En tropisk dystopi

CARACAS (VG) Jeg var tilbake i Venezuela etter tre år. Jeg kom til et land der korrupsjon er overlevelse, sult er hverdagslig og ensomheten for dem som er igjen, er vond å bære.

– Ut av bilen. Dette er veldig alvorlig.

Å ikke ha på seg ID i et autoritært land pleier sjeldent å være en god idé. Det er det heller ikke i dagens Venezuela. Men politimennene som stoppet meg ved sjekkpunktet i Caracas var ikke ute etter bolivares, den verdiløse lokale valutaen. De spinkle politimennene var ute etter å spise lunsj - for en gangs skyld.

Etter å ha blitt truet med å bli med dem på politistasjonen, kom vi til slutt frem til hva kravet deres var for å la meg gå: To store pizzaer og brus.

Så med den skjelvende, eldre taxisjåføren kjørte vi til en lokal Domino’s-restaurant, bestilte to store pizzaer med skinke og pepperoni og to store Colaer.

Regningen kom på 8400 bolivarer. 30 amerikanske dollar på svartemarkedet.

– Du slapp billig unna, fortalte sjåføren meg, litt irritert.

Billig for meg, kanskje. For en politimann og en venezuelaner på minstelønn tilsvarer pizzalunsjen i november nesten fem månedslønner.

Korrupsjon er overlevelse i et land der toppfolk med kobling til regjeringen stjeler milliarder til seg selv.

Eksporterer mennesker

Venezuela gjennomgår en økonomisk krise nesten uten fatteevne: Hyperinflasjonen kan nå én million prosent i år. Oljeindustrien, en gang en nasjonal stolthet, har kollapset.

I stedet for å eksportere olje, eksporterer nå Venezuela mennesker. Tre millioner, over ti prosent av befolkningen, har flyktet fra landet siden Hugo Chávez tok makten i 1998. En vanstyrt økonomi har sendt to millioner mennesker på flukt de tre siste årene. Til sammenligning har krigen i Syria sendt 5,6 millioner på flukt.

Mens regjeringen benekter den massive flyktningstrømmen, snirkler køene seg rundt passkontoret i sentrum. Folk sover på gaten i et desperat forsøk på å skaffe seg et pass for å komme seg ut. Men korrupsjon og papir- og plastikkmangel gjør derimot å forlate landet med et pass nesten umulig - hvis du ikke har noen tusen dollar å betale.

Mørket har bokstavelig talt tatt over Venezuela. Og ikke bare på grunn av de hyppige strømbruddene. De fleste av leilighetene i hovedstaden er mørke fordi folk har forlatt dem.

Flykter med 10 dollar

Både fattig, middelklasse og rik har flyktet:

33 år gamle Pablo fra en fattig bydel i Caracas har maktet å spare litt over ti dollar for å komme seg over grensen til Colombia. Men for å komme seg hele veien til Peru sier han bare at «Gud må hjelpe meg dit». Han frykter for livene til barna sine om han ikke kommer frem, og kan sende penger hjem.

Den tidligere piloten Miguel har sendt sin 85 år gamle mor til Chile for å leve sine siste dager i et land med medisiner. I avgangsklassen ved det offentlige universitetet UCV har 48 av 50 av José sine medstudenter i økonomi forlatt landet.

– Det er ingen av vennene mine i Canada, Mexico, Argentina eller Chile som tenker å komme tilbake. For oss som er igjen, er det veldig ensomt, forteller han meg.

De som er igjen, forsøker å få det til å gå rundt i en hverdag preget av køer, varemangel og frykt.

24-åringen Michelle er én av tre som gjør ferdig graden sin i biologi, til tross for manglende transport, utstyr som ikke fungerer og lærere som har sluttet å møte opp.

Taxisjåføren Joel eier sitt eget lille taxiselskap og må jobbe kveldstid i det som er verdens farligste by for å få det til å gå rundt. For ti år siden hadde han og familien råd til noen ferieturer årlig. Han husker spesielt turene til Buenos Aires. Nå tjener han ikke nok til å kjøpe oliven sånn at kona kan lage den tradisjonelle juleretten «hallaca» - selv om han dobler prisene på taxiturene annenhver uke. Han gleder seg ikke spesielt mye til jul.

Svindyr tilværelse

Livet i verdens høyeste hyperinflasjon har nemlig ført til uformell «dollarisering». For mange betyr det nå at de må betale for flere tjenester i dollar, mens de selv tjener verdiløse bolivarer. Ikke bare er alt svindyrt for folk i lokal valuta - det har blitt dyrt selv om du kan veksle dollar på svartebørsen. I løpet av mine to snaue uker gikk én dollar fra å være verdt 280 bolivarer til 380 bolivarer. Men prisen på en frokost på en lokal kafé økte raskere enn selve inflasjonen i pengene.

Krisen treffer som vanlig de aller fattigste hardest. Men den diskriminerer ikke. Sånn sett har det venstreradikale prosjektet i Venezuela lyktes med å utjevne forskjeller: Nå er absolutt alle fattigere - med unntak av regjeringen selv og dens nærmeste støttespillere.

Hjemover er det fullt på business-klasse fra Caracas til Paris. Rundt meg mumles det at de eneste som har råd til det i dag er «enchufados» og «boliburgueses»: De som på grunn av lojalitet, tilhørighet og posisjoner i tilknytning til den bolivarianske revolusjonen, har blitt rike.

Det sies at revolusjonen spiser sine barn. Men i Venezuela lar revolusjonens herrer først og fremst sine egne få spise seg tjukke, mens resten må sulte.