Norske Ingrid og afghanske Moshtaq møttes som studenter.
De giftet seg og planla fremtiden.
Men så falt Kabul.

Skilt av Taliban

  • Silje Kathrine Sviggum
  • Javad Parsa (foto)
Publisert:

Stående i brunsvart, illeluktende vann til knærne, inneklemt i en økende desperat folkemengde, fokuserer Moshtaq Ahmadi (28) på to ting: Pusten og balansen. Faller han, kan det bli det siste han gjør i livet.

På veien inn mot siste sjekkpunkt før en av inngangene til Hamid Karzai International Airport har han sett kvinner og menn besvime av trengsel og heteslag og segne mot bakken, før menneskemassen lukket seg over dem.

Med mobilkameraet sitt dokumenterte han det han opplevde.

Moshtaq har fulgt kameratens råd om å hele tiden holde seg til ytterkantene.
Der er det mulig å støtte seg mot gjerder og murene på ferden mot flyplassen.
Moshtaq har navigert seg frem til siste skanse før flyene som skal evakuere.
Nå står han her, til knes i kloakkvann – med kona Ingrids og sin egen fremtid i mobilen til en norsk soldat.

To ganger tidligere har han uten hell prøvd å komme seg ut luftveien av Kabul etter byens fall. Denne tredje gangen – onsdag 25. august – er det ti dager siden Taliban kom til makten i Afghanistan og fikk titusenvis av panikkslagne afghanere til å strømme mot flyplassen i håp om å få plass på et av flyene til de internasjonale styrkene.

Selv har Moshtaq svømt motstrøms sammen med Ingrid Kroken (27) siden paret traff hverandre for snart fem år siden, da begge studerte i India. Med unntak av et felles studieår i Hyderabad har de to måttet kjempe mot byråkrati, innreiserestriksjoner og en global pandemi for den dyrebare tiden de har hatt sammen.

Da Taliban strammet grepet i hjemlandet hans, kjente Moshtaq og Ingrid på desperasjon over å risikere et evigvarende avstandsforhold. I tillegg kom frykten for at ekteskapet med en vestlig kvinne kunne sette både Moshtaq og familien i fare i Afghanistan.

Nå håper de intenst at han skal kunne evakueres av de norske spesialtroppene.

«Stå her til jeg kommer tilbake»

På flyplassen oppfatter Moshtaq de amerikanske soldatene som bryske og avvisende, men denne dagen har han klart å få kontakt med en norsk soldat fra spesialstyrkene som bistår evakueringen av norske borgere og lokalt ansatte.

Soldaten gir Moshtaq mobilnummeret sitt, så han kan videresende dokumentasjonen som beviser at Moshtaq er den han utgir seg for. Soldaten får også nummeret til Ingrid, som hjemme fra Norge snakker med ham fra Moshtaqs telefon.

«Stå her til jeg kommer tilbake, så jeg kan finne deg igjen», befaler soldaten.

Så forsvinner han for å verifiserbare informasjonen og undersøke om Moshtaq kan slippes inn på flyplassen og flys til Norge.

En time går. En time til. Kanskje enda en. I ettertid klarer ikke Moshtaq å huske lenger, han minnes bare den stikkende solen, den tørre luften og det møkkete vannet som for lengst har gjort huden på bena rosinskrukkete.

Til slutt ringer mobilen. I andre enden hører han Ingrid.

Brått blir det stille over WhatsApp-forbindelsen VG intervjuer Moshtaq på. To og en halv måned har gått siden den dramatiske dagen på flyplassen utenfor Kabul.

– Kom soldaten noen gang tilbake?

– Nei, han kom aldri tilbake, svarer Moshtaq lavmælt.

– Men han gjorde som han hadde lovet: Han sjekket dokumentasjonen min og tok kontakt med UD, som ringte Ingrid. Og så ringte Ingrid meg.

– Hva var beskjeden?

– At jeg ikke fikk bli med på flyet. At de ikke kunne hjelpe.

26. august sprenger en selvmordsbomber seg i luften på samme sted som Moshtaq var dagen før, da han snakket med noen amerikanske soldater. Han gjenkjenner en død soldat på bilder fra internasjonale nyhetsbyråer. Minst 182 mennesker blir drept i angrepet. 169 av dem er sivile afghanere.

Over WhatsApp får minnet om opplevelsen den hittil beherskede stemme til å dirre. Moshtaq svelger og pauser litt før han sier:

– Når jeg tenker tilbake ... Jeg var på nøyaktig samme stedet. Det er galskap å tenke på at jeg overlevde.

KORTSPILL OG FOTBALL

Ingrid Krokens storebror fant kjærligheten et par gater unna der han vokste opp. Familien har tullet litt med hvordan han giftet seg med en jente fra nabolaget i Heggedal i Asker, mens sosialantropologsøsteren måtte helt til India for å møte mannen hun ønsket å dele livet med.

I januar 2017 dro Ingrid på utveksling til Hyderabad, i hjertet av India. Moshtaq, som tok en mastergrad i IT, bodde på samme hostel for internasjonale studenter.

– Jeg tok regionale fag. Noen hindikurs, regional politikk og annet. Politikk og tilhørighetsfølelse synes jeg er kjempespennende, forteller Ingrid, som elsker å reise og har grepet enhver anledning til utveksling siden året på videregående hvor hun bodde i Skottland.

Hun la merke til ham i kantinen og likte personligheten hans, i en gjeng som pleide å spille kort. En dag Moshtaq spilte fotball med noen kamerater, ble den tidligere fotballjenta Ingrid med. Det endte med at han rekrutterte henne til å spille på det nystartede jentelaget på campus.

Ingrid opplevde at de hadde samme humor og en lik måte å se verden på.
De begynte å dra sammen til trening og henge på fritiden.

Etter et år sammen i Hyderabad vendte Ingrid hjem til Norge for å fullføre studiene, samt ha feltarbeid i den georgiske utbryterrepublikken Abkhasia – noe hun akkurat rakk før coronapandemien brøt ut.

I India fullførte Moshtaq mastergraden sin, før han fikk jobb som IT-manager hos National Statistics and Information Authority (NSIA) i Kabul – et statlig organ som kan sammenlignes med Statistisk sentralbyrå. Fordi Norge avslo å gi ham turistvisum, endte Ingrid med å besøke Moshtaq flere ganger i India før de giftet seg i Usbekistan i april 2021 – et av de få landene som gir turistvisum til afghanere.

– DET VAR HELT FORFERDELIG

– Det er mye tak i Moshtaq. Han er rolig og realitetsorientert. Etter at Kabul falt, har han vært veldig mye redd, men jeg tror han har unngått å si alt til meg fordi jeg blir så redd på hans vegne, sier Ingrid om tiden etter at ektemannen ikke fikk komme med på evakueringsflyet.

– Det verste er ikke den akutte faren for liv og helse, men den psykiske terroren. Det mentale presset. Å gå rundt og ikke vite hva som kommer til å skje.

VG møter henne på en kafé i Oslo sentrum. Ingrid kommer rett fra NAV IT, den statlige delen av NAV, der hun jobber med brukerinnsikt. Denne høsten har hun for en periode flyttet hjem til foreldrene i Asker, noe hun er takknemlig for. Hverken å bo i et gjenåpningslystig kollektiv eller alene hadde vært sunt, mener hun.

Etter jobb pleier Ingrid å ta T-bane fra Oslo og tog videre til Asker.
I Heggedal går hun turer med barndomsvenninnen Sunniva (26) og lånehunden Teddy (2).
Kveldene avsluttes gjerne med yogatrening.

Redningen i tiden etter Kabuls fall, og under kampen for å få Moshtaq til Norge, har vært en støttende familie, venner og NAV-kolleger som Ingrid ikke kan få fullrost nok.

– Jeg har forståelsesfulle kolleger og en sjef som har latt meg ta de telefonene jeg har trengt, selv om telefontiden til UDI er midt i arbeidstiden min. Det er jeg evig takknemlig for. Tenk på alle dem som ikke har samme muligheten.

Siden Kabul falt har Ingrids hverdag bestått av å håndtere den ferske fulltidsjobben i NAV IT og sitte i telefonkø hos Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utenriksdepartementet (UD). For å forsikre seg om at hun tjener nok til å oppfylle kravet for familiegjenforening med Moshtaq, tar hun i tillegg ekstravakter for hjemmesykepleien.

– Fordi jeg ikke har bodd eller jobbet for Norge i Afghanistan, og søknaden vår om familiegjenforening ikke var ferdigbehandlet, kunne ikke de norske styrkene ta med seg Moshtaq til Norge, sier Ingrid.

Det var beskjeden hun måtte gi ham i mobiltelefonen da han sto utenfor flyplassen i Kabul 25. august.

– Å fortelle ham det – etter at han hadde stått timevis i vann i solsteiken – var helt forferdelig.

– ET SLAG I TRYNET

Hun opplever å bli mistrodd av systemet. 27-åringen forteller om en samtale med UDI der hun ifølge Ingrid ønsket å vite hva hun kunne gjøre for å styrke søknaden og minske muligheten for å bli innkalt til politiintervju, men i stedet ble spurt om hun var «etnisk norsk».

– UDI bruker en del begreper som er problematiske. «Etnisk norsk», hva betyr det? Betyr det at jeg er hvit? At jeg har norske foreldre? At jeg er tredje generasjons innvandrer, undrer Ingrid.

– Da jeg svarte at mamma og pappa er nordmenn, og at forfedrene mine også er det, fikk jeg høre at «da er det ikke så stor sjanse for tvangsekteskap, men desto større sjanse for proformaekteskap». Jeg blir helt oppgitt. Går det ikke an å bare være forelsket og glade i hverandre?

– Hvordan opplevdes det å få slike spørsmål?

– Det var som å få et slag i trynet. Man føler seg mistenkeliggjort. Som om jeg ikke søker om gjenforening fordi jeg er glad i mannen min, men fordi jeg enten vil hjelpe ham eller er tvunget til det. Man føler seg som en kriminell. Det føles som om hele UDI-systemet er rigget slik at du ikke skal gidde å søke, men gi opp underveis. Systemet jobber mot deg hele veien. Det er ikke de ansattes feil, jeg ser det samme i NAV der jeg selv jobber. Man blir fanget av systemet.

VG har forelagt Utlendingsdirektoratet kritikken fra Ingrid Kroken. I et skriftlig tilsvar uttaler Cecilie Sande Amundsen, områdeleder i oppholdsavdelingen i UDI:

– Det er ikke slik vi ønsker at våre brukere skal oppleve møtet med oss. Politikerne har laget et strengt regelverk for innvandring, men vi skal være imøtekommende og veilede brukerne gjennom søknadsprosessen. Det er vanskelig å kommentere enkeltutsagn uten at vi blir løst fra taushetsplikten. Vi har stor forståelse for at det statlige byråkratiet kan virke belastende å forholde seg til når det gjelder ens personlige forhold.

– DET VAR HELT ABSURD

Etter selvmordsangrepet 26. august reiser ikke Moshtaq tilbake til flyplassen. Han har allerede prøvd på annet vis å ta seg ut av Afghanistan. Fordi han tilhører den etniske minoriteten hazarafolket og er sjiamuslim – og i tillegg er gift med en vestlig kvinne – uroer familien seg for sikkerheten hans.

Sammen med foreldrene drar Moshtaq på en 15 timers bussreise til pakistangrensen, men tross gyldig visum blir han stoppet av grensevaktene på siste sjekkpost før grensekryssingen.

Da Taliban et par måneder etter maktovertagelsen ber statsansatte i NSIA om å vende tilbake til jobb, nøler Moshtaq med å følge ordre. Etter en sonderingsrunde på avstand bestemmer han seg likevel for å dra til kontoret. Der sletter han all dokumentasjon som kan spore ham til Ingrid – og håper Taliban ikke tar seg bryet med å sjekke ekteskapsregistrene.

Alle de ansatte i NSIA samles av Taliban før en gjenkjennelig mann går frem til mikrofonen. Forferdet innser Moshtaq at mannen som taler er Sirajuddin Haqqani, en Taliban-leder som er internasjonalt etterlyst for flere terrorangrep. Nå fungerer han som nylig oppnevnt innenriksminister i den talibanutnevnte regjeringen.

– Det finnes nesten ingen bilder av ham fordi han alltid blir beskyttet og sladdet av Taliban, sier Moshtaq.

– Det var helt absurd å plutselig være i samme rom som ham.

Før Kabul falt, var det ganske stor frihet i byen, forteller Moshtaq. På kaffebarer og kafeer kunne kvinner og menn møtes, men nå holder kaffebarene stengt. Mange kvinner hverken våger eller får lov til å gå ut.

– Etter at Taliban overtok makten, kan ikke mine søstre fortsette utdanningen sin. Jeg har én søster som studerer på universitetet og to som går på skolen. Nå sitter de bare hjemme. Taliban sier at kvinner skal kunne studere, men med egne, kvinnelige lærere. Hvordan skal det foregå i praksis når det ofte er en overvekt av menn og bare noen få kvinner på enkelte studier? spør Moshtaq oppgitt før han selv gir svaret:

– Det er ikke økonomisk gjennomførbart, og det finnes heller ikke nok kvinnelige forelesere til å undervise kvinner i absolutt hvert minste emne.

28-åringen frykter at afghanerne skal vende tilbake til en ekteskapskultur der jentene giftes bort i ung alder til menn de aldri har møtt. Da Kabul falt, fulgte et hektisk ekteskapsrush, hevder Moshtaq, der familier giftet bort sine unge døtre av frykt for at de ellers ville risikere å bli bortført og presset til å gifte seg med Taliban-krigere.

FORELDRENE BRØT SAMMEN

Episoden med ettersøkte Haqqani og væpnede Taliban-krigere på jobben i NSIA får Moshtaq til å beslutte at han ikke vil vende tilbake. Etter flyplassopplevelsen bestemmer han seg for å søke visum til Iran. Noen uker senere får han innvilget tre måneders visum og forsøker samme taktikk som før: Med foreldrene som reisefølge for å gjøre ham mindre sårbar, tar han buss til grensen.

Til vanlig er Moshtaq glattbarbert og velstelt.
Før reisen lar han skjegget gro og ifører i tradisjonelle klær.

Håpet er at et mer rufsete utseende skal vekke mindre mistro om Taliban-soldater foretar kontroll.

Han pakker lett og lar moren bære ekteskapsattesten, passet og de andre dokumentene hans på kroppen fordi Taliban sjelden kroppsvisiterer kvinner. Ved å ha med begge foreldrene stikker Moshtaq seg heller ikke like mye ut som hvis han reiser alene.

En venn har bedt ham se Taliban-krigerne i øynene om det blir kontroll. Det verste han kan gjøre, er å virke unnvikende, advarer vennen. Før avreisen fra Kabul sover han ikke på to døgn, men på bussreisen har han flaks: Talibansoldaten nøyer seg med å kaste et kjapt blikk inn i bussen, uten å foreta noen kontroll.

13. oktober forlater Moshtaq foreldrene i den tidligere Silkeveien-byen Herat og krysser grensen til Iran.

– Moren min sa ikke skikkelig farvel til meg, fordi hun ikke visste hva som kom til å skje. Men da jeg ringte foreldrene mine etter grensekryssingen, brøt de sammen begge to og gråt. Det var fryktelig tøft.

Over telefonen brister Moshtaq i stemmen. Unnskylder seg og henter seg inn igjen. Røsten skjelver fremdeles da han sier:

– Jeg vet ikke når jeg får se dem igjen. Likevel ønsket begge at jeg skulle reise. Det sier mye om hvor farlig situasjonen i Afghanistan er. Ingen mor ber frivillig barnet sitt om å forlate hjemlandet med mindre det er alvor.

MYE STERKERE ENN HUN TRODDE

For Ingrid i Asker har den siste tiden fortonet seg som et langdistanseløp hun ikke vet hvor ender. Å søke familiegjenforening opplever hun som «et svart hull».

– Det er ingen oversikt noen steder. Ingen tidslinje. Mange folk som sier ulike ting. Det er krevende å forholde seg til. Man blir sliten, og det er vondt å se at en man er glad i, komme fra et folk som ingen ønsker. Afghanerne står nederst på listen over dem andre land vil slippe inn. Moshtaq har kompiser som har kommet seg til USA og Canada fordi tanten deres bor der. De landene tar i alle fall litt ansvar, mener Ingrid.

Den gangen de to ble kjærester, våren 2017, lurte et familiemedlem på hvordan det er å være sammen med en afghansk mann. Da kom Ingrid frem til at det ikke er stort annerledes enn å være sammen med en nordmann. Folk er folk, og unge voksne er unge voksne, opplever hun, enten de kommer fra Afghanistan eller Norge.

På dårlige dager kjenner Ingrid på at hun vil bevise overfor tvilerne at de tar feil.

– Man blir kjempesliten og lei seg.
– Jeg har nok ikke vært den beste datteren det siste halvåret.

– Man får kortere lunte, men mamma, pappa og resten av familien og vennene mine har vært helt fantastiske, roser Ingrid.

Forholdet til Moshtaq har lært henne å sette større pris på Norge, understreker hun.

– Er det noe som har overrasket deg underveis?

– At jeg er mye sterkere enn jeg hadde trodd. I høst har det vært skikkelig, skikkelig vanskelig å holde håpet oppe. Vi har likevel beholdt motivasjonen og tenkt at dette skal gå bra. Jeg er imponert over at forholdet ikke har raknet på noe vis. Det har bare gjort oss sterkere.

«EN BØNNFALLENDE TIGGER»

Et par dager etter intervjuet sender Ingrid en jubelmelding på SMS:

Moshtaq har fått innvilget opphold! Så snart UD og ambassaden har ordnet med innreisedokument, kan han fly til Norge.

Både Ingrid og Moshtaq uttrykker en enorm lettelse, men samtidig en uvirkelig følelse. Kan det virkelig stemme at det de fikk beskjed om ville ta minst 15 måneders behandlingstid, plutselig kunne gå såpass kjapt?

Moshtaq unnskylder for at han brister et par ganger i telefonen. Lettelsen er enorm.

Å bruke smuglerruter eller bli illegal innvandrer har aldri vært aktuelt, understreker han. Den ene dagen ved flyplassen i Kabul ble han og to venner vantro stående og reflektere over sin egen fremtid. Moshtaq snakker persisk, hindi, urdu og engelsk og har tilbud om doktorgradsplass ved et universitet i India, samt studietilbud om å ta sin andre mastergrad på et annet. Nå følte han seg redusert til en bønnfallende tigger.

– Jeg har studert hardt, fått en god utdannelse, og jeg vil jobbe for å bidra til samfunnet. Jeg kommer ikke fra en rik bakgrunn, mine foreldre kan knapt lese og skrive. Men jeg var skoleflink og fikk stipend, og jeg har hele veien hatt deres støtte, understreker han.

– Jeg har hatt privilegiet med å reise ut og vende tilbake til landet mitt med en utdannelse – og kunne bidra. Men du kan ikke holde fast i drømmen om Afghanistan med Taliban ved makten, du må bare prøve å overleve. Det slo meg på flyplassen: Jeg, som har høy utdannelse, er tvunget i kne og må trygle for mitt eget liv og fremtid.

– VIL KOLLAPSE FRA INNSIDEN

Det er ikke ekstravaganse de drømmer om. De vil bare være sammen, arbeide, kanskje kjøpe leilighet og hus etter hvert. Få barn, om de er så heldige at de kan. Ingrid ønsker seg to, Moshtaq fire. Men akkurat der er hun ikke villig til å kompromisse, ler Ingrid. Det kan absolutt maks bli tre, mener hun.

Selv vokste hun opp i tospann, mens Moshtaq er nummer fem av i alt ti søsken; fire brødre og seks søstre. De fire eldre søsknene er alle gift – tre av dem i arrangerte ekteskap, noe foreldrene senere har gått bort fra.

– Det fungerte ikke for to av dem, så til meg og mine yngre søsken har de alltid sagt at vi får velge selv. Derfor støttet foreldrene meg da jeg kom hjem og sa at jeg ville fri til Ingrid, forteller Moshtaq over WhatsApp-linjen fra Teheran.

Det internasjonale samfunnet har feilet Afghanistan, mener han. Da amerikanerne trakk seg ut, mistet folket tilliten både til verdenssamfunnet og sin egen president, hevder Moshtaq.

– Systemet ville ikke ha kollapset på samme måten om det internasjonale samfunnet ikke trakk seg ut så kjapt. Men de internasjonale styrkene hadde manglende kunnskaper om Afghanistan.

For Moshtaq er det en selvfølge at de internasjonale styrkene forlot et land i kaos.

– Så klart funket ikke prosjektet deres. Afghanistan er full av fjell. Det er svært vanskelig å kjempe her. Taliban skjuler seg i hulene i fjellene. Det samme opplevde russerne, også de feilet av samme grunn. I fjellene kan Taliban gjemme seg – og de har et fortrinn: Taliban kjemper ikke for penger, de kjemper for ideologi. Å ta kampen mot ideologi er svært vanskelig.

– Hva med det afghanske folket?

– Folket vil aldri støtte Taliban. Afghanerne har utdannelse, og mange har nå reist utenlands. Taliban kommer fra fjellene og forstår ikke det moderne systemet. De har ikke kunnskaper nok til å lede et land. Taliban kontrollerer folket med våpen.

Fremover kan to ting skje, tror Moshtaq Ahmadi: Enten kommer Taliban til å kollapse fra innsiden, og folket kommer til å ta opp kampen mot dem. Eller:

– Hvis Taliban klarer å tilpasse seg det internasjonale storsamfunnet, lar jentene jobbe og ta utdannelse, da kan det være at de vil endre seg.

– Hvilket alternativ tror du mest på?

– Jeg tror nummer én vil skje, at Taliban kollapser fra innsiden. Da vil IS også være en reell trussel. De begynner allerede å skape uro og usikkerhet i Afghanistan. I tillegg er sulten og fattigdommen et økende problem. Når Taliban ikke klarer å styre, har IS sjansen til å angripe folket. Jeg tror de kommer til å fortsette å angripe skoler, moskeer og sykehus.

– ET TEGN PÅ KJÆRLIGHET

Det er et aktivt, innholdsrikt liv på linje med sitt eget Ingrid håper Moshtaq selv kan bygge opp i Norge. Den største trusselen mot forholdet deres, tror hun, er hvis han blir gående hjemme i ensomhet, uten jobb og egne venner, avhengig av henne.

– Han kommer nok til å få kultursjokk, og han har vært i krisemodus en tid. Men jeg tror også at han er en person som kommer til å takle det fint. Jeg gleder meg veldig til han kommer, men samtidig prøver jeg å nedjustere forventningene så de ikke ødelegger noe mellom oss, sier Ingrid.

– Jeg må ikke legge for mye press på ham i starten. Jeg ser for meg hvis jeg selv kom til Afghanistan, det sto 20 personer eller mer på flyplassen og alle i hans familie og vennene skulle bli kjent med meg. Det er ganske intenst!

Til dem som kanskje lurer på hva Ingrid tenker på, om kjærligheten virkelig kan overvinne alt, sette hun pris på omtanken.

– Folk har jo stilt spørsmål, men det tenker jeg er et tegn på kjærlighet. At de bryr seg. Det hadde jeg også gjort om en venninne fikk en ektefelle jeg aldri hadde møtt. Jeg tror sikkert at jeg hadde syntes det var rart om hun gjorde det samme som meg.

Stemmen til Ingrid sprekker i et smil.
– Først og fremst tenker jeg at det blir veldig fint å få Moshtaq hjem.

Torsdag denne uken sender en sliten, men lykkelig Moshtaq et bilde på WhatsApp. I hånden holder han passet med sitt ferske innreisevisum til Norge.

– Det var vidunderlig da de ringte og sa at det var klart til at jeg kunne plukke det opp! Ingrid og jeg føler at vi har fått igjen for alt strevet gjennom mange år, forteller han over en litt hakkete nettforbindelse.

– Visumbildet er forresten tre år gammelt! De har brukt det samme som jeg tok da jeg søkte om å få besøke Ingrid og familien julen 2018 – og fikk avslag.

Moshtaq ler og har en letthet i stemmen. For første gang høres han ut som det han egentlig er: En 28 år gammel mann med fremtiden foran seg.

– Vet du nå når du kommer til Norge?

– Ja, vi har booket flybilletten. Ingrid og jeg kan knapt tro det! Det er som en drøm for oss.

Onsdag 17. november skal han etter planen lande på Gardermoen. Moshtaq vet ikke hva som venter ham. Han vet bare at han skal i coronakarantene. Kanskje hos svigerforeldrene, der han vil få eget rom og bad, alternativt på hytta deres i Hallingdal.

Og så vet Moshtaq dette:

– Folk kunne ikke vært greiere mot meg. Jeg merker at Ingrids familie og venner bryr seg om meg og ønsker meg det beste. Personer jeg aldri har møtt. Det får meg til å tenke at jeg må være den beste versjonen av meg selv i Norge. Jeg vil yte tilbake for omsorgen som er vist meg.




Publisert:

Mer om

Taliban

Kabul

Afghanistan

Hyderabad

Utlendingsdirektoratet

Utenriksdepartementet (UD)

Usbekistan

Flere artikler

  1. Slik er Talibans Kabul: Kun småjenter får gå på skolen

  2. Norske Terje returnerte til Kabul: – Godt å være tilbake

  3. Sønnen falt i døden fra evakueringsfly: – Jeg aner ikke hva han tenkte på

  4. Talibans Afghanistan

  5. Norskansatte i Afghanistan ble lovet evakuering: – De har etterlatt oss

Fra andre aviser

  1. De var i mange år i kamp sammen med norske soldater. Nå er de desperate og på rømmen i Afghanistan.

    Aftenposten
  2. Masseflukt fra Afghanistan til Iran

    Bergens Tidende
  3. Seksåringen snakker med mor og far i Kabul hver dag. Men han vet ikke når han ser dem igjen.

    Bergens Tidende
  4. Lukker døren for flere av de afghanske soldatene som kjempet sammen med norske

    Aftenposten
  5. Da flyplassen stengte, måtte hun finne en annen vei ut av landet. I hånden hadde 24-åringen en gyllen billett til Norge.

    Aftenposten
  6. Seksåringen snakker med mor og far i Kabul hver dag. Men han vet ikke når han ser dem igjen.

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no