De nektet å krige for Putin: «Jeg ble kvalm av tanken på å drepe i Russlands navn»

På få måneder ble alt forandret – kanskje for alltid. Her forteller tre russiske menn om flukten fra Vladimir Putins krigføring – og fortvilelsen som fulgte.

– Jeg var rask som et lyn.

Det var 21. september i fjor, og 34-åringen Ivan Talachev hadde akkurat fått svært dårlige nyheter.

– Det tok meg bare tre timer å bestemme meg. Jeg måtte dra, og det fort!

Vladimir Putin hadde akkurat iverksatt en storstilt mobiliseringmobiliseringMobilisering er en fullstendig oppsetning på krigsfot av et lands væpnede styrker. I september 2022 annonserte Putin "delvis mobilisering". for å sende tusenvis soldater til de blodige frontlinjene i Ukraina.

Et rykte spredte seg også rask blant Russlands unge: Grensene ville stenge.

Ivan pakket bare én sekk, tok farvel med kona Kristina og hunden Annie og dro fra hjemmet i Moskva.

– Jeg ble kvalm av tanken på å dø, eller verre, å drepe, i Russlands navn og i presidentens navn. Det er ikke dette patriotisme betyr, men Putin er uenig med meg, sier han til VG over telefon fra sitt nye hjem i Istanbul.

Ivan er bare én av mange titalls tusen unge menn som rømte Russland i september, da mobiliseringen ble iverksatt.

Nå, ett år etter fullskalainvasjonen, har VG snakket med russiske menn som rømte hjemlandet for å unngå å delta i en krig de var imot. Vi har spurt:

Finnes det noen vei tilbake for dem?

Flukten mot Norge

Ivan måtte tenke raskt.

De fleste internasjonale flyavganger fra Moskva var stanset. De billettene som fortsatt fantes, hadde blitt mangedoblet i pris.

Ivan satt seg på et fly mot Murmansk ved grensen til Finnmark. Han kjørte til grenseovergangen ved Storskog, som var overfylt av unge russere med samme mål: Å unngå militærtjeneste.

Ifølge Ivan skulle de til Tyrkia, Portugal, Nederland, Tyskland og andre europeiske land, via Norge.

Han fant et fly til Oslo fra Kirkenes, via Alta og Tromsø. Han hadde ikke kontanter, og hans russiske visakort fungerte ikke som følge av sanksjonene.

– Da jeg kom til Oslo så jeg meg rundt. Alt var så rent og koselig og folk smilte. Jeg tenkte: Dette er hvordan våre byer kunne føltes hvis det ikke var for noen gamle, krigshissige psykopater i vår regjering.

Dagen etter fløy Ivan til Istanbul, der han har bodd siden. I januar kom kona hans etter, med mange av ekteparets eiendeler.

– Jeg innser sakte, men sikkert, at vi trolig aldri kommer til å komme tilbake til Russland, sier han.

Maxim (28): Turte ikke gå tur med hunden

– Putin dreper russerne, han dreper selve Russland, men mest skammelig av alt – han dreper ukrainere. Han dreper så mange mennesker som ønsker å leve fritt.

Den 28 år gamle russiske Maxim og kona Elena (26) snakker med VG over telefon fra Georgias hovedstad Tbilisi.

– Jeg føler så mye sorg og så mye sinne. Denne smerten er i hodet mitt hele tiden, sier Maxim videre.

De to ønsker ikke sitt fulle navn og bilde på trykk, av frykt for sikkerheten til familien, som fortsatt er i Russland.

Da krigen brøt ut, var Maxim og Elena blant de mange russerne som tok til gatene i protest.

De var dypt fortvilet over angrepskrigen deres egen leder hadde startet.

Ekteparet hadde demonstrert mot Putin-regimet en rekke ganger tidligere, men de merket raskt at noe var annerledes denne gangen.

Konsekvensene for å demonstrere var mer alvorlige enn før: Brutal vold og lange fengselsdommer. De og vennene ble livredde.

Gjennom 2022 så de at alt ble mørkere, ifølge dem, i politikken, i samfunnsdebatten og blant folk ute i gatene.

Da Putin annonserte mobiliseringmobiliseringMobilisering er en fullstendig oppsetning på krigsfot av et lands væpnede styrker. I september 2022 annonserte Putin "delvis mobilisering". i slutten av september, ble ekteparet enda mer bekymret. Flere menn hadde blitt stoppet tilfeldig på gaten, slengt inn i biler og sendt til mobiliseringssentre.

Det helt hverdagslige, som å gå tur med hunden, ble farlig, ifølge ekteparet.

– Maxim var ute med hunden vår, og jeg ringte ham hvert femte minutt. Jeg fryktet at han skulle bli pågrepet og sendt til Ukraina. Til slutt ba jeg han bare bli hjemme, sier kona Elena.

Få dager etterpå var valget tatt: Maxim måtte komme seg ut av Russland så raskt som mulig, før grensene ble stengt.

– Mobilisering var galskap. Det var virkelig skremmende. Jeg pakket livet mitt ned i én bag. Jeg ville ikke dra fra Russland, men jeg måtte. Jeg kunne ikke bo der og jeg ville ikke delta i krigen.

Han tenker seg om, og fortsetter:

– Jeg vil leve i Russland, men ikke Putins Russland. Landets unge menn forsvinner fra gatene, mange kommer hjem døde.

Maxim tok tog fra Moskva til St. Petersburg. På flyplassen skjønte han at prisene var skutt i været. Han fløy til Tadsjikistan, så til Usbekistan, for så å finne en billett til Georgias hovedstad Tbilisi.

Kona Elena kom etter, nå i februar.

Nå forsøker de to å organisere sitt nye liv så godt som mulig. Maxim føler seg fortapt, mens Elena prøver å holde liv i fremtidsutsiktene.

– Vi hadde en plan for livet. Så startet krigen. Nå har jeg ingen planer, ingen håp, ingen drømmer. Jeg føler meg målløs, sier Maxim.

Elena bryter inn, hun vil få mannen til å tenke mer positivt.

– Nei, vi har planer! Vi må fokusere på de små stegene! Ting skal bli bedre her, sier hun.

– Jeg har bare mistet all selvtilliten, svarer han.

Timur (48): – Krigen er en skam

I juli i fjor sto menneskerettighetsadvokaten Timur Phillipov (43) på en flyplass i den russiske byen Sochi. Han var nervøs. Mange ble stoppet av den russiske sikkerhetstjenesten FSB og avhørt.

Derfor hadde Timur gjort alt han kunne for å se ut som en vanlig russisk turist som skulle til utlandet på ferie.

Timur hadde fått vite at FSB hadde lister med navn på advokater som ham, som de var ute etter.

– Jeg visste at det kun sto om tid før myndighetene kom etter meg.

I flere år hadde Timur jobbet for menneskerettighetsorganisasjoner, blant dem den fredsprisvinnende organisasjonen Memorial.

Han jobbet for rettighetene til russerne som ble rettsforfulgt for å ha demonstrert mot Putins regime, og for russerne som var torturert av landets politi.

– Det var ikke lett å forlate Russland. Jeg forlot livet mitt, min eiendom, og pakket en sekk med et minimum av det jeg trengte.

Timur ankom Norge, og søkte med en gang politisk asyl.

– Krigen i Ukraina er, selvfølgelig, en skam og kriminell handling. Det er ingen grunn for Russland å angripe Ukraina og drepe uskyldige sivile.

Timur er forferdet over situasjonen i dagens Russland.

– I Russland i dag er en et stort antall folk som er imot krigen, men det ingen juridiske måter å endre situasjonen på. Demonstrasjoner er forbudt, og styresettet har blitt til et diktatur.

– Ser du for deg en fremtid i Russland?

– Så lenge Russland er styrt av Putin og hans allierte, kan jeg ikke reise tilbake. Jeg vil ende i fengsel.

– Hvordan føles det?

– Jeg er deprimert. Jeg mistet jobben jeg elsket, kvinnen jeg elsket og min familie. Jeg kan ikke lenger se min mor. Fremtiden min er usikker.

Han avslutter.

– Russiske myndigheter har fratatt meg alt i livet.