Frykt, sykdom og dype traumer i Europas bortgjemte skrekkleir

MORIA-LEIREN, LESVOS (VG) Tusenvis av barn i plasttelt omringet av gjørme, søppel og kloakk. Selvskading og desperate skrik.

  • Amund Bakke Foss
  • Harald Henden (foto)

Antall mennesker som tar seg over havet til Hellas øker nå dramatisk. VG tilbrakte tre dager med menneskene bak statistikken – som lever i en krise ingen har en plan for å få dem ut av.

De holdt ut åtte år med krig, for selv om folk døde rundt dem, var alt de ville å forbli hjemme i Syria. Det var jo der de var vokst opp og ville bli gamle sammen.

Men til slutt, i høst, ga Gandor (40) og Zarifa (35) opp.

Nå varmer ekteparet og deres seks små barn seg på et bål under et oliventre i en våt fjellskråning på den greske øya Lesvos. Zarifa reiser seg opp og går inn i et telt lappet sammen av plastduker, for å hente mobiltelefonen. Hun blar gjennom bildene sine, for det er noe hun vil vise oss.

Hun finner frem et bilde av en blodig og livløs gutt.

Umulig å bli hjemme

Den døde gutten på bildet er deres eldste sønn, Rad, som var elleve år da et russisk angrepsfly, ifølge familien, bombet huset deres i Aleppo. Gutten og hans besteforeldre ble drept i angrepet.

Zarifa blar videre og viser frem et videoklipp av et hus fylt av knust betong og støv. Hun rister stille på hodet.

Til tross for tragedien i 2016 ble familien boende i Syria, men livet hjemme ble, om mulig, stadig enda farligere for deres barn.

For halvannen måned siden forsto de begge at tiden var kommet.

Etter samtaler med flyktningene her er det tydelig: Få mennesker, om noen, forlater sine hjem for alltid uten at de virkelig mener det er nødvendig.

– Det var en grusom avgjørelse. Jeg forlot søsken som jeg aldri vet om jeg vil møte igjen, sier Gandor.

Nå, rundt bålet i den gjørmete olivenlunden, stryker Zarifa seg over en mage som vokser. I februar kommer hun til å føde tvillinger, en gutt og jente, her.

VOKSER: To barn løper forbi en eldre kvinne i det som en gang var en olivenlund utenfor de originale gjerdene i leiren. Foto: Harald Henden, VG

«Velkommen til helvete»

Moria-leiren på Lesvos, Europas største flyktningleir, er ute av kontroll. Ifølge FN er tilstanden kritisk – akkurat det er åpenbart for enhver som kommer hit og ser forholdene med egne øyne. Greske myndigheter og en rekke internasjonale organisasjoner her forsøker å hjelpe, men hjelpen strekker ikke til.

Så hvilket liv i leiren vil de to tvillingene fra Syria bli født inn i?

Til et liv i en jordskråning uten elektrisitet, der maten de spiser lages på et bål rasket sammen av opprevne paller og kvister fra trærne rundt dem.

Der den eneste varmekilden gjennom vinteren vil være det samme bålet. Der én person deler toalett med 200 andre.

Der barn dør av sykdommer de har fått på grunn av manglende hygiene. Der våte klær sjeldent helt tørker, der diaré og oppkast går ubehandlet.

Der skjærende skrik kan høres om natten av mennesker som våkner av mareritt og traumatiserende minner.

Den nå beryktede leiren ble opprettet i 2015, da en massiv strøm av flyktninger og migranter tok seg til Europa og satte hele kontinentet i kriseberedskap. Året etter inngikk Tyrkia og EU en avtale, der de europeiske landene betalte enorme summer til Tyrkia for å dempe trykket.

Men sakte, men sikkert har antallet mennesker som tar seg over til de greske øyene igjen økt. Denne høsten har vært dramatisk. 24.000 mennesker har kommet bare til Lesvos så langt i år. I november alene kom over 4000 mennesker hit i båter fra Tyrkia.

Les mer om noen av årsakene i faktaboksen:

Leiren skulle opprinnelig ta 2800 mennesker, men nå lever 17.000 mennesker her. 10.000 av dem lever utenfor de offisielle gjerdene i en uorganisert labyrint av telt bygget av skrapmetall, paller, kvister og plast.

En afghansk hotellarbeider vi møter med sin syv måneder gamle sønn på armene forteller at da han, utslitt, ankom leiren for tre måneder siden, sa de andre flyktningene til ham:

«Velkommen til helvete».

VENTER: En jente og en mann utenfor et brødbakeri laget av flyktningene i utkanten av Moria. Foto: Harald Henden, VG

Kutt i armen og et ønske om å dø

Mange av de flere titalls menneskene som VG snakker med gjennom tre dager i Moria, har gått seg vill i en utmattende tåke av avviste søknader, knuste fremtidsdrømmer og en daglig kamp for å holde familiene sine i live.

– Mange har et ønske om å dø, sier den greske psykologen Danae Popodoplou (30) da VG møter henne.

Hun jobber for Leger uten grenser og snakker daglig med mennesker i Moria i dyp krise.

– De har ikke nødvendigvis direkte selvmordstanker, men de tenker at alt ville vært bedre hvis de var døde. De sier at de da hadde sluppet å tenkte fremover, ta avgjørelser og planlegge neste steg.

Psykologen sier at det som nå skjer i Moria-leiren er en «mental helse-krise», som øker i omfang for hver dag. Stadig flere kommer til hennes klinikk for å få hjelp. Mange er desperate, deprimerte, traumatiserte og i noen tilfeller psykotiske.

Et stort og økende antall av leirens beboere kutter seg i armene med kniv. Om sommeren, da folk går lettere kledd enn nå, kommer de dype arrene til syne over hele leiren.

VANNKILDE: Barn henter vann i en kran utenfor leirens opprinnelige grenser. Foto: Harald Henden, VG

Popodoplou forsøker, ut fra de utallige samtalene hun har hatt med flyktningene, å forklare hvorfor selvskading brer seg:

– De kommer til et øyeblikk da de ikke lenger føler seg i live. Verden gir ikke mening. Hvis de føler smerte, som de får ved å kutte seg, føler de seg også i live. Når de ser blod fra armene, ser de at dette er ekte, at de er ikke i en vond drøm. De kommer, på sin måte, i kontakt med virkeligheten igjen.

Vi spør om det vi tror mange lesere lurer på: Angrer de på reisen? Vil de ikke reise tilbake? Dørene til et liv i Europa er jo i all hovedsak stengt.

les også

På innsiden av den lukkede leiren: – Jeg ønsker ikke min verste fiende dette livet

Psykologen blir om mulig mer alvorlig, og sier at slike tanker for flyktninger vurderes som farlige for deres allerede dårlige psykiske helse.

– Hvis de begynner å tro at flukten ikke har noen verdi, begynner de raskt å tenke at de selv ikke har noen verdi. Hvis de tenker at alt de har vært igjennom er forgjeves, vil mange av menneskene her rakne helt opp. Derfor klamrer mange seg til håp, selv om det ser håpløst ut fra utsiden.

VINTEREN KOMMER: Kvinner og barn venter i en kø for å få vinterklær utdelt av en organisasjon noen hundre meter fra Moria-leiren. Foto: Harald Henden, VG

«Jeg telte 1,2,3,4,5»

Midt inne i jordskråningen høres taktfaste barnestemmer fra et større telt. De roper ut engelske gloser, mens en kvinnelig lærer, også hun flyktning, peker på en tavle.

Teltet er en skole laget av flyktningene selv. De lærer gresk, tysk, fransk og engelsk, i et håp om at språkkunnskapen en gang vil komme til nytte.

Skolen ble til etter at den afghanske redaktøren Zakaria Farzad (40) ankom leiren etter en lang og livsfarlig reise.

Hjemme i Kabul skrev Zakaria avslørende journalistikk om myndighetene i Afghanistan, som er lammet i en korrupt krigsøkonomi.

Mennesker med makt i Kabul ville stoppe ham.

– Først drepte de min bror. De sa det var en advarsel til meg, at jeg ville bli den neste, sier han til VG.

«BARNA TRENGER UTDANNING»: Den tidligere redaktøren Zakaria Farzad utenfor et av skoleteltene han og andre har opprettet for barn uten annet utdanningstilbud. Foto: Harald Henden, VG

Etter måneder på flukt i sitt eget land, tok fembarnsfaren og familien den vanligste landveien ut av krigen. Ved hjelp av dyre menneskesmuglere reiste de til Pakistan, deretter til Iran og så inn i Tyrkia.

Etter åtte måneders reise satte familien seg i en skrøpelig båt i stormfullt vær på vei mot Lesvos.

Båten krasjet i et skjær og kantret.

– Min kone ropte ut navnene til barna våre. Kainat, Asanat, Abubakr, Abuzahr ... Jeg skrek også, jeg hadde ikke noe mer energi igjen. Til slutt, bak en stein på stranden, fant vi dem. Jeg telte 1,2,3,4,5 og jeg pustet dypt.

En ti år gammel jente som var med i båten druknet og ble aldri funnet.

UTEN STRØM: En engelsktime i mørket i jordskråningen i Moria. Her kan barn og voksne også lære gresk, tysk og fransk. Menneskene her vil integreres til en fremtid i Europa. Foto: Harald Henden, VG

1000 skolebarn med håp

Da Zakria kom til Moria og ikke fant noe skoletilbud til barna sine, begynte han derfor å undervise selv, under et tre. Andre foreldre kom til ham med barna sine. Foreldrene satt seg også ned for å lære.

Nå har skolen 20 lærere som underviser over 1000 barn i flere telt.

Småbarnsfaren slår ut med armene.

– Dette er ikke et liv for mennesker. Mange mennesker i vestlige land holder ikke engang sine dyr i slike forhold. Verdens befolkning bryr seg ikke, men jeg skjønner ikke helt hvorfor.

FRA MANGE LAND: En majoritet av menneskene i Moria-leiren er fra Afghanistan og Syria, men VG møtte også mennesker fra Djibuti, Somalia og Irak. Foto: Harald Henden, VG

Den tidligere redaktøren ser ned i bakken og så utover den våte olivenlunden som nå er hjemmet til titalls tusen mennesker.

– Du kan se det med dine egne øyne. Vi er bare her og forsøker å holde oss i live. Hvor er medmenneskeligheten? Hvor er Europa?

Zakaria har fått familiens asylsøknad avvist.

– Bølgene brakte oss hit, og jeg har valgt å kalle skoleprosjektet «The wave of hope for the future». Jeg prøver å være håpefull, sier han.

En jente ser i kameraet ved teltet til familien hennes. Foto: Harald Henden, VG

Les også

Mer om

  1. Migrasjon
  2. Afghanistan
  3. Syria

Flere artikler

  1. Vil kjøpe flybillett og ta med utenriksministeren til Hellas

  2. Den greske fiskeren henter lik opp av havet: «Vi har alle sviktet»

  3. Frivillige anholdt av politiet under migrant-demonstrasjon

  4. Advarer mot skrekkscenario på Lesvos: – Jeg er redd for at veldig mange kommer til å dø

  5. Moria-leiren på Lesvos: Europas endepunkt

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder