Hardest rammet i London: Slik er nabolaget i coronakrisen

23. mars stengte England ned.
London, den aldri hvilende metropolen med ni millioner mennesker, ble stille.
Folk trakk inn i sine hjem.
Utenfor fortsatte dødstallene å stige helt til Storbritannia ble det landet i Europa med flest coronadødsfall.
I to måneder har britene vært under lockdown.
Statsminister Boris Johnson har lempet litt på restriksjonene, men samtidig varslet at nedstengningen vil vare til 1. juni.

Hvordan har det gått bak lukkede dører?

  • Ingeborg Huse Amundsen
  • NINA RANGØY (foto)
  • Gøran Bohlin

Artikkelen er over 79 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

I bydelen Brent nordvest i London fulgte innbyggerne med skrekk med på hvordan viruset spredte seg. Sykehuset satte rød beredskap, som det første i hovedstaden. Snart fikk Brent de høyeste smitte- og dødstallene i hele London. Bydelen er hardt prøvet fra før, der en av tre lever i fattigdom.

En lege som redder liv hver dag, en ensom kvinne på 86 år, barn som ikke har gress å løpe på. Bli med til nabolaget Willesden Green, midt i det hardest coronarammede området i London.

«Mer familietid, søstertid og det jentene kaller ’spesialtid’ der vi leser sammen på sofaen, leker med klinkekuler og bygger hule – dette er det jentene vil huske mest fra denne tiden», tror Katie Mills.
Vimbai og Leonora har vært kjærester i fire år. Etter klokken 17 leser de ikke nyheter, da ser de heller gamle serier på Netflix for å fokusere på noe helt annet.
Sykepleieren Felicity er sykmeldt, mens HIV-professoren Chloe jobber på spreng med coronaforskning. De har isolert seg i sitt hjem som de har døpt «Covid Control, kennel og kattehus».
Martina og Charlie er nygifte, de traff hverandre i Willesden Green for seks år siden. Nå har de hjemmekontor og steller plantene sine.

– Da alle andre gikk i lockdown, ble vårt liv mer travelt.

Det forteller ekteparet Naziah (32) og Reza Abdullah (36), som begge jobber i helsevesenet.

Hun er teknisk ingeniør ved barnesykehuset Great Ormond Street, han er lege ved Imperial College Hospital. De siste månedene har de jobbet dag og natt, mens sønnen Zayd (1,5) har vært i sykehusbarnehagen.

Reza, som har spesialisert seg på luftveier, har stått midt i coronakaoset.

– Jeg har vært i yrket i 19 år, jeg har holdt på lenge. Men med coronaviruset opplever jeg at det er så lite vi kan gjøre. Vi kan gi dem oksygen, og så må vi i grunnen bare vente og se. Blir de verre er det ingenting vi kan gjøre. Det er frustrerende å stå og se på at pasientene mine blir dårligere uten å kunne gjøre noe, sier Abdullah.

På det meste hadde sykehuset rundt 400 coronapasienter fordelt på om lag 700 sengeplasser. Flere av dem overlevde ikke.

– Når så mange døde var det vanskelig å holde oversikten. Vanligvis husker jeg alle som dør, men slik har det ikke vært nå. Det har vært alt fra besteforeldre til 30-åringer.

Reza og Naziah Abdullah sammen med sønnen Zayd utenfor sitt hjem i Willesden Green.

Den verste stormen er tilsynelatende over. Antallet nye coronadødsfall fortsette å falle i Storbritannia.

På hjemmebane er tiden blitt ekstra dyrebar for familien Abdullah, som knapt har vært samlet siden pandemien startet.

– Det er så deilig å komme hjem fra jobb. Mange blir frustrerte over å måtte være hjemme hele tiden, men for oss har det vært fint. Det er deilig ikke å måtte gjøre noe, ikke møte venner eller familie, bare ha kvalitetstid vi tre sammen, sier Reza.

Likevel begynner de å savne resten av familien. Lille Zayd lengter etter besteforeldrene og fetterne sine.

De vet ikke når de kan sees igjen.

– Vil det noen gang bli trygt for meg å møte min 83 år gamle far, all den tid jeg fortsatt har coronapasienter? spør Reza seg.

Hver torsdag klapper naboene i Willesden Green for dem og andre helsearbeidere. Folk kommer med blomster på døren og leverer mat til dem på sykehuset.

– Det er hyggelig å bli verdsatt. Men vi gjør bare jobben vår, som vi alltid har gjort. Det er bare først nå det går opp for folk, sier ekteparet.

86 år gamle Muriel Heeps har bodd i Willesden Green hele livet. Hun har ikke internett og hun ser lite på TV. Hun visste ikke så mye om coronapandemien som herjet der ute. Men for en stund siden kom et brev i posten.

– Jeg fikk brev fra Downing Street. Det sto at alle over 70 som var syke skulle være inne. Men jeg er frisk, jeg har ikke symptomer, sier Muriel.

Muriel Heeps (86) kikker ut av vinduet sitt i Willesden Green.

Men hun har likevel holdt seg inne siden Boris Johnson ba henne om det.

Muriel bor alene. De fleste vennene hennes er døde, og de er bare to igjen i søskenflokken. Den ene datteren hennes er død, den andre er syk.

– Jeg kan bli litt ensom på kveldstid. Men da står jeg opp og vasker vinduene. Jeg tar oppvasken for hånd også, selv om jeg har oppvaskmaskin, sier den tidligere renholderen.

– Og jeg elsker å strikke. Nå strikker jeg tepper for katter og hunder.

86-åringen har ikke vært sammen med noen siden England stengte ned.

– Men jeg ser mye ut av vinduet. Jeg snakker med naboene på to meters avstand nede i hagen. Og jeg har lov til å gå meg en tur. Jeg handler på den lokale butikken, og jeg bruker maske, selv om man ikke må. Man vet aldri hvem som bærer viruset.

Ekteparet Ana Paula og Carlos og tvillingene Ana Rosa og Carlos Manuel har endelig tid til brettspill og familiemåltider. «Vi vil komme styrket ut av denne tiden», tror den portugisisk-brasilianske familien.
Søstrene Mari og Kimberly Mireda så coronasmitten spre seg i hjemlandet Italia, og gikk i selvpålagt isolasjon før London stengte ned. «Det er hjerteskjærende», sier de om pandemien.
Charlene Butler skulle egentlig starte i drømmejobben 30. mars, men ble i stedet arbeidsledig. Nå deler hun ut måltider til helsevesenet og sårbare grupper. «Å være frivillig har hjulpet meg like mye som dem som får måltidene».

Den siste perioden har vært ekstra tung for Ruth McGowan (51). På to dager mistet hun begge sine søsken.

5. april døde broren (61) av hjernekreft. Dagene etter døde søsteren (63) av respirasjonsvansker.

– Det har vært utrolig tøft. Jeg visste at broren min ville dø, men jeg fikk aldri sjansen til å ta farvel med søsteren min. Jeg føler fortsatt at det nesten ikke er sant. Jeg var «babyen» i søskenflokken, og nå er jeg blitt igjen alene, sier McGowan.

Ruth McGowan (51) kikker ut over nabolaget sitt i Brent.

Søsteren hadde epilepsi, astma og bevegelsesutfordringer, og bodde på pleiehjem. Hun ble innlagt på sykehus med pustevansker, men testet negativt for covid-19. De vet ikke riktig hvorfor hun døde.

Bare et knippe slektninger fikk komme i begravelsene. Ruths gamle foreldre tok ikke sjansen på å komme inn til London for å ta farvel med sine barn. Det føltes for risikabelt. Nå håper Ruth de kan ha en minnestund til høsten i stedet.

Dagene går opp og ned, sier hun. Noen dager føler hun seg ok. Andre dager angstfull og redd. 51-åringen er barneskolelærer, men nå som skolen er stengt er det lite jobb. Hun ser på Netflix og BBC, dyrker grønnsaker, ringer venner og låner hunder for å gå tur.

– Nå trenger jeg å møte folk. I neste uke skal jeg ta toget til Wiltshire for å besøke foreldrene mine og sitte ute og drikke en kopp te med dem.

Ruth mener corona-isolasjonen har lært henne noe viktig:

– Jeg har tatt kontakt med andre for gitt, og ikke innsett hvor mye det løfter humøret mitt. Jeg vet at jeg trenger andre mennesker, men corona har virkelig bevist det.

Da Sylvia Wiseman (87) ble enke og pensjonist for ti år siden, bestemte hun seg for at hun ikke ville bo alene. Med tre døtre, seks barnebarn og seks oldebarn, og en jobb som sosialarbeider gjennom 30 år, var hun vant til å ha folk rundt seg.

I mange år bodde hun med en slektning, men i januar flyttet en totalt fremmed inn hos henne i Willesden Green. Hun og 24 år gamle Olivia Foulkes ble spleiset av en organisasjon som tilrettelegger for såkalt homeshare.

87-åringen har ikke angret på valget av corona-selskap.

– Det har vært en hard periode, slik det har vært for alle, men Olivia har utgjort en stor forskjell. Jeg hadde ikke klart det uten henne, sier hun.

Olivia Foulkes (24) og Sylvia Wiseman (87) er samboere.

24-åringen er permittert fra butikkjobben sin, og har ikke sett familien siden jul. Hun isolerer seg ekstra mye av hensyn til Sylvia.

– Jeg kan ikke legge skjul på at det har vært krevende. Men jeg er heldig som ikke er alene, sier Olivia.

Hver dag, etter frokost, setter de to samboerne seg ned for å legge dagens plan. Små gjøremål har vært viktige for å få coronatiden til gå.

– Olivia og jeg har mange felles interesser. Vi ser på Netflix sammen på kvelden, vi går spaserturer og samtaler om hverandres bekymringer og ulike livsperspektiver. Min generasjon har ganske forskjellige standpunkter enn hennes, og det er interessant.

Begge har gått i gang med slektsgransking. Olivia er nå åtte generasjoner tilbake i tid, mens Sylvia gjør lydopptak av seg selv mens hun forteller sin familiehistorie.

Men de passer på å få litt alenetid også. 87-åringen gjør yoga og ringer venner på zoom.

– Hva har livet i isolasjon lært deg?

– Det har lært meg å roe ned. Jeg levde et hektisk liv, der jeg studerte ved universitetet og var i flere studiesirkler for eldre. Nå har jeg lært å gjøre mer på egen hånd, og å være mer tålmodig, svarer Sylvia.

– Hvordan føles det å være i risikogruppen?

– Jeg liker ikke å tenke på meg selv som spesielt sårbar. Det er ukomfortabelt.

Hun gleder seg til å klemme barn, barnebarn og oldebarn, og å gå på kafé med venner.

– Jeg har ikke så mange år igjen, jeg vil ut og leve dem. Jeg har ikke tid til dette.

Alex Cohen og Siôn Griffiths skulle egentlig på flere festivaler i sommer, men har i stedet bestemt seg for å skape moroa selv. Her smiler de til fotograf Nina Rangøy.

Mer om

  1. Coronaviruset
  2. Storbritannia
  3. London
  4. Rik artikkel

Flere artikler

  1. Det norske coronateamets feltnotater fra Italia

  2. Pluss content

    Slik rammet viruset påskeparadiset

  3. Familien til Sveriges antatt yngste corona-offer: – Vi må begynne å ta viruset på alvor

  4. Pluss content

    Alene i Norge: «Jeg blir så redd fordi jeg er så alene»

  5. De døde av corona

  6. Linn Skåber om coronadagbok: – Frykten ligger som en puls

Fra andre aviser

  1. 36 døde. Dette er menneskene bak tallet.

    Bergens Tidende
  2. Hjemme har Jija og mannen både koran og bibel: – Vi feirer hverandres høytider

    Bergens Tidende
  3. Sørlendinger rundt om i verden: Slik opplever de koronakrisen

    Fædrelandsvennen
  4. Edvard Munchs ukjente søster led en tragisk skjebne

    Aftenposten
  5. Jeanette (29) pakket sekken sin og dro. Siden har ingen sett henne.

    Aftenposten
  6. Han var ukjent for de fleste. Nå vil mange ha «fung.ass.» Espen Nakstad som helseminister.

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder