Parmida (19) tok av seg hijaben, farget håret knallrødt og gikk ut for å demonstrere i Iran.

Få dager senere satt hun naken med bind foran øynene i et avhørsrom, sier hun. Så skal overgrepene ha begynt.

En demonstrant forteller: Bakbundet og voldtatt

Dagene var blitt tåkete og gled over i hverandre.

Fra de andre rommene i sikkerhetsarresten i den iranske byen Ahvaz, kunne hun høre andre kvinner og menn skrike.

Dette er 19-åringen Parmida Mehdipours beskrivelse av hva som skjedde der:

Hver dag hadde den samme kvinnelige sikkerhetsvakten kledd henne naken.

Hun hadde fått papir stappet i munnen. Hun hadde bind foran øynene. Hodet var slått mot veggen og gulvet. Uten å kunne se dem, hadde menn tatt over alt på kroppen hennes.

Hun forsøkte å gjøre motstand, men var maktesløs.

Så, etter ni dager, fikk den unge demonstranten beskjed om at hun måtte spille inn en tilståelsesvideo. Men først skulle hun avhøres en siste gang.

Det var da en mannlig vakt angrep henne.

– Det føltes som å bli angrepet av et vilt dyr, sier hun.

Alt gikk i svart.

Gjennom videointervjuer, et håndskrevet brev og tekstmeldinger, har 19-åringen gitt VG en detaljert historie om den torturen og mishandlingen iranske myndigheter, ifølge henne, skal ha utsatt henne for mens hun var fengslet.

Vi har snakket med henne i flere runder fra et land utenfor Iran. Vår utsendte fotograf har også møtt henne.

VG kan ikke uavhengig verifisere detaljene i Parmidas historie, men menneskerettighetsgrupper VG har snakket med, samt flere internasjonale rapporter, beskriver lignende behandling av fengslede demonstranter.

Iran avviser alle slike anklager.

Men bevismengden om omfattende og systematisk seksuell vold i iranske fengsler, fortsetter å vokse.

Stadig flere historier lekker nå ut av landet, der det ikke er mulig å gjøre fri journalistikk og der folk som snakker mot staten blir pågrepet og straffet.

Om lag 20.000 demonstranter er arrestert i landet siden september i fjor.

Parmidas fortelling er ett slikt vitnesbyrd.

Da Parmida ble født, sommeren 2003, i den sørvestlige byen Ahvaz, hadde det dypt konservative og fryktede prestestyret i Iran allerede hatt makten i 24 år.

Hun ble født i et land der kvinners frihet og innbyggernes rettigheter var kraftig begrenset.

Mens hun vokste opp, preget det livet hennes:

Flere ganger ble hun stoppet av regimets moralpoliti fordi de fant noe galt i det hun hadde på seg, forteller hun. Hun har fått bøter, blitt fratatt mobilen og har blitt slått – noen ganger bare for å ha hatt på seg kjole.

– Det har alltid vært en kamp, sier hun.

Mens årene gikk økte sinnet til generasjonen Parmida var en del av – populært kalt Generasjon Z.

I september i fjor ble én av disse unge iranerne, 22 år gamle Jina/Mahsa Amini, pågrepet av moralpolitiet.

Hun hadde brukt hijaben «på feil måte».

Amini døde i politiets varetekt. Regimet i Iran hevder hun døde av sykdom. Familien hennes og demonstrantene hevder hun ble torturert, mishandlet og drept.

Dødsfallet ble gnisten som satte fyr på mange iraneres oppbygde sinne. Titusenvis tok til gatene i protest.

Parmida var blant de illsinte.

En dag i oktober i fjor tok Parmida et valget: Hun skulle ta til gatene.

Hun demonstrerte sammen med andre tenåringer mot landets aldrende ledere.

– Det røde håret mitt vakte mye oppmerksomhet i gatene i Ahvaz, både fra byens politi og sikkerhetsstyrker, sier 19-åringen og legger til:

– Jeg var ikke klar over konsekvensene.

I et videoklipp hun selv la ut, kan du se henne med det knallrøde håret, sammen med andre demonstranter i byen:

En uke senere, da hun var inne i en mobilbutikk, samlet det seg plutselig flere sivilkledde agenter rundt henne. De grep fatt i henne, og førte henne vekk.

Det var starten på det som ifølge Parmida ble et ni dager langt mareritt.

Slik skjedde overgrepene, ifølge Parmida:

Under pågripelsen tok de sivilkledde agentene Parmidas mobil. Agentene lot henne ikke kontakte familien.

De tok henne med med til et interneringssenter den natten. Da morgenen kom, ble Parmida påsatt håndjern, fikk bind foran øynene og fraktet til en egen avhørsavdeling i byen.

Etter flere timers avhør kom en kvinne inn og tok av henne alle klærne.

– Jeg var helt naken. De sjekket til og med innsiden av kroppen min. Hun sjekket både kjønnsområdet og anus.

– Han sa at dette er straffen for å demonstrere. Han ville få meg til å angre på slagordene mine, sier hun.

Det var etter dette avhøret, i en sikkerhetsarrest i Ahvaz, at behandlingen ifølge henne raskt ble svært mye mer brutal:

– Hver dag kom en kvinnelig vakt og kledde meg naken før hun avhørte meg. Selv om jeg hadde bind for øynene og var satt i håndjern, kunne jeg høre stemmene til forskjellige menn rundt meg. De tok på kroppen min og sa de styggeste ord til meg.

De tok henne med videre til avhørsrommet.

– Jeg ble avhørt der i timevis. Der slo de hodet mitt mot veggen flere ganger og fylte munnen min med papirbiter.

Dette gjentok seg over flere dager.

Samtidig ante hun ikke hvor i Ahvaz hun nå befant seg. Hun visste at regimet hadde flere slike sikkerhetsarrester i byen.

Det hadde gått ni dager siden hun var pågrepet.

I brevet til VG skriver hun at det var denne dagen avhørerne skulle lage «tilståelsesvideoen».

– Den dagen, som hver dag, kom den samme kvinnen. Hun strippet meg naken, jeg fikk bind for øynene og satt i håndjern. Så angrep en mann meg.

Parmida beskriver så en brutal voldtekt. Underlivet hennes blødde, ifølge henne.

– Jeg hadde så vondt. Mannen prøvde å kysse meg, jeg spyttet på ham i sinne. Han svarte med å slå hodet mitt i bakken.

Etter voldtekten forlot mannen henne, og kvinnen kom tilbake i rommet og kledde på henne. Så ble hun ført til filmrommet, for det hun beskriver som en «tvungen tilståelse».

De fjernet håndjernene på både hender og ben før de begynte å filme. De fortalte henne nøyaktig hva hun skulle si:

«Du skal si at du angrer på å ha demonstrert, at du har gjort feil og at du er villig til å gi livet ditt for Den iranske republikken».

Da Parmida ikke ville bruke ordet «opprører» om demonstrantene, truet de henne igjen.

«Hvis du ikke gjør som vi sier, skal vi voldta din mor og drepe din familie», sa de ifølge 19-åringen.

– Hver dag i fengselet trodde jeg var min siste dag i livet. Alt jeg ville var å høre stemmen til moren min, en siste gang, sier hun til VG.

Parmidas historie er ikke unik.

Stadig flere fortellinger som hennes, kommer nå frem i offentligheten.

Mens demonstrasjonene pågikk for fullt gjennom senhøsten i fjor, kom det stadig meldinger og videoer i sosiale medier, som hevdet at iranske sikkerhetsstyrker seksuelt angrep kvinnelige og mannlige demonstranter på gaten.

Så, etter at mange tusen unge demonstranter ble pågrepet, begynte det å komme meldinger om voldtekter i fengslene.

CNN har i en større reportasje fra Irak, ved grensen til Iran, intervjuet en rekke kvinner som forteller historier som ligner på Parmidas.

I to av tilfellene CNN omtaler, skal to arresterte demonstranter ha blitt presset til å tilstå skyld på film, etter at avhørerne truet med at deres søstre skulle voldtas om de ikke tilsto. I et av tilfellene skal en tenåringssøster har blitt brakt til forhørsrommet, før den arresterte ga etter.

I flere tilfeller kanalen omtaler har selve voldtektene også blitt filmet, for å presse demonstrantene til stillhet i ettertid.

Amnesty International kom denne uken med en omfattende rapport om torturen unge demonstranter opplever i iranske fengsler.

I rapporten hevder organisasjonen å kunne dokumentere at statlige agenter har brukt voldtekt og annen seksuell vold, som «et våpen mot mindreårige for å bryte dem ned psykologisk, ydmyke dem, straffe dem, eller for å presse frem tilståelser»

– Iranske myndigheter har en lang og stygg historie med å bruke tortur, inkludert seksuell vold, for å tvinge frem tilståelser eller rett og slett for å prøve å knuse sine motstandere og deres familier, sier politisk rådgiver i Amnesty Norge, Gerald Folkvord til VG.

Amnesty bekrefter at de har mottatt mange rapporter om seksuell vold, inkludert voldtekt, mot kvinner og menn som ble arrestert i sammenheng med demonstrasjonene.

– Det kan virke sånn at den type voldsbruk har tatt helt av i behandlingen av personer som har blitt fengslet under protestene siden september i fjor, sier Folkvord.

Han sier videre at flere av mennene som er dømt til døden i Iran etter protestene forteller at de har blitt voldtatt for å tvinge dem til å «tilstå».

Mahmood Amiry-Moghaddam, i den Oslo-baserte organisasjonen Iran Human Rights, sier til VG at det iranske regimets bruk av seksuell vold strekker seg tilbake til 80-tallet, kun kort tid etter dagens regime fikk makten.

– Det kan virke paradoksalt at et konservativt, dypt religiøst styre bruker slike metoder, men de mener at så lenge det dreier seg om «Republikkens fiender», så er alt lov. Og da mener jeg alt.

I måneden som fulgte forteller Parmida at sikkerhetspolitiet ringte henne jevnlig, med et klart budskap: Ikke våg å gå ut igjen i gatene for å demonstrere.

– De sa de hadde folk som kunne kaste syre i ansiktet mitt. Jeg ble værende hjemme, og turte ikke gå ut, sier hun.

Etter en måned tok Parmida et tungt valg.

Hun forlot Iran. Hun hadde fortsatt passet sitt, og hun ble ikke stoppet på flyplassen. En dom mot henne, som hadde blitt avgjort uten at hun var til stede i rettssalen, innebar et utreiseforbud på to år. Men dommen var ennå ikke registrert i systemet.

Hun kunne fly ut av landet.

Nå er hun alene i et fremmed land, og aner ikke hva hun skal gjøre.

Derfor vil hun fortelle åpent

Da hun var trygt ute av Iran, valgte Parmida å gjøre noe mange som er utsatt for seksuell vold ikke har våget å gjøre.

Hun begynte å fortelle åpent i sosiale medier om hva som hadde skjedd med henne.

Til VG har hun hele tiden vært tydelig på at det er hennes sterke ønske om å stå frem med fullt navn og bilde.

– Jeg prøver på min måte å gjøre min plikt, å spille en liten rolle for friheten til mitt folk og mitt land.

Hun fortsetter:

– Denne saken er så viktig for meg, fordi voldtekt er noe forferdelig og ulovlig i alle land og over hele verden.

Etter at hun sto frem, begynte meldingene fra andre iranere å renne inn, fra andre som hadde opplevd det samme, men som har skammet seg og holdt det for seg selv.

– Jeg ville dele historien min med verden, slik at de som har opplevd det samme ikke skal ha skyldfølelse. Mange ofre har hatet kroppen sin og følt skam og skyld. Flere har tatt livet sitt, sier hun.

Derfor må hun snakke, mener hun selv:

– Jeg vil at ofrene skal vite at dette ikke er deres skyld. Vi må stå sammen.

Mens stadig flere iranere delte hennes historie i sosiale medier, ble hun også intervjuet av den kanadiske rikskringkasteren CBC. Kanadiske parlamentarikere har skrevet åpent om henne og hennes sak. Hun er også intervjuet av sveitsisk TV.

Iranske myndigheter svarer VG:

VG har bedt Irans ambassadør til Norge, Alireza Yousefi, svare på de alvorlige anklagene om seksuell vold og voldtekt mot arresterte demonstranter i Iran.

Vi har konfrontert ham med den økende mengden bevis, funnene til Amnesty International, CNN, og historiene til ulike ofre som nå forteller det samme.

Vi spurte: Hvordan kan slik behandling av arresterte legitimeres, i deres syn?

– I de siste månedene har et stort antall grunnløse rapporter mot Iran blitt publisert. Dessverre har mange utenlandske medier promotert disse grunnløse anklagene, uten å komme med gyldige bevis, sier han.

Ambassadøren viser så til en rapport skrevet av «The High Council for Human Rights of The Islamic Republic of Iran» som tilbakeviser «påstander om trakassering og seksuelle overgrep mot fanger».

Parmida har valgt å stå i denne kampen.

Hun aner ikke hvor livet nå tar henne.

Da VG spør henne om mulighetene for å reise tilbake til Iran, begynner hun å gråte.

Hun avslutter:

– Mitt ønske er at Iran og det iranske folket vil oppnå den enkleste retten et menneske har krav på, det er frihet, og at vi blir kvitt den skitne, barnedrepende og kvinnefiendtlige islamske republikken.