En dag blant demonstrantene: «Vi har ikke andre valg enn revolusjon»

BEIRUT (VG) London, Barcelona, Santiago og Beirut. Det har vært en helg fylt av folkeopprør på flere kontinenter. VG ble med demonstrantene i Libanons hovedstad gjennom en hel dag. Deres sinne er i ferd med å koke over.

Klokken 14.00

På veggen til en sliten kiosk i vestlige Beirut, ikke langt fra restene av en nedbrent søppeldunk, henger det en gulnet avis fra 8. august.

Avisen, en spesialutgave av den engelskspråklige libanesiske avisen Daily Star, er fortsatt i salg fordi den er blitt et samleobjekt, og et frempek til det som nå skjer.

De hvite og svarte sidene oppsummerer, i all sin enkelhet, hvorfor Libanons befolkning nå er så sinte. På siste side står det: «Våkn opp, før det er for sent!»:

Klokken 15.00

Det er lørdag, men Beiruts gater er foreløpig stille. Mange butikker, restauranter og kafeer har stengt dørene og barrikadert inngangen.

To dager tidligere brøt det ut demonstrasjoner etter at landets politikere ønsket å innføre en egen avgift på Whatsapp-samtaler og annen bruk av chat-apper.

Det var bare en dråpe i et allerede veldig fullt beger fylt av sinne. Over hele det lille, multireligiøse landet, som har en lang og blodig historie med sekterisk vold og krig, brøt det ut demonstrasjoner.

På tvers av landets sekter hadde demonstrantene et samlet krav: Å felle regjeringen og felle landets korrupte politikere som de mener har kjørt landet i grøfta.

PAUSE: To demonstranter snakker sammen ved et knust vindu i Beirut sentrum. Foto: Amund Bakke Foss, VG

På torsdag og fredag lammet demonstrantene landet, flere titusenvis av mennesker tok til gatene. I Beirut var veier blokkert av brennende bildekk, og politistyrkene slo ned på opprøret med tåregass.

Statsministeren talte, men ba om 72 timer til å løse problemene. Sinnet blant folk over hele landet ble bare sterkere.

Når VG nærmer seg Martyr-torget i sentrum, skjønner vi hvorfor alle andre steder i byen er så stille. Innbyggerne er i ferd med å samle seg, nesten alle med libanesiske flagg.

TITALLS TUSEN: Demonstranter på Martyr-torget i Beirut. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Torget er fylt med mennesker i alle aldre, for dette er ikke et generasjonsopprør:

– Landets politikere har feilet oss i 30 år, og nå ber regjeringen om 72 timer til å løse denne katastrofen? Det er en vits. Noen ganger føler jeg at vi bare bør gi over all økonomisk styring til et annet land, som Sveits for eksempel. Vi har ikke politikere som er kapable nok, alle er korrupte, sier 52-åringen Heba Shaar til VG.

Hun fortsetter:

– Politikerne ansetter sin egne, slik at de kan stjele mer av våre penger.

Hennes venninne, Faten Barghout (55), trekker frem hva som for henne er helt avgjørende: I et land fylt med ulike sekteriske grupper, som nesten alle har sine egne væpnede militser, er samhold viktigere enn noen gang.

– Dette er de første store opptøyene i Libanon der jeg bare ser det libanesiske flagget, ikke flaggene til de ulike sektene. Nå står vi samlet, sier hun.

I sosiale medier sier en annen libaneser det samme: «I dag er begynnelsen på slutten på borgerkrigen, veien er lang, men nå har vi funnet riktig spor».

Klokken 17.00

På torget samler en gruppe unge demonstranter seg. De deler ut gassmasker og har med sekker fulle av løk, eddik, og pepsi. De blander en miks i sprayflasker.

– Dette vil virke mot tåregassen, og vi må spraye det i ansiktet om vi blir truffet, sier Dayna Ash.

Hun har skrevet nummeret til en advokat med tusj på armen, i tilfelle hun blir arrestert.

– Hva ønsker du å få ut av demonstrasjonene?

– Jeg ønsker at regjeringen skal gå av, og at vi kan ha ekte valg der vi velger mennesker som betyr noe, mennesker som vet hva de gjør. Hele premisset er å være sikre på at de som har makt representerer folket og ikke militsene, sier hun.

– Er du sliten?

– Ikke ennå!

To av kvinnene som tar imot råd om tåregass er Katia el Said (25) og Dina Rahme (26).

– Vi er her fordi vårt hjem blør, og de gir oss ikke noe annet valg enn å forlate dette stedet. Men dette er vårt hjem, og jeg skal ikke dra noe sted. Jeg blir her for å kjempe. Vi har ikke andre valg enn revolusjon, og jeg er så glad for at det skjer, sier el Said.

– Hva tenker du om de libanesiske politikerne?

– Herregud, de er en vits! Jeg kan ikke tro at de fortsatt sitter med makten. Det er latterlig, fortsetter hun og kommer med en oppfordring til dem:

– Kom dere til helvete vekk!

FORLATT: En demonstrant forsøker å nå taket på en forlatt bygning i Beirut sentrum. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Libanons elendige økonomiske tilstand har brakt landet til kanten av stupet.

Siden den 15 år lange borgerkrigen, som tok minst 120.000 liv, endte i 1990, har landet ikke klart å komme seg på bena.

Infrastrukturen faller fra hverandre:

  • Hver dag er det flere timer lange strømbrudd, mens søppel ofte fyller gatene.
  • Middelhavskysten i hovedstaden Beirut er så forurenset at du risikerer å bli syk ved å svømme der.
  • Det finnes ingen tog, undergrunnsbaner, eller godt fungerende busstjenester.
  • Landets politikere beskyldes for omfattende korrupsjon, mens deres løsning på landets gjeld og økonomiske kollaps har vært å innføre nye skatter.
  • Arbeidsløsheten er på 25 prosent.

I tillegg til å være en allerede sårbar nasjon, sliter landet med et svært fragmentert politisk system, der alle sektene og religionene skal være representert i styringen av landet.

Og i skyggen er alltid Hizbollah, den mektige militsen, som er væpnet og støttet av Iran.

Klokken 22.00

Titusenvis av demonstranter er fortsatt i gatene. Taktfast roper de: «Revolusjon! Revolusjon! Revolusjon!»

Mange unge bruker masker, noen har malt ansiktene sine som «Joker» – med referanse til den populære Hollywood-filmen som nå går på kino verden over.

To maskerte gutter, Ahmed (18) og Abdullah (17), sitter slitne på en veisperring.

– Vi er her for å kaste regjeringen. Skjer ingenting de neste dagene, skal vi brenne ned landet, sier de til VG.

Folk synger, klatrer i toppen av lyktestolper og veiver det libanesiske flagget.

GIR SEG IKKE: Noen gutter tar en pause i nærheten av opprørspolitiet. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Klokken 23.45

På en bar noen hundre meter fra torget, har en gruppe demonstranter samlet seg. Over høyttaleranlegget begynner plutselig DJ-en og spille nasjonalsangen.

Baren bryter ut i sang.

Klokken 00.30

En lokal TV-stasjon har splittet skjermen i seks. Hvert bilde viser tusenvis av folk fortsatt ute i gatene i seks ulike byer over hele landet.

Oppe i hjørnet er det et bilde av statsminister Saad Hariri, og en klokke som tikker ned fra de 72 timene han ga seg selv og regjeringen.

På mandag går tiden ut.

Ingen vet ennå hva som da vil skje med Libanon.

PS: Søndag fyltes sentrale Beirut, og andre byer, med større folkemasser enn noen av de foregående dagene. VG følger utviklingen.

SANG: Musikere på torget, sent lørdag kveld. Foto: Amund Bakke Foss, VG

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder