Advokat Geir Lippestad møtte syriske flyktninger med kroniske sykdommer i Libanon: - Norge etterlater flyktningene som trenger hjelp mest

FN ba Norge ta imot syriske flyktninger med helseproblemer – fikk nei

TYR (VG) Ahmed (2) krabber opp til Geir Lippestad. Advokaten skulle ønske han kunne hjelpe gutten til Norge. Men Norge sier nei til å ta imot flere syke syriske flyktninger.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Geir Lippestad bestemte seg da han hørte at Norge hadde avslått FNs forespørsel om å ta imot en gruppe syriske flyktninger med store helsebehov. Den norske beslutningen om å si nei, beskrives av FNs helsetopp i Libanon som skammelig.

Lippestad ønsket å se forholdene slike flyktninger lever under i Syrias naboland, som research til en bok han skal skrive om sorteringssamfunnet.

– Jeg synes det er helt feil at vi bare tar imot dem som er lettest å hjelpe, og etterlater dem som trenger det mest, sier Lippestad til VG.

I en blokk i den libanesiske byen Tyr bor den syriske flyktningen Wisal Khaled al-Issa (28) med sine tre barn.

Mannen, som ikke er hjemme da Flyktninghjelpen, Lippestad og VG, kommer på besøk, jobber som dørvakt i bygget. Den lille familien har derfor fått lov til å bo i et slags skur på fellesbalkongen.

Syk søskenflokk

Seks år gamle Hanan hyler av redsel da vi ankommer. Krigen, som bokstavelig talt raste rett utenfor familiens stuedør i Idlib i Syria inntil de flyktet, har gitt jenta traumer.

Hanan har en medfødt hjernefeil, diagnostisert som en form for cerebral parese. Hun har aldri lært å snakke og kan ikke gå. Hennes yngre bror Ahmed (2) har samme lidelse, og mye tyder på at også minstemann Ibrahim (7 md.) er rammet.

FLYKTET MED SYKE BARN: Wisal Khaled al-Issa og Geir Lippestad, med Wisals to sønner Ahmed (2) og Ibrahim (7 mnd), som begge har en ikke-diagnostisert medfødt hjernefeil som minner om cerebral parese. Foto:Harald Henden,VG

– Hanan fikk ti timer med fysioterapi, og da lærte hun seg å dra seg opp etter et bord, så hun kunne stå. Men det ble for dyrt, forteller Wisal.

– Som mor er alt jeg drømmer om at barna mine skal lære å gå og å snakke. Da må vi til et annet land, her må man betale for all helsehjelp, og vi har ikke råd.

Hanan får ingen form for opplæring, og går hverken i barnehage eller skole. Heller ikke de to guttene vil kunne få det. Hun lurer på om advokaten fra Norge kan hjelpe, og da må Lippestad ta en tung forklaring:

– Jeg skulle ønske jeg kunne det, men jeg kan ikke hjelpe deg å komme til Norge. Jeg er her for å se hvordan du har det, og for å fortelle om det.

- Norge bør ta seg råd

Familier med slike helsebehov vil utgjøre en betydelig kostnad for Norge, vedgår Lippestad. Men det er en kostnad Norge bør ta seg råd til, mener han.

– Å sortere vekk mennesker som trenger hjelp, gjør oss litt mindre. Å gi noen hundre av dem som trenger det aller mest tilflukt i Norge, ville på ingen måte rasert velferdsstaten vår.

I flyktningleiren Burj Alchemali, i utkanten av Tyr, ser Noor Oghli (25) dypt inn i øynene til den profilerte advokaten, som nettopp har spurt henne hva hun ønsker seg for fremtiden:

– Behandling og utdanning i et annet land, svarer hun, og igjen må Lippestad forklare at han ikke kan hjelpe med å få ønsket oppfylt, bare bringe det videre.

Noor ble født med en muskel- og nervesykdom. Den minner om sykdommen polionevropati, som Lippestads egen datter Rebekka levde med i 18 år, fram til hun døde i fjor. Men Noor har en mindre aggressiv variant.

I hjembyen, den syriske hovedstaden Damaskus, lot hun ikke livet i rullestol hindre henne fra å studere jus.

Drømmer om FN-jobb

– Jeg var nesten ferdig utdannet da krigen brøt ut. Flukten gjorde meg svakere. Her har jeg ikke penger til medisinsk behandling, men jeg har ikke gitt opp. Jeg skal fullføre studiene på et vis. En dag skal jeg bli dommer i FN, forteller hun på prikkfri engelsk.

HAR MUSKELSYKDOM: Noor Oghli viser Geir Lippestad at hun fortsatt har styrke i armene, til tross for nerve- og muskelsykdommen, som minner om den Lippestads datter Rebekka døde av. Foto:Harald Henden,VG

Da Norge nylig plukket ut FN-flyktninger, etter å ha sagt ja til å ta imot tusen syriske flyktninger i 2014, ble mange avslått fordi de hadde store helsebehov.

106 syriske flyktninger fra 41 familier fikk avslag «på grunnlag av manglende kapasitet hos kommunene» fordi en eller flere personer i gruppen var syke.

Libanon, med sine fire millioner innbyggere, har fått nær 1,5 millioner syriske flyktninger over grensen.

- Ville blitt en ressurs

Noor, broren Ahmed (33), og moren Ammal (63), som har palestinsk bakgrunn, leier et rom i en leir som opprinnelig ble etablert for palestinske flyktninger i 1948.

De bratte, trange og ruglete gatene inne i Burj Alchemali-leiren gjør at Noors elektriske rullestol, som hun har fått gjennom Flyktninghjelpen, ikke kan brukes.

– I Syria klarte jeg det meste selv, her er jeg blitt avhengig av moren og broren min, sier Noor.

– Jeg ber den norske regjeringen, tenk dere om én gang til før dere sier nei til flyktninger som meg, fortsetter hun.

Noor har flere fortrinn, påpeker Geir Lippestad: Hun snakker flytende engelsk, har god skolegang og sterk viljestyrke.

– Noor ville blitt en ressurs for Norge. Hun kunne fullført studiene, og gjort en meningsfull jobb. At flyktninger med funksjonshemning bare ses på som en utgiftspost er veldig trist, sier Lippestad.

Store medisinske behov

Statssekretær i Justisdepartementet, Jøran Kallmyr (Frp), sier til VG at det var en «uforholdsmessig stor andel av sakene bestod av personer med store medisinske oppfølgingsbehov».

– Det ble gitt signaler fra kommunene om at dette var vanskelig. De hadde allerede tatt imot mange med oppfølgingsbehov fra uttakene i Libanon og Jordan, sier statssekretær Jøran Kallmyr.

– Vi har fylt opp kvoten på 1000 plasser for syriske flyktninger i 2014.

– Det er skapt et inntrykk av at Norge bare har tatt imot friske personer. Det er ikke riktig. Totalt for alle uttakene i Libanon, Jordan og Tyrkia ble det innvilget søknader for 130 personer med medisinske oppfølgingsbehov, fortsetter han.

Kofi Amankwah, assisterende regiondirektør i IMDi Vest, skriver følgende i en epost til VG om grunnlaget for beslutningen:

– Når IMDi spør kommunene om å bosette flyktninger med helsemessige utfordringer oppgir de ofte mangel på tilpasset boliger som grunn for at de sier nei. En del av kvoteflyktninger med helsemessige utfordringer trenger tilpasset bolig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder