PRISVINNERE: Nadia Murad og Denis Mukwege under pressekonferansen på Nobelinstituttet søndag. Foto: TOBIAS SCHWARZ / AFP

Fredsprisvinner: – Vi har alle ansvar

Mineraler som brukes i elbiler og mobiltelefoner driver konflikten i Kongo.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

– Det første jeg tenkte på var moren min. Jeg gråt mye, forteller Nadia Murad om øyeblikket da hun fikk vite at hun er årets vinner av Nobels fredspris.

Irakeren tørker øynene med hånden, og ser tydelig beveget ut. Sammen med kongolesiske Denis Mukwege, møtte Murad verdenspressen på Nobelinstituttet i Oslo søndag. Murad er fra jesidi-minoriteten i Irak. Da Den islamske staten (IS) tok kontroll over hjembyen hennes, ble hun ta tatt som sexslave av terroristene.

les også

VG i fredsprisvinnerens landsby: Her massakrerte IS 400 jesidier på få timer

Murad klarte å rømme, og kom seg etter hvert til Tyskland, der hun har blitt en stemme for de mange tusen jesidi-kvinnene som er offer for seksualisert vold. På pressekonferansen fortalte hun hvor viktig det er at hun som flyktning fikk opphold i et trygt land.

– Hvis jeg ikke hadde kommet meg til Tyskland, hadde jeg ikke vært her og snakket med dere, sier Murad.

les også

Han smuglet Nadia Murad ut av IS-slaveriet

Pluss content

Men selv i Tyskland må hun leve i skjul.

– Jeg er en utadvendt person. Jeg vil ikke leve i frykt. Likevel lever jeg i frykt. Jeg er redd for menneskene som tidligere har vært en del av livet mitt, sier Murad.

– Alltid håp

Mukwege får fredsprisen for arbeidet han gjør for kvinner som er utsatt for seksualisert vold i Den demokratiske republikken Kongo. Flere hundre tusen kvinner ble voldtatt under de to krigene som herjet landet rundt årtusenskiftet. Volden har ikke gitt seg. Fortsatt opererer væpnede opprørsgrupper i de østlige delene av landet.

– I væpnet konflikt er det kvinner som lider mest. Kvinnekroppen blir en slagmark, sier Mukwege.

les også

Fiffi fra Trondheim om brorens fredspris: – Denis er en fange i eget hjem

Pluss content

Konflikten drives av de store rikdommene som befinner seg i Kongo. Det tror prisvinneren kan gi grunn til optimisme.

– I Kongo er det alltid håp. Dette er ikke en etnisk krig, krig mellom regioner eller religioner. Det er en kamp om naturressurser. De menneskelige kostnadene for våre maskiner, datamaskiner og biler er enorme, sier Mukwege.

les også

VG møtte Denis Mukwege: Kampen mot krigsvoldtektene

Pluss content

Mineraler fra Kongo blir brukt i alt fra elektriske biler til mobiltelefoner.

– Vi har alle produktene av denne plyndringen i lommene våre. Vi har alle ansvar, sier Mukwege.

SYKEHUS I KONGO: VG besøkte Denis Mukwege på sykehuset sitt i Panzi i Den demokratiske republikken Kongo i 2013. Foto: Espen Rasmussen / VG

Sunn maskulinitet

Også Murad ser glimt av håp.

– Jeg ser det for meg selv og for mitt folk, som et resultat av det arbeidet vi har gjort de siste årene, sier hun.

Begge prisvinnerne tror ungdom kan bidra til å endre samfunnet til det bedre.

les også

Lundestad om Bush: – En gentlemann, men kunne framstå som slugger i valgkamp

– Unge kan bruke stemmene sine, og spre sine meninger. Vi hadde ikke ytringsfrihet. Unge mennesker har mulighet til å ytre seg – i Europa, i Midtøsten, i resten av verden. Dere kan gjøre en forskjell ved å heve stemmen, sier Murad.

– Ungdom er det viktigste våpenet vi har. Unge mennesker er også ofre for seksualisert vold. Men vi vet at ungdom er flinke til å kommunisere. De kan bruke sosiale medier til å spre et sunt ideal for mannlig maskulinitet, sier Mukwege.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder