Foto: Thomas Nilsson

Unik kunnskap

Astronautene fra USAs tidligere romprogrammer var av en spesiell støpning. Alle var kampflyvere, de fleste hadde vært testflyvere i forsvaret, et yrke med skremmende høye dødstall. I tillegg hadde de høyere utdanning, mange med doktorgrader.

Er det noe de har hatet i årene etterpå, så er det spørsmålet alle stiller, «Hvordan var det egentlig å være på månen?».

Hva svarer man på et slikt spørsmål?

Det var derfor Alan Bean ble kunstmaler.

– Jeg elsket å være astronaut, men jeg forlot jobben for å gjøre noe som ingen andre enn jeg kan. Jeg hadde vært steder og sett ting som få andre har sett.

Et av Alan Beans favorittmalerier er det han døpte «That's How It Felt to Be on the Moon».

Allerede som ung hadde han tatt kveldskurs i maling. I bane rundt månen lovte han seg selv at resten av livet skulle han gjøre akkurat hva han måtte ha lyst til.

MERKET AV MÅNEN: Med avtrykk av månestøvlene sine, og merker etter redskaper han brukte på månen, setter Alan Bean preg på bildene sine. Foto: Thomas Nilsson

Tok med seg månen i kunsten

I dag er astronautene som fikk oppleve månen celebriteter i USA. Autografene selges for høye beløp, de inviteres til premierer og markeringer.

Felles for dem er at alle fikk de resten av sine liv sterkt påvirket av besøket på månen.

Noen fikk høye posisjoner i næringslivet, andre fant Gud, mens andre igjen fikk problemer med nerver og droger.

Flere har innrømmet at det er vanskelig å finne noe i livet som overgår det å ha vært på månen.

Etter sine to romferder fant Alan Bean glede i så prosaiske ting som å gå til nærmeste kjøpesenter, ta seg en kaffe, og bare sitte og betrakte andre mennesker.

På veggen, innrammet, henger fire tøymerker fra romdrakten hans. Alle er klippet i stykker i varierende grad.

– Det er mange år siden jeg satt og så på merkene mine, de var så grå og skitne. Så slo det meg plutselig - jamen, det er jo månestøv!

Dermed fikk Alan Bean – eller Beano, som kollegene kalte ham – ideen om å la en liten del av månen være i maleriene hans.

I hvert eneste bilde er det en bitte liten flik av et draktmerke som faktisk har vært på månen.

Men Beano legger enda mer tekstur i bildene. Alle bilder inneholder et skoavtrykk.

– De virkelige månestøvlene måtte vi legge igjen på månen for å få plass til steinprøvene vi tok med tilbake. Men jeg fikk støpt disse bronseformene av reserveskoene mine, sier Bean og peker bort i et hjørne.

KUNSTNER PÅ HELTID: Alan Bean viet resten av livet sitt til kunsten. Maleriene går for millionbeløp. Foto: Thomas Nilsson

En bitte liten del av månen

Deretter lager han små sirkler ved hjelp av et rør som ble brukt på månen til å ta prøver av støv og sand.

Endelig lager Beano riper i maleriene ved hjelp av hammeren som han brukte på månen. Hammeren tilhører Smithsonian Air and Space Museum i Washington, men kunstneren Bean har fått tillatelse til å ha den hjemme så lenge han maler.

– Kom her, sier 75-åringen, tasser inn på kjøkkenet, og drar ut en skuff. Der ligger aluminiumshammeren han brukte de to dagene i november 1969.

– Vær så god, sier Alan Bean og legger den i hånden min. Så der står jeg altså - og holder rundt en hammer som har banket løs stein på månens overflate.

Den er forunderlig lett, men i en sjettedels tyngdekraft av jordens trenger du heller ikke så kraftig redskap.

Jeg ser på fingrene mine, jeg er blitt møkkete på fingertuppene. Det kan da ikke være...? Etter så mange år? Månestøv?

Fornuften sier nei, men i barnslig fryd velger jeg å la tvilen komme meg til gode. Det er nesten som å holde en liten del av månen.

Vennskapet

Alan Bean kunne vært rik hvis han ville. Sagt på en annen måte: trolig er han ganske velstående, men han viser det ikke.

Noen av astronautkollegene hans har egne fly, og bor på imponerende adresser. Alan Bean bor sammen med kona Leslie i et rekkehus i Houston, og bilen hans er så gammel at den må taues til verksted samme morgen som vi besøker ham.

Alan Bean er rett og slett uinteressert i luksus og status. Det er bildene hans som opptar ham.

Mannskapet på Apollo 12 var kjent som «the happy crew». Ingen andre av Apollo-mannskapene hadde slik god kjemi som de tre, kapteinen Pete Conrad, Alan Bean, som aldri hadde vært i rommet før, og tredjemann Dick Gordon, som ble igjen i kommandoseksjonen og kretset rundt månen mens kameratene landet på månens overflate.

Ferden startet dramatisk. Kort tid etter oppskytingen ble raketten truffet av lynet to ganger. All strøm til instrumentene forsvant.

En ung NASA-ingeniør i Houston var den eneste som hadde mistanke om hva den elektriske feilen skyldtes. Og Alan Bean var den eneste i romskipet som visste hvilken bryter som kunne bringe strømmen tilbake. Apollo 12-ferden var reddet.

«THE HAPPY CREW»: Astronautene på Apollo 12 ble nære venner livet ut. Fra venstre Pete Conrad, Dick Gordon og Alan Bean. Foto: NASA

Grubler fremdeles

På Beans skrivebord står et fotografi i glass og ramme. Det er kapteinen og bestevennen Pete Conrad, som døde i en motorsykkelulykke i 1999.

– Pete var et flott menneske. Jeg tenker på ham hver eneste dag, og jeg savner ham fortsatt like mye, sier Alan Bean.

Selv om han har sagt fra på forhånd at han ikke svarer på «hvordan var det egentlig»-spørsmål, så kan jeg ikke dy meg i det vi skal si farvel.

– Alan, hender det noen ganger om kvelden, etter at det er blitt mørkt, at du går ut i hagen, ser opp på månen...

– ... og tenker «Der var jeg?». Ja visst!

– Men den virker fjernere nå. Jeg gikk ut og så på månen den gangen, også, mens raketten ble bygget. Vi sto der, så opp, og tenkte at snart vil vi være der. Den gang virket månen så stor, så nær.

Alan Bean smiler mildt.

– Det er fremdeles rart å tenke på at vi faktisk klarte det. Det var så langt unna, det var ingen enkel jobb å sende mennesker dit, men vi kom dit. Og ærlig talt tror jeg det blir lenge før noen drar dit igjen.

DYPT SAVNET: Pete Conrad var ikke bare Alan Beans kommandør på Apollo 12, han var også en personlig venn. Conrad døde i en motorsykkelulykke i 1999, men hadde evig plass på Beans skrivebord. Foto: Thomas Nilsson

Sent på kvelden, samme dag, er det jeg som går ut i mørket og stirrer opp på månen. Ved ekvator, litt vest for midten, ligger Stormenes Hav.

Der gikk altså Alan Bean rundt for 38 år siden. I sannhet en forunderlig tanke.

I alle år har det vært et kjent munnhell at NASA burde sendt en kunstner til månen. Ikke bare tause machomenn, men en som også kunne forsøkt å formidle følelsen av hvordan det virkelig var å være på en annen klode.

Det er da det går opp for meg: Jamen, det var jo det de gjorde. NASA sendte faktisk en kunstner til månen.

De visste det bare ikke selv.

Alan LaVern Bean døde 26. mai 2018, 86 år gammel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder