TETT PÅ HISTORIEN: Charlie Duke (til venstre) og BruceMcCandless var de eneste to på jorden som snakket med Neil Armstrong og Buzz Aldrin da de landet på månen og noen timer senere tok de første skrittene. Foto: Fredrik Solstad

Månelandingen - sett innenfra

BIRMINGHAM (VG) Pulsen var høy da det første mennesket satte sin fot på månen. Den var ikke mindre i kontrollsenteret i Houston.

Ingen på jorden var tettere på dramaet under månelandingen enn Charlie Duke og Bruce McCandless. De var de eneste som snakket direkte med Neil Armstrong og Buzz Aldrin under  det som var «Et lite skritt for mennesket – et stort steg for menneskeheten», 20. juli 1969.

– På forhånd hadde vi astronautene stor tro på at det skulle gå bra. I dag ville jeg nok vært mer bekymret, sier Bruce McCandless.

Den historiske julidagen for i 1969 satt han og hans jevnaldrende kollega Charlie Duke i romfartssenteret i Houston og delte jobben som CapCom (Capsule Communicator). Kun én person på jorden skulle kommunisere med månefarerne, og den personen måtte selv være astronaut.

VG møtte i 2009, før 40-årsjubileet, de to pensjonerte astronautene som satt så tett på månelandingen. Bruce Mc Candless døde i 2017, mens Charlie Duke (i dag 83) fremdeles er i full vigør. Her er deres egne minner om den historiske hendelsen.

Denne saken stod første gang på trykk i VG Helg i 2009.

MEKTIG SKUE: Saturn V-rakettene som ble brukt under alle måneferdene var 110 meter høye, samme høyde som en 36-etasjers bygning. Foto: NASA

Ukjent alarm

Mer enn en million mennesker hadde stått tett i tett langs alle strender og veier og parker da Apollo 11 ble skutt opp fra Kennedy Space Center i Florida om morgenen 16. juli 1969. Det var et knapt halvår igjen av tidsfristen avdøde president John F. Kennedy satte i 1961, da han fastslo at USA skulle sende mennesker til månen «innen utgangen av dette tiåret».

Så gikk alarmen – åtte minutter før landing.

Neil Armstrongs stemme skar gjennom lufta: «Program alarm!». Selv om stemmen var like rolig som alltid, skvatt folk til av ordene. Like etter tilføyde Buzz Aldrin tallkoden «1202!».

– Jeg var lamslått. Jeg tenkte med en gang at nå er vi i alvorlig trøbbel. Problemet var at jeg ante ikke hva alarmen betød, og det gjorde ingen andre heller, forteller Charlie.

Det ble hektisk aktivitet i kontrollsenteret.

VIKTIG JOBB: Charlie Duke var den eneste på jorden som fikk snakke med mannskapet på Apollo 11 under månelandingen. Neil Armstrong hadde selv bedt ham ta jobben. Foto: NASA

– Vi hadde så liten datakapasitet. Mobilen min i dag inneholder 65 ganger så mye datakraft som vi hadde ombord i Apollo, sier astronauten, og legger en enkel klapptelefon på bordet.

– Det fantes ingen dataskjerm, i stedet kom det opp tallkombinasjoner i tre linjer, i tillegg til en serie verb og substantiver. Du måtte selv huske hva de betød.

Fra verdensrommet kom Neil Armstrongs stemme, litt mer bestemt nå: «Gi oss en forklaring på alarmen».

– Ikke en gang vår største ekspert på månelandingsfartøyet visste svaret. Han fikk hjelp av en av ekspertene på bakrommet. 1202 betød at computeren var overarbeidet, men at den trolig ennå ikke var i ferd med å bryte sammen. Vi fikk «Go!» fra bakrommet, og jeg varslet Neil og Buzz om at «We're Go on that alarm».

OMSTRIDT ANDREMANN: Buzz Aldrin var en dyktig astronaut, men hadde vanskelig for å akseptere at Neil Armstrong skulle være førstemann på månens overflate. Foto: NASA

Ingen ante hva som var galt

Fire minutter senere kom en ny alarmerende melding fra Buzz Aldrin: «Programalarm – tolv-null-en».

Alarmen var alvorligere enn sist, men svaret var fremdeles «Go».

Straks etter fikk de kloke hodene en ny bekymring.

– Vi så at «The Eagle» beveget seg vekk fra det avtalte landingsstedet. Neil og Buzz bare fløy videre, men vi forstod ikke hvorfor. Dette hadde de aldri gjort på trening. Og enda verre: de brukte langt mer drivstoff enn de skulle, forteller Charlie Duke.

Neil Armstrong hadde oppdaget at landingsstedet i Sea of Tranquility – Stillhetens Hav, var altfor røft til at han kunne lande. Derfor fløy Ørnen sidelengs mens den stadig tapte høyde, samtidig som Armstrong speidet etter et mulig landingssted.

– Vi ante ikke hva som skjedde, vi bare fulgte med på instrumentene. Jeg ga beskjed om at det kun var drivstoff til 60 sekunders flyvning. Kontrollsenteret i Houston er aldri stille, men i det øyeblikket var det ganske taust, minnes Charlie Duke.

BLE PREST: Charlie Duke fikk en kraftig nedtur etter årene som astronaut, før han ble prest i sin egen menighet i Texas. Foto: SCANPIX

Sekundene fløy. Duke måtte gi en ny, dramatisk beskjed: «30 seconds!».

I ti år hadde USA jobbet frem mot dette øyeblikket. 400 000 mennesker hadde vært sysselsatt i romprosjektet. Nå var det i ferd med å ende galt. Folk holdt pusten. Noen ba.

Ombord i Ørnen hadde Neil Armstrong buksert månelandingsfartøyet over et bredt krater, og fått øye på et bittelite område som så flatt ut. Nå var de sju meter over bakken – for lavt til å kunne avbryte. Men Armstrong så støvet som virvlet opp utenfor vinduene, og skjønte hvor nær han var.

Så kom de forløsende ordene fra månen, 400 000 kilometer unna: «Houston, Tranquility Base here. The Eagle has landed.» ­Kontrollsenteret brøt ut i jubel.

– Jeg skulle svare Neil, men var så eksaltert at jeg klarte ikke uttale navnet riktig. Jeg begynte å si «Twank...» og måtte korrigere meg selv, «...I mean, Tranquility. Roger, we copy you on the ground».

Charlie Duke fortsatte: «Dere fikk en gjeng karer til å bli nesten blå i trynet. Nå kan vi puste igjen. Mange takk.»

Knappest mulig margin

600 millioner mennesker hadde fulgt månelandingen direkte på TV. Over hele verden satt mennesker og gråt foran skjermene.

I ettertid viste det seg at det var 16-18 sekunders drivstoff igjen på tankene.

Charlie Duke og de andre karene var ferdig med sitt skift, og dro ut for å ta en øl og roe nervene. Bruce McCandless som skulle være CapCom når det første mennesket satte sin fot på månen, dro hjem for å spise. Det var ennå mange timer til de to astronautene skulle ut og gå. Først skulle de ha noen timers søvn.

Men Neil Armstrong og Buzz Aldrin hadde andre planer. Kanskje var det naivt å tro at de to første menneskene på månen skulle starte oppholdet med å sove. Astronautene ba om tillatelse til å gå ut før de sov, og NASA-ledelsen gjorde kjapt om på planene.

TÅLMODIG: Bruce McCandless måtte vente lenge på å komme ut i verdensrommet, men fikk til slutt to turer med romfergen. Foto: FREDRIK SOLSTAD, VG

– Jeg bodde bare ti minutter unna. I det jeg svinger inn oppkjørselen kommer kona løpende ut og roper til meg «De skal ut og gå nå! Du må dra tilbake!», forteller Bruce McCandless.

– Jeg hev meg rundt og kjørte tilbake. Nå var månen kommet opp. Jeg kikket opp på den og tenkte at «Der er vennene mine, jeg kan ikke se dem, men snart skal jeg snakke med dem». Det var en slik forunderlig følelse. Det hang rett og slett ikke sammen. Heldigvis rakk jeg frem, og fikk summet meg. Jeg mistet bare et par minutter, men det er rart å tenke på, jeg kunne faktisk gått glipp av hele greia...

De to astronautene brukte nesten tre timer på å gjøre seg klar til den historiske månevandringen. Ingen ante hva de ville møte. Det var blitt 21. juli 1969.

Et lite steg

NASA hadde vært gjennom en lang prosess for å avgjøre hvem som først skulle sette sin fot på månens overflate, og valget falt på Neil Armstrong, noe Buzz Aldrin hadde store problemer med å takle.

Baklengs krabbet Neil Armstrong ut den trange åpningen, og ned stigen som hadde foldet seg ut. På jorden kunne Bruce McCandless og 600 millioner TV-seere følge de spøkelsesaktige, svart/hvitt-bildene fra kameraet på et av støttebena.

38-årige Neil Armstrong slapp seg prøvende ned fra det siste trinnet, og ned på støtten under det ene benet. Så heiste han seg raskt opp igjen for å sjekke at det lot seg gjøre. Deretter kom det historiske øyeblikket – «Et lite steg for mennesket – et stort skritt for menneskeheten».

– Jeg hadde spurt Neil mange ganger hva han kom til å si, men han svarte alltid bare at «Jeg er bare en testflyver, jeg tenker ikke på slikt». Men det var tydelig at han likevel hadde tenkt grundig gjennom det, sier Bruce McCandless.

KARANTENE: Av frykt for at astronautene skulle bringe med seg farlige bakterier fra verdensrommet, ble de plassert i karantene etter hjemkomsten. Her hilser de på president Nixon. Foto: NASA

Neil Armstrongs første oppgave var å skuffe opp støv og sand i en liten pose. NASA ville sikre prøver av månen i tilfelle månevandringen brått måtte avbrytes.

Et kvarter senere var det klart for nummer to. Det aller første Buzz Aldrin gjorde på månens overflate, ifølge ham selv, var noe så vidt lite poetisk som å urinere i drakten sin. Men det var det ingen av TV-seerne som fikk med seg.

De to månemennene gikk i gang med å utplassere instrumenter og gjennomføre forsøk. Det fantes ikke et ledig sekund for dem til å ta inntrykkene innover seg.

– Så fikk vi den største overraskelsen. President Nixon ringte, og ville snakke med astronautene! Ingen hadde forutsett noe slikt. Vi hadde et uhyre trangt program, jeg måtte mase på Neil og Buzz, og det siste vi ville var å forstyrre dem i arbeidet, minnes Bruce og ler.

Konstant i høyspenn

NASA-ledelsen klarte å utsette presidentens samtale en time, noe Nixon mislikte sterkt. Astronautene fikk tildelt et kvarter ekstra på måneoverflaten, og så var det første månebesøket over.

– Det var høyspenning hele tiden. Da Neil og Buzz var vel inne kunne vi slapp litt av, men ikke mye. De to mest dramatiske øyeblikkene under hele Apollo 11-ferden var nedstigningen og oppskytningen fra månen. Vi hadde bare en sjanse. Det var først da månelandingsfartøyet koblet seg sammen med Michael Collins i kommandoseksjonen som hadde gått i bane rundt månen, at vi kunne slappe av. Da visste vi at det ville gå bra, sier Bruce McCandless.

Charlie Duke skulle selv få oppleve månen på nært hold. 20. april 1972 ble han det tiende mennesket som satte sin fot på månens overflate.

– Buzz Aldrins utsagn «Magnificent desolation» – Storslagen ensomhet – er en perfekt beskrivelse. Det var det mest ørkenaktige jeg noen sinne har sett, men samtidig hadde det en surrealistisk skjønnhet. For meg var månen et veldig vakkert sted, sier Charlie Duke.

– På en merkelig måte følte vi oss hjemme. Det var et røft terreng, med bakker og åser og fjell, og utrolig øde. Jeg kan ikke si at det var så vakkert at jeg ble lamslått, jeg vil heller si at jeg følte ærefrykt og inspirasjon.

– Var du aldri redd?

– Bare da jeg falt i månedrakten min. Vi var ferdige med jobbingen, og jeg var så glad at jeg tok noen hopp. Tyngdekraften er bare en sjettedel av jordens, så det er lett å hoppe. Men det er ikke enkelt å bevege seg i den stive månedrakten, og jeg falt på ryggen. Det var eneste gang jeg følte frykt på månen.

MÅNEMANN: Tre år etter Neil Armstrong kom også Charlie Duke til månen. Bare tolv mennesker har satt sin fot på månen, kun fire av dem lever i dag. Foto: NASA

Charlie Duke og John Young oppholdt seg nesten tre døgn på månen.

Mens Neil Armstrong og Buzz Aldrin bare fikk en månevandring på to og en halv time, fikk Duke og Young tre sjutimers turer på månens overflate, enten til fots eller i månebilen de hadde med seg.

Livet ble aldri som før

Reisen til månen endret livet for alle de tolv mennene som opplevde å sette bena sine der. For noen av dem ble hjemkomsten tøffere enn for andre.

Buzz Aldrin, som for alltid skulle huskes som nummer to, gikk inn i depresjon, alkohol- og pillemisbruk som skulle vare mange år.

Også for den tidligere gladgutten Charlie Duke ble landingen brutal. Han forlot NASA, gjorde suksess i næringslivet, men ekteskapet knaket, han hadde problemer med alkoholen og var en dårlig far.

Så møtte månevandreren Jesus.

– Det kom plutselig en fred over meg som jeg ikke hadde følt før, det var som jeg fikk en instruksjonsbok for livet fra Gud.

Mange mennesker ønsket å høre den tidligere astronauten snakke, og han ble raskt forstander i sin egen menighet.

– I dag ser jeg Guds hånd over universet. Universet er ikke tilfeldig, det kan ikke være det.

ENSOM FERD: DBldet av Bruce McCandless som svever alene i verdensrommet, er et av romfartshistoriens mest berømte fotografier. Foto: NASA

Bruce og uendeligheten

Også Bruce McCandless fikk skrive romfartshistorie.

Som deltager på romfergen Challenger i 1984 ble Bruce McCandless den første som testet ut Manned Maneuvering Unit (MMU), en slags rakettdrevet ryggsekk, som gjorde at astronauten kunne fly alene i rommet, helt uten sikring til romfergen.

Bildet av den lille astronauten svevende for seg selv i det store mørket, er et av romfartshistoriens mest kjente fotografier.

– Det var en ekstraordinær opplevelse, og absolutt positiv. Jeg var aldri redd, forteller den pensjonerte astronauten.

– I den høyden er alt rundt deg mørkt, bortsett fra den blå og hvite jordkloden. Du farer fram med en hastighet av 28 000 kilometer i timen, men siden det ikke er luftmotstand merker du ikke farten annet enn når du ser ned på jorden, forteller McCandless.

Egentlig hadde han tenkt å snu seg 180 grader, vekk fra jorden, og se ut i det totale mørket.

– Men jeg rakk det ikke, forteller han.

McCandless fløy mer enn ett hundre meter vekk fra romfergen. Hadde noe gått galt ville han svevet ut i uendeligheten.

Hverken før eller senere har noe menneske vært så alene i verdensrommet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder