Taliban, slangeshow,
og shariadomstol.

VG har kjørt
«Dødens landevei»
gjennom et land
i forfall.

Dødens landevei

20 år gamle Qari Hameed slurper i seg den søte teen.

Fra en fjellside i Kabul i Afghanistan kan han skue utover landet gruppen hans har erobret.

– Vi visste at vi kom til å få makten, men ikke så raskt.

Ved siden av ham og medsoldatene ligger våpnene som har ført at Taliban igjen er blitt makthaverne i landet. I 20 år kriget de mot Vesten, før de kunne rulle inn i hovedstaden i august 2021.

– Jeg er veldig glad for at amerikanerne er borte, forteller Hameed.

I dag kontrollerer Taliban hele det krigsherjede landet, fra nord til sør.

Samtidig pågår det en maktkamp innad i den fundamentalistiske organisasjonen, mellom de mer pragmatiske lederne i Kabul og de mer fundamentalistiske religiøse lederne i Talibans fødested, Kandahar. Det strides blant annet om kvinners rett til skolegang og arbeid.

Mellom disse to byene strekker det seg en 483 kilometer lang motorvei, som de siste tiårene ofte ble omtalt som «dødens landevei».

I september kjørte VG langs den beryktede ruta, som tegner et bilde av et land i dyp krise.

Vi forlater
hovedstaden
og trekker
sørover.

Forbi militærbaser
Taliban nå
kontrollerer.

Kilometer 61

I tusenvis av år har den strategisk viktige ringveien strukket seg mellom Kabul og Kandahar. Etter invasjonen i 2001 ble det et prestisjeprosjekt å reparere og gjenbygge den.

Og å kontrollere den.

Veien ble kalt «Dødens landevei» på grunn av alle veibombene som rammet vestlige soldater, og sivile, som reiste der.

Nesten hver hundrede meter er det et hull og krater etter veibomber.

For noen er dette også en desperat mulighet, for bilene tvinges til å bremse ned ved den pulveriserte asfalten.

Under den brutale solen, innhyllet i støv og eksos, står 26 år gamle Muzhgan med sin fire år gamle datter.

Begge tigger.

– Jeg sliter med å få nok mat til familien min, forteller hun.

Et av fem afghanske barn står i fare for akutt underernæring, viser tall fra FN.

Lenger ned
har Taliban
erobret nok en
militærbase.

Nå er det blitt
en dypt konservativ
koranskole.

– Før drepte de folk i
landsbyen herfra.
Nå utdanner
vi folk i stedet,
sier Abdul Rahman (38),
en talibaner.

Kilometer 75

Dødens landevei tar oss videre til Tangi Valley, en beryktet og frodig dal hder Taliban-soldater kjempet mot de vestlige soldatene.

En av de mest grandiose gravstøttene i dalen tilhører en Taliban-soldat som i 2011 skjøt ned et amerikansk helikopter med 20 spesialsoldater.

«Det islamske emirat!», roper en gutt idet vi kjører forbi.

Fra nesten hvert eneste hustak vaier det hvite Taliban-flagget.

Under et tre hviler bonden Ahmad Jian (45) mens en traktor graver opp åkeren hans.

En voldsom flom ødela avlingene en måned tidligere.

Ekstremværet og klimaendringene som har rammet Afghanistan, er blitt stadig heftigere de siste årene.

– Jeg har vært bonde siden barndommen, men det har aldri vært så ekstremt som i år.

– Det blir mer og mer flom, mer og mer tørke, forteller firebarnsfaren, som nå sliter med å brødfø barna sine.

Veien tar oss videre
forbi martyrgravene
til drepte
Taliban-krigere.

En landsby er
ødelagt av krigen,
men gjenoppbyggingen
er startet.

Iqbal Noori (25)
er sint på
de vestlige
soldatene som
forlot landet.
– De stakk fra oss.

Kilometer 136

Veien fortsetter langs minelagte daler. Forbi pittoreske åskammer som bølger seg mot horisonten.

Det nærmer seg kveld idet vi ruller inn mot Ghazni by.

Det er stort sett menn som er ute i gatene. Noen ber, andre er på vei hjem fra jobb.

– Sikkerheten er blitt bedre, men den økonomiske krisen gjør at vi ikke er fornøyde. Jeg tror 80 prosent av befolkningen tenker som meg, forteller 32 år gamle Hassim Rahmallah, som er lege.

Sønnen hans Ahmad står like ved og slikker på en softis.

En mann hviler seg
på en ødelagt
russisk panservogn.

– Inntektene mine er
gått ned 80 prosent,
sier Hussein (37),
en restauranteier.

Kilometer 158

Idet solen står opp, kjører vi sørover og ut av Ghazni.

En liten avstikker tar oss mot den støvete landsbyen Andar, hvor små salgsboder ligger tett i tett langs hovedgaten.

I enden er et lite sykehus.

– Vi ser så mange feilernærte barn, forteller legen Tahmina Rasuli (24).

De mangler medisiner og har bare plass til å ta imot barn som er livstruende syke.

Hver uke dør det to til tre barn på grunn av feilernæring, ofte fordi foreldrene ikke har råd til å brødfø barna, forteller hun.

Hun viser VG inn til sykestuen. Den er full av små barn. Radmagre ligger de side om side i stillhet.

En av sengene står tom. En liten jente døde bare noen timer tidligere.

– Han har vært
syk i én måned.
Jeg hadde ikke trodd
han ville overleve,
forteller moren.

– Tørke og flom
har ødelagt åkeren.
Vi har ikke klart å gi henne
nok mat, sier
moren Shirin.

– Jeg klarer ikke å gi
ham maten han trenger.
Med den nye regjeringen
er det bare blitt verre,
sier moren Gulgedai (23).

Kilometer 252

Landskapet endres fra rullende bakketopper til ørkensletter.

Fra betonghus til leirhus, forbi åkre med granatepler, poteter og vannmelon.

Forbi nye barn som står og tigger.

For etter at Taliban erobret makten, er den økonomiske situasjonen blitt mye verre. Afghanistans valutareserver er blitt fryst av vestlige land.

I desember kom beskjeden om at Taliban nekter kvinner å jobbe for internasjonale organisasjoner. Det har tvunget mange bistandsorganisasjoner til å legge ned deler av arbeidet.

Og det skjer i et land hvor 95 prosent av befolkningen nå lever i fattigdom.

Langs veien har solen nå sluttet å brenne på huden.

Gjetere stopper opp med sauene sine. De retter seg mot Mekka og gjør seg klar for maghrib – solnedgangsbønnen.

Det er blitt natt
idet vi ruller inn
til landsbyen Moqor.

På byens eneste
ledige motell deler
vi sovesal med
noen lastebilsjåfører.

Kilometer 275

Inngangen til shariadomstolen i Gilan er bevoktet av to døsige Taliban-soldater som hviler inne i en sandfarget container.

Containeren er merket med «property of U.S. Government».

Taliban-toppen Noorullah Atal (30) slipper oss inn på kontor sitt for å forklare hvordan shariasystemet deres fungerer.

– Vårt samfunn er islamsk, og vårt folk ønsker islamske regler.

Utal forteller at de først forsøker å løse problemene ute i distriktet gjennom et slags forliksråd.

– Hvis det ikke går, så går det til retten.

Men Taliban-soldaten har også noe han gjerne vil si om viktigheten av utdanning.

– Vi ønsker at det internasjonale samfunnet skal støtte oss med utdanning. I stedet har det brakt våpen hit.

– Men dere tillater jo ikke at alle jenter skal få gå på skolen.

– Ingen i det islamske emiratet er imot utdanning for jenter. Vi ønsker også det, men vi trenger tid fordi landet vårt nettopp er kommet ut av en 20 år lang krig.

Uttalelsene hans strider mot det religiøse topper i Kandahar har uttalt. Nylig ble det kjent at Taliban forbyr jenter over 6. klasse all form for utdanning.

I naborommet sitter 14 menn og diskuterer. Det er eldre stammeledere som forsøker å lande en dom i rådet. To landsbyer krangler om hvor en bro skal bygges.

Hvis rådet mislykkes, sendes sakene videre til shariadommerne.

I et annet rom sitter dommer Mulla Efat bak en tung, mørk trepult.

– Hit kommer saker som omhandler vold mot kvinner, landkonflikt og annen kriminalitet.

Han sier at etter islamske regler og sharia må hver straffesak ha dokumentasjon og vitner.

– Hvis noen stjeler, kutter vi hendene, men vi har ikke mange sånne tilfeller.

– Har dere også dødsstraff?

– De fleste sakene løser vi her, men hvis noen sier de har gjort en stor feil og aksepterer det, så kan lederen ta en avgjørelse. Det er en lang prosess, men han kan utgi en dødsstraff.

Mange av sakene for
shariadommer Mulla Efat
gjelder familieproblemer.

De tidligere
Taliban-krigerne er
glade for at kampene
er ferdige. Nå har de
fått sin stat.

Bilturen fortsetter.
Utenfor er det slangeshow
hvor de forsøker å selge
hjemmelaget
smertestillende.

Kilometer 299

Rusten piggtråd og sandfargede utkikkstårn gjemmer seg bak kraftig betongmur i landsbyen Kalakheyl.

Etter noen runder med te slipper de oss inn til den tidligere amerikanske militærbasen «FOB Bullard».

Taliban-kommandanten Rahmullaj Julad (42) er synlig stolt.

I år etter år kjempet han og medsoldatene mot de vestlige og afghanske regjeringsstyrkene som huset basen.

Noen dager før det afghanske sikkerhetssystemet kollapset i 2021, trakk de afghanske regjeringssoldatene seg ut fra basen.

Da kunne Taliban-krigerne vandre inn. Der fant de pansrede militærkjøretøy, våpen og ammunisjon.

– De bare ga alt utstyret til oss, sier Julad.

I et følge på 30 Taliban-krigere blir vi vist rundt på basen. Taliban-soldatene tar flere selfier med VGs utsendte, før Taliban-kommandant Hassani Shahab (35) stopper opp.

– I Vesten er det nå en diskusjon om hvorvidt det var feil å gå inn i Afghanistan. Hva tenker du om det?

– Det var enkelt for dem å komme hit, men vanskelig å bli værende. Det tok 20 år før dere aksepterte det.

– Norge hadde også soldater her. Har du en beskjed til myndighetene?

– Hvis de fremdeles tror de er modige, så kom tilbake. Vi har en ung generasjon som er sultne på å drikke deres blod.

Mye av
utstyret er blitt
ødelagt i kampene.

Besøket
dokumenteres.

Så vinker
soldatene
farvel.

Og vi legger
ut på veien
igjen.

Forbi
nye menn
som ber.

Kilometer 483

Vi ruller inn mot Kandahar, byen der Taliban oppstod for nær 30 år siden.

På hvert gatehjørne står Taliban-soldater med amerikanskproduserte automatvåpen.

Her har de full kontroll på alt og alle.

I utkanten av byen treffer vi 60 år gamle Gul Sherin. Landsbyen hennes ble bombet da Sovjetunionen forsøkte å erobre landet på 80-tallet. Da mistet hun ektemannen, forteller hun.

Så kom amerikanerne og NATO-styrkene. Også da ble landsbyen bombet, og sønnen hennes ble drept.

– Han var grønnsaksbonde. Jeg hadde bare én sønn, og han var ikke Talibaner.

Nå tar hun vare på hans fem barn.

Hun sier at ti sivile i landsbyen ble drept og at angrepet skjedde for rundt ti år siden.

Fremdeles er store deler av landsbyen i ruiner.

Påstandene hennes er ikke mulig å ettergå, men det amerikanske Brown-universitetet estimerer at rundt 70.000 sivile er blitt drept i krigen siden 2001.

De amerikanske styrkene som patruljerte rundt i landsbyen hennes, har hun lite til overs for.

– De var onde mennesker, de kom ofte til våre hjem og søkte gjennom og ødela ting. De hatet oss, sier kvinnen.

Veien tar oss
forbi ødelagte
skoler.

– Jeg vil bli lærer,
forteller Navid (12).

Inne i bykjernen til Kandahar er det tydelig at konservatismen har slått rot.

De få kvinnene som er ute, går stort sett i blå burkaer som dekker hele ansiktet og kroppen.

Vi forsøker å møte kvinnelige aktivister og journalister, men ingen tør. Talibans etterretning er blitt så sterk at de frykter konsekvensene.

Men 24 år gamle Rubina lar seg intervjue over telefon.

– Så snart Taliban tok makten her, ble alle redde. Spesielt vi kvinner er redde når vi er ute. Vi får stadig advarsler om at vi ikke må jobbe med andre menn, og at vi må følge deres regler, sier aktivisten og læreren.

Hun frykter hun vil bli kastet i fengsel hvis hun trosser det nye regimet. Hun sier hun også er blitt drapstruet.

– Fremtiden for kvinner er veldig mørk.

– Hva er beskjeden din til landene som har vært her i 20 år og kriget?

– De må ikke glemme oss.

Jawad Temori bidro i felt til denne reportasjen.

Les gjerne også de andre reportasjene fra VGs reise i Afghanistan under her: