«ULEVELIG»: Trebarnsmoren Nacha (foran) flyktet fra DR Kongo i 2011, og omtaler forholdene i Marokko som «ulevelige». Her sammen med barna Jenna (5) (t.h.), Preciouse (4) og Muise (6 md.), og søsteren Julye (20). Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Migranter utsettes for rasisme: «Legen ville knapt ta på meg da jeg fødte»

TANGER/RABAT/CASABLANCA (VG) Afrikanske migranter på vei til Europa forteller om økt rasisme. For dem som vil bli i Marokko, finnes det ingen integrering eller hjelp.

– Jeg har opplevd rasisme fra dag én.

Det forteller trebarnsmoren Nacha (32) fra Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) da hun tar oss imot i en sliten boligblokk i utkanten av turistbyen Tanger i Nord-Marokko.

les også

Den nye veien til Europa: Villige til å dø for å nå målet

Den lille leiligheten er opplyst av én enkelt lyspære hengende ned fra taket. Barna Jenna (5) og Preciouse (4) med matchende rastafletter og munnhulen full av tyggis vipper rampete på hver sin plaststol, mens Nachas søster Julye (20) sitter taus på sofaen med minstemann Muise (6 md.) i fanget.

APATI: Julye (20) har tanteungen Muise (6 md.) på fanget. Det nye livet i Marokko ble ikke som planlagt. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Familien fra Kongo har vært i Marokko i syv år. Alle barna er født her, men ingen av dem er integrert i samfunnet på noen måte. Nacha opplever at de er uønsket:

«Da jeg var på sykehuset for å føde Muise, ville legen og sykepleierne knapt ta på meg. Jeg hadde svært store smerter, men de bare sto ved siden av uten å hjelpe. Det var som om de vegret seg for å ta på huden min fordi jeg er svart.»

MINSTEGUTT: Muise er seks måneder gammel, og er med mamma ut for å tigge hver dag. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

«Det finnes ingen integrering»

Marokko er de siste månedene blitt den nye hovedfartsåren for afrikanske migranter på flukt fra fattigdom og krig på vei til Europa.

De som ønsker å bli værende i Marokko i stedet for å sette ut på den farefulle ferden til Spania, får lite eller ingen hjelp.

I Marokko er det ikke mulig å søke om asyl, ettersom kongedømmet ikke har noen asyllov. Det finnes ingen migrant- eller flyktningleirer, ingen introduksjonskurs og kun noen få ideelle organisasjoner som jobber for integrering.

– Migranter i Marokko har ingen rettigheter. De har ikke krav på helsehjelp, et sted å bo eller utdanning. Det finnes rett og slett ingen integrering i Marokko, fastslår Rachid Badouli i organisasjonen Fondation Orient-Occident.

HJELPER MIGRANTER: Rachid Badouli er sjef for den marokkanske organisasjonen Fondation Orient-Occident, som tilbyr migranter jobbtrening, utdanning og andre aktiviteter. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

– Får ikke sitteplass på bussen

Samtlige migranter VG møter, forteller dessuten at de blir utsatt for rasisme.

– Når jeg tar bussen, holder marokkanerne seg for nesen, sier Mohammed Traore (17) fra Benin, som vi møter i Tanger.

– Flere håner meg og sier «dra tilbake til jungelen», sier Hassan Diabi (27) fra Guinea, som vi møter i Casablanca.

les også

Hit reiser migrantene: – De kommer i hva enn som flyter

– Når vi oppsøker leger, tar de seg ikke tid til å undersøke barna mine. De bare skriver ut medisiner og ber oss om å gå. På bussen er det ingen som reiser seg for meg, selv om jeg har en baby på armen. De marokkanske naboene våre har klaget til politiet om at vi bråker; akkurat som om mine barn ikke har lov til å gråte og leke, forteller trebarnsmoren Nacha.

SOVER BAK ET FORHENG: Bak en gardin i gangen sover Julye sammen med én av jentene på en madrass på gulvet. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

Tigger fra 06–17 hver dag

Familien fra Kongo har ingen venner eller støttespillere. Hver morgen klokken seks tar Nacha med seg barna til en av gravlundene i byen, der de tigger til klokken 17. Dagen da VG møter dem, er småjentene forkjølet etter å ha sittet ute i høstregnet.

– Jeg har sjelden nok til bleier og mat. Min prioritet er å beholde leiligheten. Jeg kan godt sove på tom mage, men jeg kan ikke la barna mine sove på gaten, sier Nacha.

les også

Migranter dumpes i ørkenen uten mat og vann

Ektemannen hennes, som er borte under VGs besøk, tar strøjobber innen byggebransjen. Han er den eneste av dem som har ID-dokumenter og derfor har fått innvilget oppholdstillatelse. Men ifølge Natcha er oppholdstillatelsen lite verdt; den gir ingen tilbud, bare lov til å være i Marokko.

– Kongo er et voldelig og diktatorisk land. Vi flyktet ikke for å bli rike, men for å bli trygge. Jeg trodde Marokko skulle bli trygt og stabilt, men det viste seg å være et rent helvete.

Familien ønsker å reise videre til Spania, men har ikke råd til å betale menneskesmuglerne.

– Jeg vil at døtrene mine skal gå på skole. Selv fikk jeg aldri muligheten. Datteren min på fem år ser ut av vinduet på de andre barna som går til skolen, og spør meg: «Hvorfor ikke meg?» Jeg klarer ikke å svare henne.

Ga opphold til 50.000 migranter

Marokkos utenriksminister Nasser Bourita sier til VG at de har gjort mye for å integrere migrantene.

– Vi har gitt alle migranter i Marokko en sjanse til å søke om opphold. Jeg tror ikke noe annet land ville ha akseptert at 50.000 migranter fikk opphold på én gang, og tilgang til alle sosiale tjenester, sier han og henviser til et migrasjonsprogram myndighetene lanserte i 2014.

FRIVILLIG RETUR: Fatima Fofana Assetou (25) og datteren Mariam (5) fra Elfenbenskysten skal frivillig returnere til hjemlandet etter ett år i Marokko. – Jeg har ikke råd til husleie, mat eller å sende datteren min på skole, sier Fatima. Her kurses de om hjemreisen ved Fondation Orient-Occident i Rabat. Foto: Hallgeir Vågenes, VG

– Men flere med opphold sier at de ikke får alle rettighetene de er blitt lovet?

– Vi er ikke Norge. Ikke alle marokkanere har tilgang til alt, vi er et utviklingsland. Det er ingen diskriminering, men migranter møter samme hindringer som marokkanere, svarer Bourita.

– Migranter og ideelle organisasjoner melder at mange migranter blir utsatt for rasisme. Hva kan du si om det?

– Organisasjonene lager generelle konklusjoner basert på individuelle saker. Vi opplever ikke at dette er et reelt sosialt fenomen, svarer utenriksministeren.

PS! Den kongolesiske familien ønsket ikke å bli sitert med etternavn av hensyn til egen sikkerhet.

VG I MAROKKO: Fotograf Hallgeir Vågenes og Midtøsten-korrespondent Ingeborg Huse Amundsen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder