Foto: Tegning: Roar Hagen/VG

Kommentar

Oppdrag: Syria

DAMASKUS (VG) Forutsetningen for å få pressevisum var å bli fulgt av en tolk fra regimet.

Borgerkrigen i Syria, som er nesten ufattelig kompleks grunnet alle de eksterne og interne faktorene som inngår, har vært et mareritt å dekke journalistisk.

Sikkerhetsrisikoen ble raskt så høy at de fleste vestlige medier i liten grad sendte egne reportere inn, og man ble avhengig av aktivister som med livet som innsats rapporterte fra områder overtatt av IS eller beleiret av regimestyrker.

Min kollega Amund Bakke Foss har vært i front med å kartlegge og kontakte kilder i slike lukkede områder, for å få ut historiene fra innsiden.

Vanskelig å få visum

Men å intervjue vanlige sivile i Syria har vært, og er fortsatt, meget vanskelig. VG har gjennom flere år søkt om pressevisum til Syria, uten å ha fått svar.

I februar fikk vi det omsider. Et visum som forutsatte at vi meldte oss til informasjonsministeriet i Damaskus, der vi ville få utdelt en statlig ansatt tolk.

På forhånd så jeg for meg at en slik «påpasser» ville gjøre det nesten umulig å jobbe, men i praksis fungerte han litt på samme vis som lokale «fixere» som utenriksjournalister samarbeider med i en rekke regioner.

Ali som han heter, en 22-åring som hadde fått jobben på grunn av hans utmerkede engelsk, hadde gjennom tidligere turer med blant annet BBC og norske TV2 lært seg hva journalister oppfattet som en «god story».

I SYRIA: Fotograf Harald Henden og korrespondent Nilas Johnsen i Syria.

Han er regimetro på sin hals, og tolker borgerkrigen ut fra det synspunktet. Men mest av alt var han opptatt av å imponere oss ved å skaffe tillatelsene vi trengte for å passere det enorme antallet militære veisperringer.

Når vi først var ute i felt kunne vi jobbe forholdsvis fritt, særlig gjaldt det i Øst-Aleppo.

Les reportasjen: Øst-Aleppo: Livet i en ødelagt by

Der hadde vi fått en lokal «påpasser» som også var med, som snakket som en foss på arabisk selv om hun visste at vi ikke forsto hva hun sa. Hun ble raskt lei, og ventet i bilen mens VG-fotograf Harald Henden jaktet på gode bilder.

Se Harald Hendens bilder fra Øst-Aleppo nederst i saken

Kunne de snakke fritt?

Til tross for de enorme ødeleggelsene yret det av folkeliv den dagen vi tilbrakte inne i ruinene – det var fredag og fridag og folk hadde trukket ut i gatene.

Det var ingen av dem vi spurte som sa nei til å bli intervjuet, og hvem vi snakket med var ganske tilfeldig.

Det store usikkerhetsmomentet er i hvor stor grad de svarte fritt, all den tid vi hadde med en tolk fra regjeringen: Det er umulig å vite om folk sa det som var forventet av dem, eller om de fortalte det de hadde på hjertet.

De vi traff var krigstrøtte sivile, og mange uttrykte sinne mot opprørskrigerne. Dette kan muligens tolkes som at de foretrekker fred på regimets premisser, fremfor fortsatt motstandskamp.

Men at fortellingene vi fikk høre var preget av at president Assads styrker har seiret i Aleppo er det liten tvil om.

Tillatelsene avgjorde

Der kontrollen var tydeligst var i utvelgelsen av hva vi fikk og ikke fikk tillatelser til: Det gikk forholdsvis enkelt å dekke skjebner knyttet til krigen.

Vi fikk ja til både et barnehjem for foreldreløse etter kampene, et kreftsykehus for barn som ikke har fått tilgang til medisiner, og et rehabiliteringssenter der krigsskadde får proteser.

Vi søkte om å få dra til et fengsel for å treffe krigsfanger, uten å få svar på den henvendelsen.

Vi fikk også blankt nei til å dekke operasjoner foretatt av de syriske regjeringsstyrkene, og ble holdt langt unna frontlinjene.

Da vi søkte om å få treffe internt fordrevne fra tidligere beleirede bydeler i hovedstaden Damaskus, fikk vi servert en beseiret kriger som fortalte at han hadde innsett at opprøret var «bygd på løgn».

Ikke unaturlig at han ville fortelle det slik, ettersom han er blitt lovet «forsoning» da han la ned sitt våpen. Men jeg kan heller ikke fastslå at han var blitt presset til å gi den versjonen.

I utgangspunktet er det uakseptabelt å gi fra seg journalistisk uavhengighet på denne måten, men for å få tilgang til de regimestyrte områdene av Syria var det den eneste muligheten.

Og hva slags innblikk ga det oss? Her siterer jeg kollega Henden, som har vært med på slike reportasjereiser tidligere: «På slike turer viser de oss det de vil vise».

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder