TILTALT: Bruno Dey (93) var SS-vakt i konsentrasjonsleiren Stutthof fra august 1944 til april 1945. Nå er han tiltalt for medvirkning til 5230 drap. Foto: CHRISTIAN CHARISIUS / POOL

Norske vitner om Stutthof-leiren: Så nazistene mishandle og drepe kvinner og barn

Vitnemålene til to nordmenn som ble avgitt i 1955 er igjen blitt aktuelle. Nå kan de bidra til å felle den tidligere SS-vakten Bruno Dey (93), som står tiltalt for delaktighet i minst 5230 drap i konsentrasjonsleiren Stutthof under krigen.

Bare 18 år gammel ble Ole Petter Lossius arrestert og fengslet av nazistene i Oslo, fordi han var med i motstandsbevegelsen og hadde hatt kontakt med den norske etterretningstjenesten i England.

Uten å ha blitt stilt for noen domstol, ble han sendt til Tyskland og konsentrasjonsleiren Stutthof sammen med 44 andre norske mannlige og 18 kvinnelige politiske fanger i august 1944.

Ti år etter krigen, i 1955, og senere i 1968, avga han og den tidligere medfangen Øivind Lunde skriftlige vitnemål til domstoler i Bochum og Köln, hvor leirkommandant Paul-Werner Hoppe sto tiltalt for delaktighet i drap.

DØMT: SS-Obersturmbannführer Paul Werner Hoppe var leirkommandant i Stutthof fra september 1942 til april 1945. Foto: Stutthof Museum

VG har fått tilgang til de 65 år gamle vitnemålene fra de to nordmennene, som ifølge bevisoppgaven nå inngår i det massive bevismaterialet som den tyske påtalemyndigheten har samlet mot den tidligere SS-vakten Bruno Dey (93).

Han står tiltalt for delaktighet i minst 5230 drap, men har ikke erkjent straffskyld. Fredag denne uken skal vitneforklaringen til den siste norske overlevende fra Stutthof, Johan Solberg (97), leses opp i retten i Hamburg med hans bistandsadvokat og voksne barn til stede.

I alt 1500 sider med vitneutsagn vedrørende forholdene i konsentrasjonsleiren Stutthof, som ble innhentet spesielt på 1950- og 1960-tallet av tyske føderale justismyndigheter, ligger til grunn i den alvorlige tiltalen mot Bruno Dey.

les også

Jakten på Tysklands siste naziforbrytere

Pluss content

DØDSLEIR: Hauger med sko som har tilhørt mennesker som ble drept i konsentrasjonsleiren Stutthof, fotografert i 1946. Foto: STUTTHOF MUSEUM

Her er utdrag fra vitnemålene til de to norske fangene Øivind Lunde og Ole Petter Lossius:

Henging

Lossius: Henging forekom svært ofte. Fra 18. august 1944 til oktober, kan jeg huske å ha opplevd tre henginger. Fangene ble alle ropt opp til appell for å se på forestillingen. Kommandantstaben var til stede. Om det ble lest opp noe, kan jeg ikke huske å ha hørt noe av det.

Lunde: I hovedleiren fant atskillige offentlige hengninger sted, mens alle fangene var oppstilt rundt galgene. Den første hengningen jeg husker ble utført mot en ung russer, som i en krangel med en SS-mann skal ha slått denne i hodet med en hammer. Tyskerne hevdet at det var et komplott mellom russeren og to andre fanger. Alle tre ble forferdelig mishandlet. De måtte stille seg opp ved inngangsporten og stå på utstilling hele dagen.

Gassing

Lossius: Under mitt opphold i Stutthof, ble folk stadig gasset i hjel. I løpet av denne tiden ble hundrevis, om ikke tusenvis gasset i hjel. Personene som skulle gasses i hjel, ble valgt ut helt tilfeldig. Jeg så selv hvordan jødekvinner måtte løpe en oppmålt strekning, og de som ikke greide å løpe fort nok, ble sendt rett til gassing. De utvalgte var for det meste baltiske, ungarske og rumenske jøder, for det meste eldre, kvinner og barn. Åpenbart befant det seg også gravide blant dem. Nesten hver dag når jeg kom tilbake fra arbeid utenfor leiren, møtte jeg transportene med dem som skulle gasses i hjel, fullstappede vognlaster med skrekkslagne mennesker, som visste godt hvor det bar.

Lunde: I august 1944 var gassingene i full gang. Gasskamrene var en jernbanevogn, og de som var blitt utpekt til å gasses i hjel skulle angivelig «på transport». Vi så disse dødstogene flere ganger daglig. De aller svakeste ble fraktet med vogner, som ble trukket av fanger. Jeg så utvelgelsen av dem som skulle gasses i hjel fra mitt arbeidssted i nærheten av brakke 30, «dødsbrakken». En tysk offiser sto utenfor brakken mens omtrent 80–100 kvinner gikk mot ham, to og to på rekke. Med en stokk eller sin brennende sigarett valgte han den til høyre eller venstre.

Dødelige injeksjoner

Lossius: At dødelige injeksjoner ble benyttet, har jeg hørt. Detaljene kjenner jeg imidlertid ikke.

Lunde: Fra min arbeidsplass så jeg ofte at leger ga kvinner sprøyter i brakke 30. Det ble kalt vaksine mot tyfus. Etter hver sprøytedag lå det flere døde utenfor brakken – en gang 15 lik.

KREMATORIER: Sovjetiske etterforskere inspiserer ovnene hvor 50 menneskekropper ble brent daglig under krigen, i forbindelse med den første Stutthof-prosessen i 1946. Foto: MIKOLAJ SPRUDIN / EPA

Nakkeskuddanlegg

Lossius: Min venn Øivind Lunde, som fikk anledning til å overvære flere hundre tilfeller, fortalte meg om nakkeskuddanleggene. For øvrig kan skytingene ved min evakueringskolonne også betegnes som nakkeskudd.

Lunde: Hver dag i uke- og månedsvis så jeg bruk av nakkeskuddanlegg. Fra 10/9–10/10–1944 og fra 8/11–1944 til evakueringen av leiren 25/1–1945. Jeg var på sykestuen og døren til krematoriet var 20–25 meter bortenfor vinduet. Man kunne se gjennom gjerdet fra alle vinduene i bygningen. Ofrene fikk nakkeskudd da de gikk inn i krematoriet. 5. januar ble to russiske små barn skutt. De ble bundet sammen etter hverandre og ført inn i krematoriet, og skutt av en SS-offiser. Samme kveld leste jeg dødslisten at Yanka, 12 år, og Michael, 10 år, var henrettet. Grunnen: Motstand mot statsmakten.

les også

Stutthof-prosessen: Vitne (92) fortalte om tvunget fadermord, hundebitt og elektrosjokk

BAK PIGGTRÅD: Brakkene i Stutthof-leiren fotografert rett etter krigen. Foto: STUTTHOF MUSEUM

Skyldspørsmålet

Lossius: Under mitt opphold i leiren interesserte jeg meg lite for medlemmene av kommandantstaben, og deres navn kan jeg ikke huske. Hva jeg imidlertid kan huske, er at alle medlemmene av kommandantstaben, som jeg så, var fullstendig dominert av utpreget sadisme og stupid brutalitet. Det var nesten umulig å forstå, at disse folkene virkelig var mennesker – og at det skal finnes noen formildende omstendigheter for noen av dem, har jeg vanskelig for å tro.

Lunde: Jeg vil ikke uttale meg om skyldspørsmålet. Det er en sak for domstolen.

les også

Påstander om falskt vitnemål i nazi-rettssaken: Skal ha fortalt «vill historie»

MAKABERT: Aske fra krematoriene med fragmenter av knokler fra ofrene, dokumentert i 1946. Foto: MIKOLAJ SPRUDIN / EPA

Umenneskelige forhold

Ole Petter Lossius skriver i sin forklaring at ved å stuve sammen fangene så mye som mulig, hadde leiren plass til cirka 30.000.

– Vi lå fem personer sammen i to sammenstilte senger og i tre høyder. Dertil kom også flere som lå på gulvet mellom sengene. Det var altså umulig å bringe flere fanger inn i leiren. Løslatelser forekom ikke. Bare et fåtall ble transportert til andre arbeidsleirer. Den eneste måten man kunne skaffe plass til nye fanger, var gjennom bortgang ved døden, ifølge Lossius.

– Jeg ble i august 1944 registrert med fangenummer 63.091. Ved evakueringen 26. januar 1945 hadde numrene til de nyeste ankomne steget til nær 120.000. Det betyr at i løpet av fem måneder var bestanden av fanger på 30.000 fornyet to ganger. Det gir en gjennomsnittlig overlevelsestid på mindre enn tre måneder. Dertil kommer evakueringen, som i virkeligheten var en stor utryddelse av de fortsatt overlevende.

GLANSBILDE: En SS-vakt utenfor hovedporten til den såkalte gamle leiren i Stutthof fotografert tidlig på 1940-tallet. Foto: STUTTHOF MUSEUM

– Kriminelle psykopater

Lossius skriver i sin forklaring at den høye dødeligheten høsten 1944 hadde mange årsaker – som kommandantstaben er ansvarlig for. Han trekker frem sultrasjoner, sykdommer og total mangel på medisiner, i tillegg til drapene gjennom gassing og skyting.

– Ordens- og disiplinærsystemet i leiren var fundert på sadistisk brutalitet. Til lederfunksjoner som leireldste, blokkeldste og arbeidsledere (kapoer) var systematisk kriminelle psykopater valgt ut. De hadde frie henger til å slå sine underordnede. De stakkars ofrene ble ofte mishandlet til døde.

les også

Tidligere SS-vakt (93) presset i retten: – Jeg bidro ikke til holocaust

Lossius tilbrakte mye tid i leirens sykestue – først som innlagt, og deretter som en slags sykepleier.

– Det var mange ganger flere pasienter enn senger, og pasienter med smittsomme sykdommer ble ikke atskilt fra andre pasienter.

– De tuberkulosesyke måtte ut i kulden for å trene seg til døde, og de tyfussyke ble ofte sendt til krematoriet før de var døde. Først kom imidlertid tannlegen for å sikre gullet i tennene deres.

Lossius beskriver også hvordan han så barn bli plaget og mishandlet.

– Jeg så selv hvordan kanskje hundre barn (baltiske jødiske gutter) måtte bli stående til de falt om, og deretter sannsynligvis ble sendt av gårde for å bli henrettet, skriver han.

NAZI-TOPP: Reichsführer for SS, Heinrich Himmler, på besøk i Stutthof-leiren tidlig på 1940-tallet. Foto: STUTTHOF MUSEUM

Del av systemet

Lossius beskriver lidelsene fangene ble utsatt for under dødsmarsjen, hvor rundt halvparten av fangene i hans kolonne døde eller ble drept.

– Jeg er den eneste overlevende nordmannen fra min kolonne. Mine to venner, Wilhelm Esmarch, sønnen til en norsk tjenestemann i utenrikstjenesten, og Carl A. Holmboe, sønnen til en norsk høyesterettsdommer, døde begge som følge av sine lidelser.

Etter dødsmarsjen ble Lossius befridd av sovjetiske styrker 10. mars 1945. Etter en måned på et russisk feltsykehus ble han overført til en oppsamlingsleir. 2. juli 1945 var han tilbake i Norge, etter å ha blitt transportert via Minsk, St. Petersburg og Murmansk.

les også

Siste norske overlevende avgir vitnemål i Stutthof-rettssaken: – Viktig for mange nordmenn

Han avslutter vitnemålet sitt med en oppfordring til det tyske rettsvesenet om å ikke fordele ansvaret for forbrytelsene, og ei heller gradere skylden.

– I leiren hersket et system av brutalitet og forbrytelser, og på denne måten observerte jeg ingen forskjell mellom medlemmene av kommandantstaben. Også de underordnede SS-mennene deltok i systemet, avsluttet Lossius vitnemålet sitt i 1955.

Etter krigen fortsatte Øivind Lunde som slagersanger ved siden av jobben i Samferdselsdepartementet. Han døde i 1979, 81 år gammel.

Ole Petter Lossius utdannet seg til lege og psykiater, og ble i 1988 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Han døde i 2007, 82 år gammel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder